Death By Unga Bunga – Pineapple Pizza

Pineapple Pizza DBUB

Det er fantastisk deilig å kunne by på Death By Unga Bunga (DBUB) sin fjerde fullengder som The Wilhelmsens sin første norske plateomtale. Garasjerockerne fra Moss er definitivt et av undertegnedes norske favorittband. Live leverer de alltid varene, og studioalbumene de har kommet med så langt, The Kids Are Up To No Good (2012), Juvenile Jungle (2012) og You’re An Animal (2013), har vist en formstigning og en herlig kvalitetsforbedring. De startet ut bra, og har bare kjørt på helt til dagens utmerkede album.

DBYB SenjafestivalenVokalist og frontmann Sebastian Ulstad Olsen og hans kumpaner er definitivt sjefene her til lands når det kommer til den lettere garasjerocken og powerpop i elegant 60s-innpakning. At de bare blir bedre og bedre med årene er naturlig nok, i og med at vi snakker om fem unge herremenn som virkelig jobber beinhardt. De har turnert land og strand, besøkt hver en krok, og levert energiske og fantastiske konserter hver jævla gang jeg har sett dem, og det begynner å bli noen ganger nå. Dette er eksemplifisert for meg til evig tid gjennom den konserten de leverte under Senjafestivalen i 2014. De kom utover til Gryllefjord rett fra å ha spilt under Ekstremsportsveko på Voss for nærmere 5.000 mennesker, og ble her møtt med rundt 100 tilfeldige senjaværinger og noen titalls blodfans, inklusive undertegnede. Lite søvn, lite folk og manglende motivasjon burde tilsi en halvslapp opptreden i beste fall, men de ga jernet i en deilig og euforisk time, og alle som var tilstede ble søkkimponerte. Det er måten å få nye fans på.

De øvrige bandmedlemmene er den übercoole og stødige gitaristen Stian Gulbrandsen, melodisjefen og keyboardisten Preben Andersen og de kjappe og bunnsolide kompkompisene Even Rolland Pettersen (bass) og Ole Nesset (trommer). Live er de som sagt tighte og energiske, og det fine med DBUB er at de klarer å framstå like solide i studio. Denne gangen er de godt hjulpet av produsent Morten Øby, og de låter faktsik enda mer som et 60-tallsband enn tidligere. Det er jeg svært glad for.

Pineapple Pizza har blitt snurret en rekke ganger i løpet av den siste måneden. Det første som slo meg var hvor friske de fortsatt virker, og ikke minst at meloditeften stadig blir bedre. Tidvis kan de minne om et surfpopband, som på åpningssporet “Dollar Slice”. Her har trommis Nesset en viktig jobb, og det er ikke minst låten der gitarist Gulbrandsen får vise fram at han har hørt sine doser Dick Dale. Melodien flyter som fy, og jeg tar meg i å lengte etter å sitte på verandaen å dorme, med en sigg i den ene hånda og en iskald Bayer fra Mack i den andre. Gjerne med beina på bordet. Selvsagt med “Dollar Slice” som soundtrack. På “I Can’t Believe That We’re Together” har de lagt om til Ramones-takter. Tre grep, bedbeint og med en intens og punka vokal av Ulstad Olsen. Powerpopen ligger som et teppe over punken, med elegant gitarkrydder og de rette taktskiftene, og da treffer de meg hjemme. Denne går fryktelig godt til en kølsvart Guiness. Garantert.

“Best Friends” er en melodiøs og leken popsak, med litt vreng på gitaren. Passer best med en lett sommerøl i lanken, f.eks. en SMRPRTY fra Mack. Jeg får litt Velvet Crush-feeling når jeg hører låten, med ei takt Ric Menck er svært glad i, og pedaler Paul Chastain har flittig i bruk. Tøff låt. Med “I Can’t Hide” kommer Teenage Fanclub i hu, og siden jeg var veldig glad i Newcastle Brown Ale da jeg så skottene i Tromsø på 90-tallet, så kommer ale-suget sigende. Låten er selvsagt hjemmehørende i det lette og fineste popsegmentet, og er svært så nynnbar. Koringen hjelper godt til i så måte.

All your life you’ve been looking for something new
Is it love or simply just a new pair of shoes
It’s not that hard you must find someone to look up to
For sucsess you’ve gotta share my point of view

“Make Up Your Mind” sender meg raka vegen til 90-tallet, og power popen som fikk sin renessanse da, med feiende flotte musikere som Matthew Sweet og Jonny Polonsky. Samtidig er det noe med gitaren og låtstrukturen som minner meg tungt om Mac demarco, og det er heller ikke dumt. Et semi-psykedelisk parti kler låten utmerket, og den gitarlyden til Gulbrandsen gjør at jeg får en heftig trang til å leske strupen med en Fuller’s London Porter. Jeg begynner å ane at DBUB har lagd ei skive som burde komme med en kasse øl med assorterte sorter. Gutta fra Moss gjør meg såpass øltørst at jeg skjønner at jeg må se dem igjen ganske så snart, f.eks. på Studentsamfunnet Driv i Tromsø 3.mars. Ja, det må jeg pinadø. “Strangers From the Sky” kan minne om Cheap Trick fra Dream Police-tiden, et band de selv ofte sammenligner seg med. Da trenger jeg en god, gammeldags bitter, eller en IPA, som kidsa sier. En Phipps India Pale Ale fra Northampton hadde gjort seg. Tøff, rett fram pop, helt til de midtveis finner på noen psykedeliske krumsprang. Igjen, det er glimrende, og funker som en overgang til side B på vinylen og åpningssporet “Tell Me Why”. Låten er fra høstens EP, og er allerede ihjelspilt her i kåken. Den ble også sluppet som singel, og slo såpass an “over there” at den havnet på Topp 50 College-lista i USA. Det skjønner jeg godt, og som en av de tyngste låtene på skiva kan den fort minne om noe av det Bob Mould gjorde med Sugar på 90-tallet, sånn bortsett fra at refrenget er av det glade og lystige slaget som gjør at jeg instinktivt griper etter en Mack Pilsner. Dette burde bli en hit her til lands òg. En stor en.

Hot and sticky
I wanna lick it
Lady Fondue – melted love

“Lady Fondue” ble nylig sluppet som singel, og dette er nok en av låtene bandet håper skal slå an. Hit-potensialet er stort, og igjen er allsang-faktoren noe som ligger å lurer i bakgrunnen her. Da tenker jeg ikke på grensa, men på en god og passe ukontrollert måte. Sånn blir man tørst av, og da vil jeg si at en stout er på sin plass. Guinessen er oppbrukt, så da blir det en minst like god (og sterk) Samuel Smith’s Imperial Stout. Gutta skal jo ut å erobre verden, med denne taktfaste og stilige låten, som får meg til å tenke på det fineste og tidligste fra Cracker. Igjen sendes tankene til 90-tallet, og ikke så mye til 60-tallet, og det overrasker meg. At jeg får lyst på mer øl overrasker meg ikke, og med “Ooh, I’m a Bab Bad Man” tenker jeg naturligvis på kona mi, og tenker at det ville vært naturlig med hennes favorittøl, en lager fra Carling. Det hele starter med en frovrengt stemme som sier at han er en skikkelig bad man, før gitaren går i en slags spiral og ender opp med stødige grep som starter herligheten. Fete effekter, fet låt og i det hele tatt så føles det skikkelig fett å sitte å høre på Death By Unga Bunga sin fjerde fullengder. Finnes det et  bedre pop-band her til lands? Tror ikke det, nei.

ØL“Waste of Time” er såvisst ikke bortkastet tid, men skivas tyngste låt. Tempoet skrus opp et par knepp, gitaren høres litt sintere ut, og da er det bare å sprette en elefantøl fra Carlsberg. Låten kan minne om det Matthew Sweet gjorde på In Reverse på slutten av 90-tallet. Mange lag med gitarer, og energisk jobbing av trommis og bassist.

If I drink too much
will I go to Hell?

Spørsmålet er såvisst på sin plass, kjenner jeg. I allefall bør vel DBUB vurdere om de kommer til Helvete for å få fansen til å løpe til nærmeste pub. Albumet nærmer seg uansett slutten, og med “Wish I Didn’t Know” er de brått tilbake i garasjen, Conversene er på, punkerne kommer fram, og dette er bredbeint og tøft. Koringen er strøken, og Sebastian Ulstad Olsen er på sitt tøffeste. Det er han på avslutningssporet “Young Girls” òg, som er nok en punka kjappis. De to siste låtene på Pineapple Pizza, som forøvrig ikke er noe jeg putter i meg, løfter et allerede stødig album enda et hakk. Låtene gir meg en trang til å bare snu skiva tvert, og da har de virket etter intensjonene. Jeg må jo dessuten jekke to kjappe favorittlager da, en Calvors og en Cotswold.

Death By Unga Bunga har i mine ører lagd sin beste skive til nå, variert og alltid stilig, og bandet er nå så tighte som de skal være. Meloditeft har jeg alltid visst at de har i bøtter og spann, og god musikksmak vet jeg at de har. Det er en fryktelig sterk kombinasjon, særlig når de bruker dette til å lage ei knallskive som bare skriker ut GÅ OG HENT DEG EN ØL! TA 12!

Glimrende levert, og så ivrige og arbeidsomme som bandet er vil det være mulig for alle her til lands å se dem på ei scene i nærheten av der du bor. Hvis du ikke bor i Torsken på Senja, da. Heldigvis er det veier som leder til Tromsø. Vi ses på Driv 3.mars.

 

5

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert