Dagny: Driv, Tromsø - 18.februar 2017

Foto: Nora Wilhelmsen

Dagny Norvoll Sandvik, kjent i popverdenen som Dagny, avsluttet en aldri så liten suksessfull turné rundt i Norden i hjembyen sin i går. Arenaen var Driv, nærmere bestemt SNN-scena, og konserten var så utsolgt som den kunne være. Nesten tusen sjeler stilte opp for å sjekke ut hva "the next big thing" fra Ishavsbyen hadde å by på. Og det, folkens, var ikke lite. Jeg var personlig på litt tynn is her, siden jeg kun har hørt EP'en hennes, Ultraviolet, en liten håndfull ganger. I tillegg til den a-lista hiten "Fool's Gold" mange titalls ganger. Men jeg hadde med meg min to yngste, håpefulle, og de var langt mer bevandret enn meg, med tanke på antall avspillinger i Spotify.

Turen fra Senja til Tromsø gikk i følge med ymse polare lavtrykk, så forholdene på veiene gjennom Troms var ikke de beste. En fredag som startet kl.0500 begynte med et styremøte av det litt alvorstyngede og arbeidsomme slaget, før en kinorunde med Matt Damon og den kinesiske mur ble kveldens kulturelle innslag. Filmen ble slaktet av VG, men vi som så den i 3D ble ganske så imponerte av kulissene og denne kinesiske myten. Skvatt gjorde vi óg, så da var vi fornøyde. Etter filmen måtte jeg skrape av rutene på bilen for fjerde gang det døgnet, så det var ikke fritt for at det var en sliten gjeng som tok kvelden, kvelden før kvelden.

Lørdagen gikk med til suppeservering hos Gatemagasinet Virkelig, burger på Blårock, og et lite kaffebesøk hos en kompis. Under dette besøket fikk jeg inn ei melding på Facebook om at jeg måtte huske arrangementet på Driv, med tidspunktet kl.2000-2300 som "bilag". Jeg måtte da hive meg rundt, siden jeg trodde det skulle starte kl.2100, og vi rakk akkurat bort til Studenthuset sør i Storgata til dørene åpnet. Siden jeg skulle være verge for Nora (15) og Magnus (17), så måtte jeg gjennom ei lita papirmølle sammen med en svært så hyggelig og hjelpsom kar, før vi utstyrt med armbånd ble plassert inne i et inngjerdet område helt til venstre foran scena. Gode plasser, tenkte jeg, "dritflaut og pinlig", tenkte Nora. Magnus tenkte ingenting, men gledet seg til konsert, sånn at han kunne få røre litt på danseføtter og vrikke litt på hoftene. Han må ha den dansingen fra mora.

Foto: Johnny Wilhelmsen

Vi fikk tidlig høre at lydsjekken hadde trukket ut i tid, og at det var litt forsinkelser på gang, men det tok vi med stoisk ro og godt humør. Nora begynte etterhvert å skjønne at plassene var gode, når den ene øldrikkende skruen etter den andre pent ble bedt om å forlate området. Her skulle det kun stå folk med vann eller brus i glasset, og med et pass som viste at de ikke hadde fylt atten ennå. Ja, og så vi som var verger, tre stk i tallet. Etter mer enn to timer venting kom oppvarmingsbandet ut på scena til stor jubel. Disse pur unge karene fra Storfjord, en kommune litt lenger nord i fylket, er altså et band jeg ikke har store kjennskapen til, annet enn at jeg har hørt et par singler i Spotify, samt konstatert at de skal spille under årets Buktafestival. Jeg var med andre ord blank, og det var mine barn óg. At Nora ikke hadde sjekket dem ut forundret meg litt, for det ante meg at hun ville like bandet som altså er døpt for Resirkulert.

Vokalisten i bandet, Emil Karlsen, virket merkelig scenevant da han med stor selvtillit ønsket det fulltallige publikumet velkommen. Og, kompisene var ikke mindre scenevante. Storfjordingene bosatt i Tromsø spilte et smått imponerende sett, tight og sprekt så det rakk, med en pondus jeg ble overrasket over. De hadde en rekke "moves", gitaristene slapp løs en rekke catchy licks, den forholdsvis ferske trommisen holdt takta på strøkent vis, og stemmen til den unge Karlsen var sterk og klar i den drøye halvtimen de holdt på. Ventetiden ble kortet ned, og vi ble underholdt, så oppvarmingsjobben stod til laud, og vel så det. Et spennende band som alle med interesse for norsk pop bør holde et våkent øye med. Dansegenet til Magnus ble trigget, og Nora utbrøt "steike så bra de var!", så da var første del av konsertkvelden en suksess for meg som far. Ja, så spilte Nora låtene til Resirkulert hele veien hjem til Torsken tidligere i dag. De kan trygt regne med en ny fan på Senja, guttene i Resirkulert.

Så, etter en liten halvtime med rydding av scene og litt intetsigende bakgrunnsmusikk, som merkelig nok utløste mye allsang, så her er det nok jeg som ikke henger med (det er jo Sondre, pappa!), kommer dama løpende, hoppende og dansende ut på scena, sammen med sine seks musikere. To kordamer, en hardtslående trommis, en bassist som styrte med litt andre lyder óg, ei dame på tangenter, og en gitarist som behersket seksstrengeren sin på utmerket vis, utgjorde hennes sterke backingband, og at denne gjengen var tighte og samkjørte tok det bare minutter å bevise. Bandet hennes vet virkelig hva de holder på med, de korer og løfter stemmene til Dagny fram, og er akkurat så entusiastiske og bevegelige som musikere som driver i popbransjen må være. Jeg er usikker på hva de heter, og hvor de er fra, men dyktige, ja, det er de. Så her snakker vi om et band som nok vil følge hovedpersonen i det jeg er brennsikker på vil bli en knakende flott karriere.

De åpnet med en for meg ukjent låt, som jeg antar vil bli en av låtene på det hennes debutalbum, og denne passe neddempede sangen var en grei og behagelig start på showet. For, det er et show vi skal være vitne til. Konsert, ja, helt klart, men energien og dansingen gjør at jeg blir vel så fascinert av bevegelsene på scena som jeg blir av musikken. Den nye låten funket altså flott, og publikum applauderte høflig og lenge, før det braket løs. "Ultraviolet", tittelsporet fra EP'en hennes fra i fjor, satte skikkelig fyr i publikum. Publikum er plassert på tre høydenivåer, og selv om allsangen var heftigst fra folket plassert på gulvet foran scena, så ljomet det godt fra balkongene óg. Jeg innbiller meg at det for bandet må ha fungert som inspirasjon å høre en sånn respons, for det virket på meg som om de giret ned et hakk og gasset mer på etter de to første låtene. 

Foto: Johnny Wilhelmsen

Vi fikk høre ganske mange nye låter, fem-seks i tallet, og det var spesielt en av disse nye sakene som umiddelbart slo meg som en potensiell stor-hit. Nå husker jeg ikke hva låten heter, men her fikk vi servert funky vers og et passe rocka refreng. Det skulle ikke forundre meg om vi hørte en låt som banker alle tidligere streame-rekorder Dagny har satt. Og så, midtveis i settet kjørte de igang med "Fool's Gold", hennes mest aktuelle og hippe låt for tiden, og "alle" brølte med. Vår vaktmann fikk et svare strev med å kaste ut ivrige fans som presset seg inn i vårt tilmålte område, bevegelsen foran scena gikk fra vuggende og kontrollert dansing til noe som kunne minne om poging og headbanging, og jeg begynte å føle meg skikkelig hjemme. Etter rundt tre kvarter slipper de løs det som blir et aldri så lite høydepunkt. En supertight utgave av "Fight Sleep", med Dagny-"moves" som tar pusten av meg, synging få pop-heltinner kan matche, og en kontakt med publikum jeg sjelden har sett, er direkte lekkert å bivåne og høre på. Det er her og nå at jeg blir trygg på at hun kommer til å ta mer enn Norge med storm om utviklingen fortsetter som de fleste vel tror. Dagny er rett og slett profesjonell ut til fingerspissene, og har en stemme som er noe utenom det vanlige. For ikke snakke om ei utstråling som er direkte herlig.

Bandet går av scena, til trampeklapp og intens hyling og roping, og aldri har jeg vel vært mer sikker på at jeg snart ville være vitne til et ekstranummer. Hennes største hit er ikke spilt, og rundt tusen publikummere roper taktfast "mere!". Og, selvsagt er bandet tilbake på scena før jeg rekker å tenke på at jeg er rimelig røyksugen, etter mer enn fire timer uten nikotin, tjære og karbonmonoksyd tilført mine finkalibrerte lunger. Selvsagt er det "Backbeat" vi får servert, og selvsagt er det en versjon som lett gruser alle versjonene jeg har hørt tidligere. De spiller den siste låten på den siste konserten på denne turnéen, og tømmer seg helt for energi. Allsang, samsang med publikum, og de siste elleville dansetrinn fortsetter nærmest i det uendelige, og det er tydelig at bandet ikke har lyst til å avslutte det som har vært et strøkent punktum for denne gang. Til øredøvende jubel slås de siste slag på skarptromma, den siste akkorden fra gitaristen henger i lufta, og hele gjengen samles på scena til bukking og nikking foran sitt enestående publikum, før de snur seg og bukker for sin egen backdrop. Så rusler de svette og fornøyde av scena, og vi står i noen minutter og henter oss inn.

Foto: Magnus Wilhelmsen

Jeg hadde i forkant av konserten tekstet litt med ei dame som er fryktelig grei, kjekk og hjelpsom, og i tillegg er søskenbarnet til Dagny, om muligheten for å få tatt et bilde av Dagny og dattera mi etter konserten, noe hun hadde fikset. Nå har det seg sånn at Dagny alltid møter fansen sin etter konsertene, og stiller opp ved merch-bordet, så jeg kunne ha spart meg for maset. Dagny har virkelig skjønt dette med å pleie sine fans, og snakke med dem som gjør at hun kan holde på med det hun er så drivende dyktig til. Uten dem er det ikke rare mulighetene. Og her imponerer hun virkelig. En rekke påseilede damer og unge herrer skal ta sine bilder, og Dagny står blid, interessert og imøtekommende sammen med alle. Når jeg kommer fram til henne har hun allerede møtt Nora, og vet at hun har tatt turen til Tromsø helt fra Senja, og at hun egentlig er for ung til å være der. Hun hilser med "så kult at du kom, Nora", og styrker henne hjertelig på skuldra, og jeg ser at Nora er starstrucked så det holder. Jeg få ta mine bilder og vekslet noen hastige ord med henne, før folkene bak meg presser såpass på at det blir umulig å stille henne de spørsmålene jeg kunne tenkt å fyre av. Men, det betyr ingenting i den store sammenhengen, for vi har fått den musikalske opplevelsen vi kom for, Nora har fått møtt en artist hun setter stor pris på, og Magnus har fått tatt sine dansetrinn. Jeg har på min side latt meg imponere stort av det jeg tror kan bli en virkelig stor artist i fremtiden. Jeg skjønner plutselig langt mer av alle de euforiske tilbakemeldingene som har florert etter hennes konserter de siste ukene.

Vi rusler ut i Tromsø-natta, klokka har passert midnatt, de polare lavtrykkene har roet seg, og jeg har et par ungdommer med meg som er så gira at de ikke har lyst på nattmat. Jeg må bare gi meg i forsøkene på å lokke fram sult i dem, og kjenner at dagen egentlig har vært lang nok, så turen går til Bjerkaker og leiligheten vi har disponert gjennom helga. Der har vi ei kjapp evaluering av det vi har vært vite til. Magnus mener at det var "bra", og dette er et ganske heftig superlativ når det kommer fra ham. Nora er såpass fåmælt etter det hun har hørt og sett at hun bare repeterer at det var "dritbra, knalltøft og at Dagny var så snill", noe som er fåmælt når det kommer fra henne. Jeg? Jeg ble søkkimponert, og det uten å ha vært på en konsert som er veldig typisk for meg, en gammel, surken pønker.

Kategorier