Daniel Romano – Mosey

Daniel Romano - Mosey

Jeg oppdaget Daniel Romano i 2013 da han slapp albumet Come Cry With Me. Han hadde da gitt ut to skiver, Workin’ For The Music Man (2010) og Sleep Beneath The Willow (2011), på det lille selskapet You’ve Changed Records. Siden min oppdagelse har han levert skiver for New West, og spesielt fjorårets skive, If I’ve Only One Time Askin’, ble en braksuksess her i heimen. Sammen med Sturgill Simpson er han min favoritt-country-dude for tiden.

Nå vil mange påstå at det ikke er mye country å spore i det mannen foretar seg om dagen, men her er jeg jo rykende uenig. Jeg synes det oser såkalt cosmic american music, det stinker av vestkystrock, og selv om det hele riktignok er solid dynket i pop og soul, så kommer jeg ikke unna at Romano er en real cowboy. 

Så, er det mulig å tangere eller forbedre en innertier av ei skive, som den forrige utgivelsen var? Tja, har mange sagt, ikke i nærheten er dommen til en rekke musikkelskere, mens jeg hyler ut et saftig “ja, for faen!”. Helge Skog i avisa iTromsø skrev “..i Mosey har vi blitt skjenket et tidløst mesterverk av en visjonær artist som har langt mer enn seks strenger å spille på”, og jeg kunne ikke ha vært mer enig. Mosey ER et mesterverk, og mye av årsaken ligger nettopp i at mannen er visjonær, og så eklektisk anlagt at det er en fryd. Det er ikke en dum kombinasjon når man er en så steike dyktig låtskriver.

Nok en gang er det bare å ramse opp anstendige artister som er lett sammenlignbare med Mr. Romano. Det opplagte er Bob Dylan, og det nesten like opplagte er Leonard Cohen. Ellers oser det av god, gammel Lee Hazelwood, og ikke minst Harry Nilson, på en rekke spor. Men, mannen har så definitivt blitt inspirert av typer som Gram Parsons, George Jones og Randy Newman, og på uptempo-låtene av 70s soulartister som The Delfonics og Funkadelic. Dette har han så puttet inn i de herligste melodier, og framfører det hele så stilsikkert og heftig at jeg ikke klarer å avslutte skiva før den er ferdig. Det er kvalitetstegnet jeg alltid ser etter når jeg skal vurdere et helt album.

Albumet åpner med en av de sterkeste låtene, “Valerie Leon”, en låt som er mer funky enn jeg har godt av. At han synger som en fin-tunet Lee Hazelwood, og gir jernet i refrengene, gjør meg euforisk og lett i kroppen, en følelse kun musikk av ypperste merke kan frambringe. I samme gata er “Mr. E. Me”, med en anelse mer blåsere, og en stemmebruk som sender tankene i retning landsmannen Leonard Cohen. Blir du ikke glad av denne låten er du virkelig en surpomp.

“Sorrow (For Leonard And William)” er en annen låt der Romano tydelig bruker cohenske sangteknikker, og er ikke dette midt i americanaland så vet sannelig ikke jeg. Mer av rette sorten får de som liker musikken så honky som mulig med “Toulouse”. Her korer ei Rachel McAdams så tøft og sexy at jeg får bilder av Brigitte Bardot i skallen, bilder de fleste menn vil ha. Selvsagt tenker jeg på “Bonnie And Clyde” og Serge Gainsbourg. 

“I’m Alone Now” er ikke langt unna å være det fineste jeg har hørt i år, og det er først og fremst her jeg tenker Parsons, med et slags Lennon/McCartney-arrangement. Kan superlativene bli stort bedre? Og så rocker mannen løs på avslutningssporet “Dead Medium”, og siden jeg anser mannen som en aldri så liten musikalsk profet, så ser jeg ikke bort ifra at hans neste utgivelse vil bli av det rocka slaget. Det som er sikrere enn at Høgmo blir sparket er at jeg allerede gleder meg voldsomt til å høre hva Daniel Romano kommer opp med ved neste korsvei.

Mosey er 99,9% sikkert på pallen når årets album skal sorteres i desember. Hvis ikke er det fordi 2016 viser seg å være tidenes musikkår. Og da er jeg så definitivt en lykkelig mann.

6

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert