Desertör – Vol.1

Desertør

Østfold er utvilsomt landets rockefylke nummero uno, noe Onsøy-bandet Desertør bare er med på å understreke. Onsøy var en kul Østfold-kommune inntil den ble en del av Fredrikstad kommune i 1994, og er selvsagt kul fordi navnet sannsynligvis betyr Odins Øy. Det er et voksent navn, og et greit utgangspunkt for å ville ta tak i instrumenter å herje litt med dem. Debutskiva, som går under navnet Vol.1, kom ut i fjor høst, men ble kriminelt nok oversett av undertegnede. Kriminelt fordi dette er blodfete greier for alle som liker kul rock’n’roll med norske tekster, fete gitarsoloer, blåsere, tung og heftig produksjon, og ikke minst, stilige låter. Dette, og mer til, byr Desertör på. Faen, de har fått en fan på Senja, og jeg skal gjøre mitt beste til at jeg ikke blir alene. Så, heretter risikerer folk som kommer til meg for en prat eller en øl å få servert Desertør ved siden av.

Jon Manstad er vokalist i bandet, og bare det at de har en vokalist som synger, og kun det, liker jeg. Öystein Warem spiller feite riff og briljerer i ymse soloer, mens de har med seg saxofonisten Gard Eriksen som hjelper til der det trengs. De tighte kompene spres av trommis Magnus Bekkevold og bassist (og assistentsanger) Geir Nilsen. I tillegg får de korhjelp av Ingrid Prøsch.

Manstad samlet sammen gjengen høsten 2013, men har selv styrt med musikk i mange herrens år. I ungdomstiden spilte han sammen med bl.a. Svenn Poppe (tangenter for Ricochets og Navigators) og i et band jeg fant på en samler som heter Various – Live At St. Croix Huset Fredrikstad Norway. Her bidrar han med vokal i et band som kalte seg B.D.P., der bl.a. Jens Andresen fra Tommy Tokyo And Starving For My Gravy var med. Siden har bandidèen hans ligget til modning. Nå slapp de albumet før de hadde spilt en eneste konsert, og ga dessuten ut albumet i kun 175 eksemplarer, på vinyl, så verdensherredømme var neppe i tankene i utgangspunktet, men så stille som det har vært rundt dette bandet burde det ikke ha vært.

Mange vil nok tenke “nok et Raga-band”, men heldigvis er ikke jeg en av dem. Heldigvis fordi jeg da har tatt meg tid til å sjekke ut Desertør Vol. 1 skikkelig, noe jeg absolutt ikke angrer på. Her snakker vi om ei skive full av driv, spilleglede og knakende tøffe låter. Vokalist Manstad kan definitivt sammenlignes med selveste Michael Krohn, noe som aldri blir en dum referanse, men samtidig er dette en genuin rocker som driver på med sitt. Og bandet er pinadø glad i å spille rocken sin kjapt og tungt, og med en gitarist som er så bunnsolid at han burde være kjent for hele nasjonen. Det riffes og slites i strenger, og soloene er av det virkelig meningsfulle slaget.

Åpningssporet “Desertør” gjør meg så fornøyd fra første stavtak at jeg umiddelbart skjønner at vi her snakker om ei skive jeg må spille fra A til Å. Et stilfullt riff følges av en saxofon som liksom bare må være der, og et tett og kompakt komp som slenger seg på nesten umiddelbart. Og så har vi Manstad, som i et særdeles lavt stemmeleie høres coolere ut enn de fleste. Seriøst; hvorfor i alle dager har ikke dette bandet blitt omtalt og anbefalt an mas allerede? Og enda mer seriøst; jeg anbefaler dem på det varmeste her og nå. Vinylen er muligens long gone, forhåpentligvis, men her er det bare å åpne opp herligheten i Spotify, skru volumet til maks, og nyte.

Jeg leste i den eneste omtalen jeg kunne finne om skiva at låten “Blank Insomnia Blues” kunne minne om Black Sabbath, og dette fant jeg ut at gjengen likte, gjennom å lese på bandets Facebook-side. Jeg tror jeg høyner med at jeg hører Sabbath-inspirasjonen som en rød tråd gjennom hele albumet. Mye av årsaken til det er gitarist Warem sine fine effektbokser og elsk for tunge riff, noe som er helt i tråd med det Tony Iommi drev på med i sin storhetstid. At referansen trekkes fram på akkurat “Blank Insomnia Blues” henger nok sammen med det tunge kompet, og da særlig bassiseringen til Geir Nilsen, som er av det ekstremt phete slaget.

De åtte låtene klokker inn på bortimot perfekte 41 minutter, og her er det ingen hviletak. “Fra En Svart Volvo 240”, som vel er et bilde på politiet, er Desertör på sitt mest punka (sammen med “Svarte Elv”), et modus jeg mer enn gjerne vil høre dem i mer.  “Sjølportrett I E-Moll” er nok den mest melodiøse låten på skiva, på et tungt vis, og med stilfull koring i refrengene. Sistesporet, “Salutt”, er nesten en poppete sak, med en anelse skakk gitar, noe som gir låten en liten country-vri. Countrypop høres kleint ut, men med Desertör blir det overhode ikke det. Saxofonist Eriksen får blåse av seg siste rest av luft her, og et trivelig punktum for ei tøff skive settes.

Et av albumets høydepunkt er “Tao For En Pistolero”. Bandet gjør sitt beste for å sende oss tilbake til midten av 80-tallet og Paisley Underground-bølgen. Dream Syndicate med sax, eller Thin White Rope på en snill dag, kan duge som beskrivelse på det som foregår. Samtidig så er det veldig mye Raga her, og litt The Aller Værste på sitt minst funky. “Zeke’s Siste Enchilada” er en annen favoritt, med mye gitarsnadder puttet inn her og der, og en frasering som er helt strålende, understreket av lekker koring av Ingrid Prøsch. 

Det er deilig å oppdage nye, norske band som leverer såpass bunnsolid som Desertör allerede på første utgivelse, og jeg kan ikke annet enn å si at jeg gleder meg veldig til Vol.2, som altså sies å være på vei om ikke altfor lenge. Folkens, sjekk ut denne gjengen!

5.mai, 2016:
Nå har vinylen snurret og gått i et par uker, skiva spilles i Spotify når jeg er på jobb, når jeg skriver og når jeg trimmer. Og det i konkurranse med en masse andre glimrende skiver som er sluppet den siste tiden, samt alt det lekre som jeg allerede er avhengig av.

Og, for å gjøre det som kunne ha blitt ei lang historie kort; Desertör har pinadø lagd ei usedvanlig slitesterk skive, ei skive som faen steike bare vokser og vokser, og som rett og slett er magisk bra. Jeg tror jeg må gå så langt som å utbasunere at dette er ei Topp 10 debutskive her til lands. Vi snakker helt der oppe med debutene til DumDum Boys, Raga Rockers, Ricochets, Gringo Bandido, Helldorado, Bjella og Waldemar. Vi snakker rett og slett om at jeg har blitt totalt avhengig av et album som ikke slutter å overraske meg.

De som gir faen i å sjekke ut dette albumet gjør en alvorlig brøler. Og de som ikke spiller gjennom albumet 5-6 ganger for å bli skikkelig kjent med herligheten, de går glipp av muligheten for å ende opp i ei euforisk rock’n’roll-tilstand. 

Med andre ord så har jeg justert opp terningen.

Beste låter: Desertør, Sjølportrett I E-Moll, Tao For En Pistolero, Zeke’s Siste Enchilada, Blank Insomnia Blues

6

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert