Det er fortsatt saft igjen i skottene

Simple Minds – Walk Between Worlds (BMG)

Første gangen jeg hørte skottene i Simple Minds, var jeg 15 år. Det var i 1981, og albumet min kompis hadde skaffet seg, var Sister feelings Call. Jeg husker det som det var i går, den måten han uttalte tittelen på med så stor innlevelse og med et gnistregn i øynene. Slik jeg husker det i dag, var vi alltid bare opptatt av to ting. Det ene var musikk, og det andre ren bambus. Vi laget sketsjer vi babla inn på lydbånd. og vi lo som idioter av våre egne fantastiske vitser, og han kompisen der altså, han var blodfan av Simple Minds.

I dag er det bare to igjen av det opprinnelige Simple Minds, men så er det da også de essensielle herrene, Jim Kerr og Charlie Burchill, som har vært kamerater siden de var 8 år, som fortsatt driver musikken og bandet videre. Først var de sammen i punkbandet Johnny & the Self-Abusers som ga ut én singel, og som gikk i oppløsning samme dagen som singelen ble sluppet. To av gutta i det bandet gikk videre og startet bandet The Cuban Heels, mens resten fortsatte som Simple Minds. Navnet hentet de fra teksten til David Bowies “Jean Genie”, og alt dette skjedde i 1977, da det skjedde så mye i musikkens tegn.

Jeg har ingen ambisjoner om å brette ut hele historien rundt gjengen fra Glasgow, men sier kjapt at min kompis og jeg fortsatte vår Simple Minds-periode med albumene – New Gold Dream (82), Sparkle in the Rain (83), og til slutt Once Upon a Time som kom i 1985, og som endte opp med å generere hele fire hitsingler. Det må vel kunne sies at det var deres kommersielle gjennombrudd.

Deres forrige album, Big Music, som dukket opp i 2014, ble av musikkblekka Mojo sagt å være deres beste på tredve år, noe som igjen må bety at det var den beste siden Once Upon a Time. Og det stemmer nok godt om jeg skal få si hva jeg tror, uten at jeg har studert alt det som tross alt har dukket opp i mellom disse to. Og nå, knappe fire år etter Mojo-bejublede Big Music, er de altså på banen igjen. Denne gangen har de kalt albumet Walk Between Worlds, en tittel jeg fort kan tenke meg å sette i forbindelse med de litt forskjellige uttrykkene de presenterer på henholdsvis side A og side B (om du ser på vinylutgaven f.eks).

Foto: Dean Chawkley

Om vi legger bort dette med vinylplatas to sider, og tenker at de 8 sangene er delt i to leire, er de første fire av det mer typiske slaget vi kjenner fra Simple Minds’ glansdager. Med glassaktige gitarer, med masse heftig rytme, tett produksjon, og et sound og uttrykk det fint er mulig å plassere litt inn i New wave-segmentet. Førstelåta “Magic”, er vel et godt eksempel på nettopp det. De siste fire sporene er litt mer av det storslåtte slaget, med flotte strykerarrangementer og store rom. Hør f.eks på låta “Barrowland Star”, albumets beste låt, og du skjønner hva jeg mener.

Lyrikken på dette albumet er ikke plantet i det alt for enkle “i love you-opplegget” (som kan funke til sitt bruk), men reflekterer ofte over tro og andre eksistensielle ting vi har å bakse med på denne – vår planet, og ikke minst i våre sjeler. Dette for å si det litt enkelt. Jeg synes dessuten Mr Kerr fortsatt har en sterk og fin karakter i sin stemme, og rett som det er, tenker jeg at han ikke er så ulik nevnte David Bowie – når disse to møtes et eller annet sted i de respektive stemmenes spekter. Og som om ikke det var nok, mener jeg bestemt at utmerkede Charlie Burchill, hånterer gitaren minst like godt som han noen gang har gjort. Det oser til tider masse hjerte og sjel av hans spill, og om jeg eksempelvis trekker frem solopartiet i nevnte “Barrowland Star”, tror jeg jaggu at jeg er inne på noe.

Selv om produksjonen kan virke litt topptung og voldsom til tider, finner jeg likevel etterhvert ut at det nettopp er det som kler låtene, og kanskje til og med er med på å fremheve kvaliteten i dem – og i alle fall identiteten. Albumet er som sist, produsert av Andy Wright, Gavin Goldberg og bandet selv, og med seg på ymse instrumenter har de folk som Mel Gaynor, Cherisse Osel, Ged Grimes og Gordy Goudi, pluss en hel gjeng med folk som kan kunsten å kore, programmere, og hva det skulle være.

Jeg mener denne skiva overgår forgjengeren med et brukbart nødskrik, og dermed antagelig er deres beste på 33 år. Jeg liker spennvidden som eksisterer mellom de 8 låtene, og jeg synes det virker som gutta har noe på hjertet, og ikke minst at de elsker å spille/skape sammen – kanskje mer enn på mange herrens år. Med tanke på å servere min karakter her, blir jo jobben litt lettere om jeg tenker på bandets backkatalog. Så da gjør jeg det. Hvis deres mesterverk New Gold Dream er en sekser, og andreskiva Real to Real Cacophony en femmer, føler jeg at Walk Between Worlds må havne på en brillefin firer. Så, la oss konkludere med at det fortsatt er litt saft igjen i de gamle skottene.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert