Dan Stuart with Twin Tones – Marlowe’s Revenge

dan stuart

Så er altså Dan the Man ute med nytt album… Hm. Sist jeg traff han, for å ta en sånn bråkjekk en, sto han foran meg og svarte på et par teite spørsmål fra en ikke helt sober Wilhelmsen, han hadde akkurat levert en sprek konsert et sted i Tromsø noen hadde valgt å kalle “Dampen”, antagelig grunnet stedets beliggenhet, der nede på dampskipskaia (Nææ… Tror du det?).
En norsk “døgnflue”, The Rambelins med Kyrre Fritzner i spiss, hadde også lirt av seg et knippe poprockere som falmet ganske fort sammenlignet med Dan sitt mannskap og låtmatriell.
Dan hadde nettopp sluppet sin solodebut, Can O’Worms, og nå stod han altså der å jabbet litt med en mer eller mindre fint bedugget tromsøværing med rock i årene, etter å ha levert rock’n’roll av beste merke. Det var en fin dag i Tromsø tilbake i 1995.

Nå skriver vi 2016, den noe svimle tromsøværingen er blitt halvvoksen, og han sitter et sted i skogen å drikker sin kaffe med et stort smil om munnen mens Dan pøser på med sine siste meritter. Han har funnet seg en fin gjeng å leke sammen med – Twin Tones heter kvintetten, og uttrykket de står i kaller folk med vettet i behold for rock. Denne gangen med meksikansk blod i årene.

Jeg har vært gjennom Marlowe’s Revenge tre ganger nå, og gliset blir bare bredere og bredere her jeg sitter for å prøve og skrive noe fornuftig om inntrykkene jeg har fått så langt. Det er alltid en utfordring, men en utfordring jeg aldri kan snu ryggen til.

dan stuart twinDaniel Gordon Stuart, stemmen og hovedlåtskriver i Green On Red, partneren til Steve Wynn i Danny & Dusty, mannen fra Tuscon, Arizona som startet punkrockbandet The Serfers i 1979, har jo forlengst bevist at han har noe å fare med, og han fortsetter utvilsomt med dette nå som hans nye album ligger her og glinser for oss som elsker denslags. Denne utgivelsen har dessuten resultert i at jeg har ruslet litt rundt i backkatalogen til både Green On Red og Chuck Prophet, og jeg har forsvunnet inn i Can O’Worms, som selvsagt er en skive jeg elsker.

Marlowe’s Revenge går høyt ut med en passe bråkjekk og smått oppkjeftig rocker som fra første sekund sitter som en seriøs tequila under hyssingen. Sånt liker vi halvgamle apekatter som er vokst opp i dette terrenget. “Hola Guapa” sparker godt i fra seg med en framifrå godt balansert tyngde. Og med den pondusen herren, Dan, har opparbeidet seg, kan jeg ikke annet enn å si at dette er rock’n’roll av ypperste merke. Det gitarhysteriet som jamrer og sliter i en gammel rockesjel der inne… Jeg elsker det. Snakk om mat. Dette er pepperbiff for viderekomne. Med hotsauce og hele enchiladaen. Herregud for ei åpning!

Så ryker det inn i en mer avslappa djevel som fortsatt står godt plassert i rockens umiskjennelige sfære. “Elena” er en mer drømmende rakker, som sakte men sikkert tar deg med inn i en stemning ingen mann eller kvinne noensinne har tatt nevneverdig skade av. Låt nummer to er med andre ord også en fryd for øret, og dermed hjertet.

Vi er langt mer neppå når “Last Blue Day” sakte og helt akustisk sniker seg inn i sjelen. Det er vakkert, nært og egentlig ganske rørende. Tristessen i snart 55 år gamle Stuart sin stemme er både sart og litt fortrøstningsfull. Preget og nydelig.

“Soy un Hombre”, eller “jeg er en mann” som vi sier her til lands, vi som er en, vel å merke. Det spanske språket passer utmerket i kjeften på Dan. Denne seige, deilige låten er av det slaget som for min del godt kan rekke og vare i evigheter. Tøffe gitarer, steintøffe arrangementer, og topp stemning. Jeg får lyst å sette meg nede ved sjøkanten i en sånn umulig campingstol fra ’70-tallet med en flaske vin i lanken, og bare drømme meg lang langt vekk. Bare være en slags mann, med andre ord.

Nok en gang er takten fast og kontant mens Dans stemme bare ligger der å flyter på kompet. Det er smakfult, stilrent, og jævla lett å trives i. “Horene ovenpå”, eller “The Whores Above”, har seilet frem som en slags favoritt i lag med åpningssporet den tiden jeg har hatt med albumet å gjøre. Tildels for at den matcher forgjengeren så godt, men mest for at jeg fortsatt kan sitte der ved sjøen å bare myse utover det evige havet som skjuler så meget, og alltid har gjort det. Dan leverer varene akkurat sånn som jeg ville bestilt dem for hjemlevering. Det er slettes ikke dårlig det.

En småmorsom variant med et noe underlig lydbilde blir, etterhvert som sekundene tikker, til en svært interessant låt. Masse tremolo og en pågående skarp er med på å gjøre “All Over You” til en snerten liten faen. Tøft.

“Name Hog” kunne fort vært en gammel Green On Red-låt. Det eneste er at den høres ut som en aldri så liten uhøytidelig jam med gutta i baren. A little fun…etc. Det funker de 2 minuttene det varer.

“Zipolite” er albumets lengste låt, og kanskje den mest ambisiøse. Dan synger med innlevelse og en litt sånn smådjevelsk tilnærming. Man spisser ørene og venter i spenning… Så kommer det inn en dødsfet trompet som flerrer luften i to. Dan fortsetter sin stille messing, og man skjønner at dette er albumets feteste låt. Den er så kul at den knapt vet hvilket ben den skal stå på, og det er nettopp det som gjør den så interessant og deilig tilbakelent. Jeg er en sucker for låter som dette. Jeg elsker den bassgangen, den fete skarpen, og måten Dan synger på. Og den trompeten. SÅ fet! Dødsfet, ass. Disse meksikanerne kan virkelig sine saker. Twin Tones må være Mexico’s feteste orkester for tiden.

Det akustiske lydbildet er atter på sitt beste, og “Over My Shoulder” tar form. En form som virkelig kler den aldrende rockeren meget godt. Mannen som hadde forduftet fra kartet, forsvunnet. Mannen som kom tilbake med The Deliverance of Marlowe Billings for et par år siden, i både bok og på LP. Mannen som hadde forlatt New York for å flykte fra “virkeligheten”. Mannen som nå skaper nye låter med god inspirasjon fra et sted som kalles Oaxaca, med en gjeng meksikanere. Jeg liker det. Går det an å la være… Tror ikke det.

For jeg er meget glad i denne fyren jeg en gang stod der å babla med. Det vil si musikken hans. Det er noe helt eget over hans måte å formidle musikk på. Det er både lett og tungt på en og samme tid. Det er blodig alvor og ubekymret som en flau sommerbris til tider… og når den siste låta på Marlowe’s Revenge kommer snikende inn, tenker jeg atter at DET må være skivas høydepunkt. Dan hvisker mens høye gitartoner finner seg et sted der ute i atmosfæren. Pulsen senker seg, og den vinflaska jeg drømte om der nede ved sjøen, tar atter form i min fantasi. “The Knife” er en perfekt låt å avrunde den 40 minutter lange reisen med. Jeg tror jeg begynner forfra igjen. Denne gangen med en virkelig flaske vin. Ikke der nede ved havet, men likevel.
En mann trenger sin vin når tiden er inne. Og det er den neste gang jeg setter på Dan Stuart’s siste album.

5

 

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert