De 10 Beste Internasjonale Platene i 2016

2016 ja… For et år! Jeg hadde ikke kommet meg rundt faktumet at udødelige Lemmy forlot oss i romjula, før Bowie slapp sitt fantastiske Blackstar, og et par dager etter dro samme veien som Herr Kilmister. Denne tragedien ga det nye albumet atter en, eller mange nye dimensjoner.
Etter denne starten på det nye året, bare fortsatte mannefallet. Den ene etter den andre forsvant ut av tiden. Og det har bare fortsatt sånn gjennom hele dette året. Så vi har blitt berøvet mang en helt, helt frem til nå i denne romjula. Så jeg sier deg nå, 2016: Jeg er glad du snart er historie, selv om du også har etterlatt oss noen musikalske skatter. Men la for Guds skyld disse siste dagene gå ubemerket inn i 2017. Klå oss ikke for flere låtskrivere.

OK. På grunn av all oppmerksomheten vi i TW har gitt norske artister og norsk musikk dette året, har det blitt en god del mindre fokus på de internasjonale blåserne. Dette er jo selvsagt helt naturlig, siden vi bare har så mye tid tilgjengelig. Men, jeg har likevel prøvd å få med meg de som etter min mening er de aller viktigste. Jeg sier “prøvd”, for jeg har nok ikke klart det helt. Men pytt pytt… Det er som det er, og ingen av oss er vel superhelter med uante krefter som setter oss i stand til å være overalt til enhver tid, og i tillegg ta alt inn. Neida. Man er bare en helt vanlig fyr som elsker musikk, og kanskje litt bedre, en som ikke kan leve uten den.

Jeg har kun vært på tre konserter dette året (ja, jeg bor i villmarka, så det begrenser seg litt – selv om hver dag er en slags konsert her), men de tre konsertene har vært noe helt for seg selv. Levi Henriksen & Babylon Badlands ga meg og min kjære samboer en forestilling vi sent vil glemme her i våres. Trollbundet – var hva vi var etter den opplevelsen. Så fikk jeg en mail fra en musikkelsker i hovedstaden. La oss kalle han Mister T. En jævla fin fyr med en utsøkt musikksmak, og en blodfan av Neil Young. Han spurte om jeg ville være med han på Neil Young-konsert i Stavern av ulike grunner, og det ville jeg. Det er jeg veldig glad for, for denne konserten var bare helt avsindig bra. Det er bare Townes på Blå Rock Café, 1995 og Guy Clark på Down on the Farm, 1998, som kan hamle opp med noe sånt som gamle Shakey serverte oss denne julikvelden. Det var virkelig helt avsindig bra. Jeg kjenner jeg får ståpels igjen bare av tanken. Så tusen hjertelig takk Mister T.
Den tredje konserten var det TW-favoritt Erik Lukashaugen som serverte. Han og bandet lyste opp kirka i Trysil en vakker høstkveld i september. Det var min første kirkekonsert, og den kunne ikke vært bedre. Ellers fikk jeg med meg Fløtarguten, en forestilling der Lukashaugen med band sto for musikken, og der Il Brutto-vokalist Glenn Luijbregts sto helt i spiss. Det var også en flott opplevele en vakker sommerdag ved Osensjøen.

Det er selvsagt ikke lett å sette opp en brukbar internasjonal liste for året 2016. Med de nevnte faktorer som utfordring, må det bare bli som det blir. Jeg har dykket inn i den musikken jeg har tatt meg tid og råd til (det finnes ikke ubegrenset med midler, og jeg er ikke satt skikkelig opp for digitale streaming-tjenester lengere). Men noe fikk jeg hørt via streaming før lyden på PC-en tok kvelden, og noen album har jeg handlet inn. Noen har jeg sågar hørt via en høyst irriterende PC-pipelyd. Men når det er sagt, er LP-ene og CD-ene jeg tross alt har skaffet meg, nøye plukket ut, så det veier vel litt opp.

Jeg kjenner at jeg er rimelig fornøyd med hvordan årets liste har blitt, og her har du den, du som er interessert i sånt.

1. David Bowie – Blackstar

Aldri har vel et kunstverk satt meg mer ut, og/eller gitt meg så mange forskjellige følelser som Blackstar. Selv om mannen utvilsomt hadde mer på lager da hans dager med ett var talte, står disse siste låtene han komponerte som helt avsindige i min verden. Snakk om å skape kunst ut av egen undergang gjennom det som skulle vise seg å bli selve svanesangen.
Og snakk om å hele tiden utvikle seg… Bowie stod aldri på stedet hvil. Mannen fant hele tiden noe nytt å tilføre sin musikk, og det funket.
David Bowie var i konstant musikalsk utvikling gjennom hele sin karriere, og Blackstar er et av mange soleklare bevis på nettopp det.
Jeg har fulgt David Bowie siden 1980, men har vist om han hele mitt liv. Selv om han muligens lagde sine aller beste album på ’70-tallet, har de som dukket opp etter dette, også vært av stor kunstnerisk og musikalsk betydning. Blackstar ble utvilsomt et verdig punktum for Bowies fantastiske katalog. Jeg bøyer meg i støvet for David Bowie, og jeg dykker atter inn i Blackstar-universet. Albumet har vært med meg på LP siden min 50-årsdag for snart ett år siden, og jeg har vel aldri vært i tvil om at det ville ende opp som årets album.

2. Nick Cave & the Bad Seeds – Skeleton Tree

I likhet med Blackstar, satte Skeleton Tree meg helt ut rent følelsesmessig i år. Nick Cave og hans eminente våpendragere skapte stor kunst ut av en ufattelig tragedie, og befestet med det sin unike posisjon i musikkverdenen. Det er ikke mange av Nicks kaliber der ute. Det er få, om noen, som er i stand til å formidle både mørke og dyrisk villskap, liv, tvil, sorg, død, kjærlighet, håpløshet, tap, tro og ikke minst bare musikk, like godt som Herr Cave. For min del er det nok bare Tom Waits som kan måle seg med han, når sant skal sies.
Nå som jeg atter sitter her å lytter til dette mesterverket, kjenner jeg det samme som jeg kjente da jeg la skiva på platespilleren for første gang, og egentlig hver gang… Musikken henter meg inn i den atmosfæren jeg er sikker på at både Nick og Warren mente å skape for oss som ville, og vil la oss påvirke. Vi som slipper garden ned og bare overgir oss til kunsten. For dette kan være en krevende øvelse, om du ikke nullstiller deg helt, for å gi plass til det som måtte komme. Om dette høres vel svulstig ut, så er det nettopp det som er meningen. Svulstighet er fint av og til.
Skeleton Tree har allerede rukket å bli en av de aller beste platene jeg kjenner til.

3. Terry Lee Hale – Bound, Chained, Fettered

Det har gått et par og tyve år siden jeg først oppdaget Terry Lee. Siden den gangen har jeg selvsagt fulgt han med stor interesse. Jeg har fått han med meg live et par ganger, og jeg har kjøpt hans utgivelser med stor tilfredshet. Men da jeg fikk hans siste, altså Bound, Chained, Fettered, sendt i posten fra sjølvaste Glitterhouse Records, var jeg likevel jævla spent. Ikke på om albumet skulle innfri, mer på hvordan stemningen ville være denne gangen. For Mr. Hale er en mester i å skape store stemninger med enkle hjelpemidler, og det gjør han altså til gangs også denne gangen. Her kommer sangene opp av jordsmonnet, de er helt inn til beinet nakne, samtidig som de lever der ute i periferiens heftige ytterkant, der som fantasiene oftest oppstår. Årets Terry Lee Hale-album er rett og slett strålende vakkert, skjørt, drømmende, ekte og jævlig godt gjennomført. Det fremstår i dag som en av hans aller beste utgivelser, og det sier sitt, tenker jeg.

4. Paul Simon – Stranger to Stranger

Paul Simon har vært der helt fra før jeg kunne snakke, og han er der fortsatt, rett som det er. I år har han vært der litt sterkere enn vanlig, og det kan vi jo takke hans siste utgivelse, Stranger to Stranger for. Jeg regner med at mannen er sorgfull nå etter at hans andre kone, skuespiller og “prinsesse” Carrie Fisher døde her forleden. Låta “Hearts and Bones”, er forøvrig en låt som handler om det forholdet. De to var bare ektefolk i et års tid fra ’83-’84, men forble altså venner videre.
Men så var det Stranger to Stranger da. Jeg hadde nesten like store forventninger til dette albumet som jeg hadde til Nick Cave-skiva, og et er jo ikke småtteri. Og innfridde gjorde den, som Simons skiver har for vane å gjøre. Det er akkurat så lekent, så rytmisk, så poetisk og så lekent som det skal være når Paul Simon kommer på banen, og litt til faktisk. Etter bare én runde med det nye vidunderet, skjønte jeg at jeg hadde atter en “venn” for livet, om det skal være lov å kalle gode plater for kompiser.

5. Rolling Stones – Blue & Lonesome

Det finnes bare et Rolling Stones. Et band som neste år har vært aktive i 55 år, og som tydeligvis fortsetter med gnist. I alle fall når det kommer til Blue & Lonseome der de evige rockerne går helt tilbake til sine røtter. Dit hvor alt opprinnelig startet for bandet. De fleste vet vel sitt om Stones, og de som ikke gjør det, har i det minste hørt navnet.
Mitt forhold til den gamle bluesen har alltid vært der. I noen perioder sterkere enn i andre, og i de siste 10-12 årene, konstant. Det går ikke en uke uten at jeg lytter til en av de store deltablues, eller Chicago bluesmennene. Denne musikken befester seg bare sterkere og sterkere i meg, virker det som. Og da jeg hørte at de gamle ringrevene skulle slippe et album med utelukkende bluesmateriale fra den gang da, forstod jeg med en steiking at dette ville gå rett hjem her i brystkassen. For det er jo sånn, at disse mennene kan sin blues. De kan sin rock, og de har et uttrykk ingen andre kan etterape. Rolling Stones lyder ikke som andre band, og når Mick Jagger er i en sånn fantastisk form som han var de tre dagene innspillingen rakk, må det bare bli bra. Og faen tute mine splitternye bramseil, så ble det bare helt jævla kanonbra. Så rått og så deilig, så tøft og så helvetes befriende. Heia Stones!!

6. Mudcrutch – 2

Det er ingen hemmelighet at jeg er blodfan av Tom Petty, også når han som denne gangen “bare” spiller bass. Sånn har det vært siden tidlig ’90-tall i alle fall, så når mannen dukker opp med ny musikk, er jeg alltid klar. Det var jeg også så snart jeg hørte om at hans gamle, og nå også “nye” band, Mudcrutch skulle slippe sitt andre album, i år.
Og fanden skal vite at den mannen kan dette med å levere gode låter. På denne utgivelsen er syv av låtene signert vår mann, og resten av enten Randall Marsh, Tom Leadon, Benmont Tench eller sjelebror Mike Campbell. Og bare sånn at du som leser dette skal forstå det, så liker jeg samtlige av låtene som er å finne her. Det er noe med den stemningen alt Petty tar i får. Denne laidback-e, rocka frihetsfølelsen som få, om noen, andre genererer. Så 2 kom seg lett på lista i år. Jeg er så helsikkes glad i denne musikken, at det nesten er umulig å forklare det. Ja, ja… Sist Petty var på banen, altså med Hypnotic Eye i 2014, gikk det helt til topps, bare for å ha det sagt.

7. Okkervil River – Away

Okkervil River, eller skal vi bare si, Will Sheff, har holdt det gående en god stund nå. Bandet ble stiftet i 1998, i Austin, Texas, og jeg har alltid hatt sansen for musikken de koker opp. Men aldri så sterkt som denne gangen. Dette åttende albumet i rekka, traff meg midt i trynet første gangen jeg hørte det, og hver gang jeg gjentar denne bedriften, fremstår det bare som bedre enn sist. Hele atmosfæren, tekstene, og stemmen til Will… Get the fuck out of here, dette er ekte saker. Hele rukla henger sammen som fersk mainnskjit i nysnø, eller skal vi heller si som betydelige dikt fra en mesterpoet. Det er i sannhet en liten reise å ta, dette albumet. Og det er så vakkert, så vakkert. Dette er kunst. Takk.

8. Doyle Bramhall II – Rich Man

Doyle ja… Mannen som kom til verden nøyaktig én måned etter min bror, det vil si julaften i 1968, har hatt mange jern i ilden i løpet av sin lange karriere. Som sønn av trommisen for folk Lightnin’ Hopkins og Freddie King, fikk Doyle Brahall II musikken tidlig inn i blodet, og det kjenner vi lett vi som har oppdaget Rich Man i år. Vår mann var med på å starte bandet Arc Angels, som vi elsket i sin tid, både min broder og jeg. Han har turnert med The Fabulous Thunderbirds, og han har spilt med det meste som kan krype og gå i bluesverdenen. Hans far var dessuten en meget god venn (fra tilbake til da de bare var barn) av Stevie Ray og Jim Vaughan. Men nok om det. Lista for denne herrens bravader er lang som et ondt år, selv om det hører med til det sjeldenhetene at han gir ut egne album. Men nå har altså endelig gitaristen, låtskriveren og produsenten sluppet nytt materiale. Og det har blitt en jæla sjelefull og nydelig plate. Det er nesten så jeg går opp i liminga hver gang jeg setter den på. Jeg elsker dette albumet, rett og slett. Balsam for sjela, og litt til.

9. Malcolm Holcombe – Another Black Hole

Det er ikke så mange igjen av singer/songwriter størrelser som Mr Holcombe. I allefall ikke når vi snakker om de få som synger med hele sjelen og hele kroppen. Jeg mener, Malcolm synger med hele sitt vesen, og han går ikke av veien for å spytte litt i prosessen. Mannen lever seg sånn inn i låtene sine, at de bli han, eller han dem. Det er nesten så jeg får lyst til å trekke frem et Guy Clark “sitat” her..: “Av og til er det sangen som skriver deg”, og det tror jeg vi lett kan si når det kommer til Malcolm Holcombe. Her er det nok noen av sangene som har skrevet han.
Dette albumet blåste meg langt inn i skauen da det kom, og faen tute gjør det akkurat det, fortsatt.

10. Iggy Pop – Post Pop Depression

Iggy kom på banen med det beste albumet siden Avenue B i år, etter min mening. Samarbeidet med Josh Homme er spenstig, energisk, friskt, tøft og jævla “Hipp Hurra”, spør dere meg. Det er veldig lett å bli avhengig av denne skiva. Det er bare å spørre en som vet det. Mer er det ikke å si om den saken. Iggy Pop er fortsatt en av de tøffeste rockerne der ute, og jeg håper virkelig at dette er starten på en ny kanon-æra. Jeg tar rett og slett bare av meg støvet, og bøyer meg i hatten.

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert