Drikker & Gråter – Med Tårene Som Blandevann (Drikker & Gråter)

For en temmelig drøy uke siden fikk vi i TW en mail fra en fyr i et band med det oppløftende navnet, Drikker & Gråter. Et sånt lystig og beskrivende bandnavn vil automatisk gjøre sitt til å trigge min nysgjerrighet, så jeg stupte på musikken og fant en verden av tristesse og andre trivelige nødvendigheter. Ting som det i perioder er så godt som umulig å komme utenom.

Orkesteret Drikker & Gråter ble dannet en sen kveld i 2015 hvor en gjeng, som så ofte før, satt og diskuterte musikk og drakk noe brunt. de ble enige om at det var på tide å gi ut en vinylskive og bestemte seg der og da for å gjøre akkurat det. Flere av gutta i denne gjengen har en forkjærlighet for tristesse innen kunsten, og de gikk så noen runder før de havnet på dette bandnavnet. Frontmann Ole Hesselberg er av den oppfatning at det finnes enormt mye glede i god tristesse. Til forskjell fra mang en fuktig runde tidligere hadde de nå i løpet av et par dager skrevet så mange låter at de hadde nok til minst et album, og etter noen måneder hadde de gjort det de satte seg fore. Altså gitt ut albumet Tom for Tomhet på en nydelig vinyl med et deilig utbrett cover. Oppdrag utført. Tøft, spør dere meg.

Dette var såpass gøy at de etter en stund begynte med skive på prosjekt nr. 2, som tidlig i prosessen fikk det klingende navnet Med Tårene Som Blandevann. Passe trist, men samtidig ganske morsomt.

Orkesteret består av en fin blanding musikknerder og musikere. Disse er:
Håkon Syslak (trekkspill, consertina, luft, akustisk gitar, vokal på låta “Sliten” og piano). Ole Hesselberg (tekst, vokal på alt med to unntak og spilledåse). Vidar Løvstad (el og akustiske gitarer, steel gitar, banjo, mandolin, bass, trommer, kor, keys og produksjon). Øyvind B. Lyse (bass, trommer, vokal på “Gud er Død” og kor).  Tommy Solli larsen (kassegitar, kor og sag). Det kvinnelige alibiet på denne plata, er Line Lyngstadaas, som er med på vokal.

Øyvind og Vidar har jobbet med musikk og ulike kunstformer i en årrekke (When, Verdensteateret, Hjerterknekt m.fl). Tommy og Håkon er musikkglade hobbymusikere, mens herr Hesselberg er den store musikknerden med en ditto stor platesamling.

Inspirasjonen er hentet fra ulike deler av musikkuniverset og det nevnes her navn på noen av største heltene:
Elvis, Hank Williams, Alf Prøysen, Nick Cave, Low, Vidar Sandbeck, Elliott Smith, Richmond Fontaine, Thåstrøm, Cash, The Smiths og garantert også The Wilhelmsens aller største helt, Tom Waits. Lista er meget lang, som den ofte er når man har sansen for god musikk.

Plata er spilt inn av Vidar i hjemmestudioet hans på Veitvet i Oslo. Der finnes også et arsenal strenger han på en mesterlig måte, behersker.
Coverfoto er tatt av Ole Hesselberg selv og er en blanding av en tom Oslo gate i svart hvitt (Vogtsgate på Torshov må vite), innrammet i en nymotens iPad og et glass med noe godt i og tilsatt noen fine farger.

Jeg ble som sagt, eller sa jeg det, dratt inn i en meget interessant verden av tristesse, der instrumenteringen spiller en like viktig rolle som lyrikken og atmosfæren generelt. I tillegg til at jeg ble truffet av disse sangene og de forskjellige stemningene de befinner seg i, følte jeg etter en ganske så liten heftig og fin stund, at jeg sikkert ville følt meg hjemme i dette selskapet. Altså om jeg… Ja, dere skjønner.
Når jeg sier forskjellige stemninger, mener jeg dette ganske så bokstavelig, for de befinner seg på et slags hav som vugger sakte og tykt og strekker seg helt fra Alf Prøysen til Nick Cave. 

Drikker & Gråter spiller utvilsomt en slags realitetstristesse som beveger seg innom en hel rekke sjangere, der de musikalske heltene ofte kaster sine vakre skygger inn i stemningene som oppstår underveis. Legg f.eks merke til den helt ufattelig vakre låta “Ny dag”, eller ta deg en tur inn i den Tom Waits-aktige kremlåta “Sliten”. Albumet er rett og slett fullpakket av små perler som alle har en historie og fortelle, og en stemning å formidle.
Eller forsvinn inn i ensomheten til åpningssporet “Kan Ikke Skjønne”. Det er også lett å ønske seg en tur bort til St. Hans Haugen, når “St. Hans Haugen Vaskeri” tar form. Min favoritt i denne samlingen er lett den jeg hørte sist, så akkurat nå er det sistelåta “Larsen” som danser videre i min sjel. Jeg er rett og slett jævla imponert, og jeg er bergtatt. Jeg elsker Ole Hesselbergs poesi, og jeg setter stor pris på alle de flotte musikantene her.

En liten oppsummering: Jeg må bare si det som det er. Disse gutta har virkelig laget et album jeg sliter tungt med at ikke finnes på LP eller CD (lei setning, men likevel). For det som har skjedd i løpet av rundene jeg har hatt med Drikker & Gråter på Spotify, er at jeg er blitt avhengig av denne samlingen låter. Avhengig av Med Tårene Som Blandevann. Videre må jeg bare si at det er en snodig verden vi lever i, om ikke denne gjengen på et tidspunkt blir verdensberømte i furet værbitt.
Jeg digger & drikker. Kaffe nå med snusen som blandevann. Reis til helvete for en nydelig gjeng (pardon my french)! Jeg er skikkelig blodfan, og jeg elsker tristesse av dette kaliberet. Jeg tror jeg må ta meg en drikke og gråterunde snart. Det er helt sikkert.

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert