Dingus – Dingus (Safe & Sound Recordings)

unnamed-12

Jeg kan kjenne den svake duften av amerikansk folklore. Gamle merkelige kunstskatter i forlengst glemte låver og falleferdige skur. Jeg kjenner lukta av gammelt støv, likegodt som eimen av sump og svære trær like evige som tiden de er formet av. Jeg har aldri vært i Amerika, bare i drømmen, og i ånden, men jeg vet at musikken jeg lytter til tegner meg et lite bilde jeg kan sitte i for en stakket stund. Mitt eget Amerika. Der jeg kan være han duden som bare sitter der på frontporchen i min gyngestol, i en sånn over-all bukse sak, mens jeg spytter skråtobakk i en gammel bøtte som alltid har stått der ved min side.

Der er det igjen, Youngs munnspill. Det er en stund siden sist, men gjenhøret visker bort all den tiden som har gått gjennom denne høsten. Ja, “Ahead of Her Game” er like vakker, eller vakrere enn noen gang.
Jeg kommer i tanker om en gammel kjenning etterhvert som dette debutalbumet tar form. Jeg tenker på Mike Coykendall og hans Old Joe Clarks. Et band jeg elsket så høyt at jeg knapt spilte noe annet gjennom perioder av 1997, og så igjen i 1999 (tar de fortsatt frem). Det var Town of Ten og det var Metal shed Blues, det var Mikes røst og følelsen av å være en del av en uimotståelig amerikansk historie. Tristessen som ligger der og savnet etter gamle tider da det ikke bare var ti mennesker i den gamle byen, og da folk ikke trengte å være så helvetes urbane for å leve ut drømmen… Hm, jeg vet ikke helt.
Men bandet som spiller Dramericana, eller Drømericana der drømmene trer frem like fort som tankene vandrer avsted mot en tid som egentlig alltid har vært her, og som alltid vil være her om du bare vil det nok og klarer å senke skuldrene nok til å observere den gamle eika som står der på tunet å synger sin vakre sang… dette bandet minner meg litt, og litt mer enn litt, om Old Joe Clarks. Mine gamle helter.

De ganske forskjellige røstene til gjengen i Dingus som flettes inn i hverandre og blir til et felles uttrykk – én stemme, og musikken som kommer i en slags tidløs boble… føles bare så helvetes evig. Som om den alltid har vært her, bare med en ny sorg og et nytt drag nå. Den setter seg i omgivelsene, denne musikken, og Trysil, der hvor jeg befinner meg nå, er med ett, Amerika. I alle fall det Amerika jeg bruker å drømme om. Der skog, fjellkjeder, sump, prærie og ørken smeltes sammen til et historisk fantasilandskap av banjo, steelgitar og munnspill-preget musikk. Der sangen forteller sannheta, og sannheta er selve livet som sakte beveger seg i den retningen du selv ønsker.

Det er altså Dingus jeg snakker om (en “Dingus” er en snodig, merkelig og rar skrue, men dette på en elskverdig og inntagende måte).
Jeg snakker om et band fra Drammen, og jeg snakker om Dramericana, en “ny” norsk musikkstil som i det siste har fått meg til å vurdere om jeg kanskje må flytte til Drammen for å virkelig finne min sjel. Flytte til byen ved elva, eller til elva som drar gjennom byen. Der hvor de lager landets beste brygg, etter min ydmyke mening. Og det er ingenting merkelig, snodig eller rart over Dingus. Men det er inntagende og elskverdig nok, la det være overskrifta her.

Dingus er: 

På gitar, munnspill og vokal – Aleksander Austad, på gitar, piano og vokal – Emil Kraugerud, på bass – Simen Kjeksrud, på trommer – Stian Kjeksrud, og på lapsteel og vokal – Jens Christian Wiik. De skriver selv sine tekster og sine melodier, og de har produsert denne strålende debuten selv.

unnamed-13

Den observante TW-leser har selvsagt registrert at vi har omtalt Dingus tidligere. Dette gjorde vi da de slapp sin helt uimotståelige singel, “Ahead of Her Game”, en låt som gikk rett hjem her i kneipa. Det var der Herr Austad hadde lånt Youngs munnspill, og det var den låta som fikk meg til å skrive en låt som heter akkurat det, altså “Youngs Harmonica”. Men det skal vi ikke tenke mer på her og nå, for her og nå handler det om Dingus, og resten av dette albumet som slippes i dag, 18 november.

“Up the Road” er minst like vakker, mørk og sart som åpneren, “Ahead of Her Game”. Minst, er kanskje en skikkelig underdrivelse, for denne låta drar oss opp den gamle veien igjen. Der knust kjærlighet og ung naivitet har rådet så mange ganger før. Det musikalske landskapet er så sterkt tilstedeværende, og så riktig dramaturgisk, at jeg formelig tar veien tilbake gjennom mitt eget liv der de nevnte faktorer selvsagt har spilt en stor rolle. Jeg føler for å understreke, forhåpentligvis uten å snakke ned norsk musikk på noen måte, at det er smått utrolig at denne låta er skrevet av en liten gjeng fra Drammen. Ikke at Drammen aldri har levert på høyt amerikansk nivå før (vi kjenner jo alle Terje Jensen f.eks), men dette er rett og slett nesten for godt til å være virkelig. Men så er det jo det. Virkelig.

Neste låt, “Mind in Confusion”, haler meg også over til Amerika, selvsagt gjør den det. Over dit der musikken alltid har kommet så lett og naturlig ut. Jeg tror amerikanerne har et eget gen som sørger for at sangen kommer ut som den gjør. Så uanstrengt og helvetes ekte, ofte med en meget sterk identitet.
Orgelet, og gjestevokalisten Kate K. Lillevold gjør dette tredje sporet ut i skiva til en ren nytelse av moll og tristesse. Mørket som hviler her, er det som ligger plantet i alle oss som noensinne har tatt steget inn i den meget forvirrende kjærligheten.
Så kommer “Time to Lose”, bare for å befeste stillingen. Og stillingen er nå 4-0 til Dingus, om noen skulle være i tvil. Makan til gjeng sier jeg bare. “Satisfaction don’t come with age” synges det, men den kan gjøre det, alt ettersom hva du velger å gjøre med årene du får tildelt. Lytter du til band som Dingus, vil du få mye tilfredstillelse i form av god musikk – også med alderen. Og du! Den elgitaren som faller inn har uti låta. Den er hele livet på mange måter. Akkurat så rufsete og inn til beinet ærlig som livet er. Så usminka og full av nydelige skavanker.

Siste låt på Side 1, “Hold On” holder den helt spesielle nerven ved like, og vi skjønner at dette ikke kan gå galt. Det er allerede 5-0 til drammenserne, og da snakker jeg ikke om Strømsgodset. Det er bare å tusle bort for å sette på de neste 4 låtene. Eller skal vi bare si, småspringe…

“Further From Home” kommer valsende inn med wide swing tremolo, holdt jeg på å si. Men, en naken og svimmel gitar tar oss i hvert fall videre. Takk og pris for det. Joda, dette kunne likegodt vært Son Volt, hadde det ikke vært for røsten til Jay Farrar, som ingen andre ligner på.
Jeg vet ikke hvem som synger hva her, så godt kjenner jeg ikke disse gutta ennå, men alle mann alle har sin distingtive fasong i stemmen, samtidig som de virkelig hører sammen, på samme lag. Denne låta er like selvfølgelig som forgjengeren, og sikkert også som den neste.

Og den neste låta heter “Wanderer”. Mørket ligger der som det skal, selv om det er lyst på opplevelsesfronten, så ligger det der. I sjela, i strukturen og i treverket. Har jeg noengang sagt eller skrevet at denne musikkformen, som kanskje best kan beskrives som mørk alternativ country, er en kunst få behersker, i mine øyne? Vel nå har jeg sagt det, og Dingus, de behersker den helt ut til fingespissene. Bare hør på de markante og samtidig litt “oppløste” gitarene som kommer der på en bølge av lapsteel’ens grunnfjell. Det er mye enkel magi ute å går i disse landskapene når musikantene forstår hvordan det må og bør gjøres. Hjertefølt magi, forplantet gjennom låtskriving og instrumentering.

“Die Young” avspeiler så mange inspirasjonskilder, kilder disse gutta MÅ ha levd i, over lengere tid. Det er lett å tenke på Whiskeytown og andre formidable forgjengere, men jeg skal motstå fristelsen og bare gratulere denne eminente gjengen med å ha funnet sitt sound, og sitt eget lille univers. Selv om de ikke finner opp kruttet, og selv om de beveger seg på denne grusveien der støvet nesten aldri rekker å legge seg, har de funnet noe helt eget, noe jeg velger å kalle Drammericana.

Min favorittlåt kommer helt på tampen, og er ikke det deilig..? Etter så mange strøkne låter, kommer faen tute den feteste til slutt. “Hotels and Highways” minner meg om min egen sjel når jeg setter meg ned på en stubbe langt inne i skauen, og bare lar livet jeg har levd komme til meg, som i et slideshow. Og hør den gitaren, hør den skarpen… Ah!!! Jeg gråter av både glede og ærefrykt. Ærefrykten til det å leve i musikk, og gleden over at det kan oppstå så mye bra musikk i en såpass bedriten verden. Vel, verden er vel hva vi gjør den til, og min er stort sett vakker. Men denne låta altså, den er bare så jævla flott. Så SVÆR, på en måte.
FOR en avslutning, og for et ekko som skal ta oss videre mot den vanskelige andreskiva, som jeg håper vil komme fort som faen.
Dingus gjorde forøvrig rent bord her, og resultatet ble 9-0, altså en soleklar hjemmeseier.

Vurdering: I dette helt perfekt nedstrippa lydbildet, der det likevel er rom for så mange detaljer, er selve lufta det så genialt er gjort plass til, med på å skape den akustiske dynamikken som igjen kreves for å lage musikk med en så sterk nerve, og en så tydelig musikalsk singnatur. Og det er luftlommene som løfter hver enkelt låt opp til de høydene de utvilsomt når. Pulsen er lav, men spenningen står likevel på høykant til tider. Gitarer som skjærer seg gjennom den ensomme stillheta, en banjo som strukturerer tanken, og en lapsteel som er selve hovedpulsåra. Så er det alle disse stemmene…

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert