Det soniske kosmos trer fram

Amgala Temple – Invisible Airships (Pekula Records)

Disse tre herrene hypnotiserte meg ganske fort, og i det øyeblikket jeg skjønte at jeg befant meg i det soniske kosmos (hvor ellers liksom) var det ingen vei tilbake. I hvert fall ikke dit hvor jeg kom fra før de usynlige luftskipene løftet meg og tok meg med.

Hvis dette høres tåpelig ut, og dere tenker at jeg bare prøver å finne på noe for å høres interessant ut, har dere ikke hørt Invisible Airships med trioen Amgala Temple, det er helt klinkende klart.

Lars Horntveth, Amund Maarud og Gard Nilssen. Denne trioen som har vært i Oslo konserthus óg i studio, hvor de har spilt inn denne skiva i løpet av noen få dager, er ment for å virke sammen. Uansett hvordan de endte opp i lag, kan det umulig være en såkalt tilfeldighet. For dette er en sånn greie du bare forstår må være ment for å komme, når tingene var der de skulle – noe de var da dette skjedde. Lyden som oppstår. Bildene som tar sin abstrakte form, groovet som slår mot sjelen som en elektrisk storm ut av intet og alt.

Hvordan skal en enkel sjel fra Tromsø klare å uttrykke sin musikalske lykke når han befinner seg i universets innerste lydkammer, var tanken da jeg innså at jeg bare måtte skrive en omtale på dette albumet. Den tanken henger der fortsatt, så derfor skriver jeg bare det jeg er i ferd med å skrive nå. For det føles som om jeg surfer på en lydbølge som aldri vil treffe land. Denne bølgen bare fortsetter og fortsetter i et uendelig kosmos av improvisasjon og kosmisk overskudd.

Disse fem komposisjonene, om de fant sin form ut fra en idé i et hode, eller bare er et resultat av øyeblikkets magi mellom tre sjeler på samme gulv, henger i min verden sammen som orientekspressen, eller rett og slett som “den opprinnelige sammenheng”. Du vet den som utkrystalliserte seg i den første filosof, og ble en læresetning? Ja, selvsagt vet du det. What was i thinking. Med titler som:

1. Bosphorus
2. Avenue Amgala
3. Fleet Ballistic Missile Submarine
4. The Eccentric
5. Moon Palace

…skjønner vi at dette skjer i en improvisert verden der alt er mulig, og der grensene er til for å sprenges. Hele plata er en rundtur som streifer den ytterste kanten, og som på sin ferd er midt i orkanens øye. Ingen sjanger omfavner det som skjer. Bare fragmenter av mange. Dette er et mesterverk.

Mer har jeg ikke å si om den saken. LYTT. Spill så høyt som du våger. Det er lurt.

Forresten. Jeg kan jo legge til dette fra pressemeldingen: På hver sin kant har disse tre vært definerende i norsk musikkliv, som soloartister og bandledere i et uttall sammenhenger, det være seg Jaga Jazzist, Susanne Sundør, Todd Terje, Morudes, Bushman’s Revenge, a-ha eller Gard Nilssen’s Acoustic Unity. 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert