Dronninga Av Hallingdal

Tove Bøygard – Jord (Lucky B Records)

Tove Bøygard slapp i 2017 Blåe Drag, et av de vakreste albumene som ble sluppet på den blå kula vår det året. I 2019 er hun ikke snauere enn at hun allerede fire dager inn i året slipper det som garantert kommer til å stå som et av de fineste musikalske minner når jeg som en gammel, grå gubbe sitter i gyngestolen min på et eldresenter i 2050 og roper på pleierne om at de må skru opp volumet på Jord. På samme vis som dagens gamlinger roper etter “Så Seile Vi På Mjøsa” eller “Jeg Vet En Vind”. Frøken Bøygard vet å lage viktige og tidløse album, noe hun gjør sammen med et band som er så bra at det er snålt. Folkens, dette er norsk musikk på sitt fineste.

Jeg har blitt spurt en del ganger hva greia er med meg og Tove Bøygard, hvorfor jeg lovpriste Blåe Drag og snakket så varmt om henne som artist. Mye pga av at jeg jo er en gammelpunker som liker rocken min hard, kjapp og stappfull av energi. Spørsmålet vil nok bli stilt igjen i tiden som kommer, og svaret vil atter en gang bli av den enkle sorten: Men, lytt da, mann. Lytt til melodiene, lytt til det hun har på hjertet, og ikke minst, lytt til det bandet.

I dette bandet står Freddy Holm i front. Han har hatt Tove og band i sitt Kleiva Studio, vært både produsent, tekniker og mikser, noe ikke er helt uvesentlig for sluttresultatet, men det er som strengemester han virkelig briljerer. I løpet av de elleve låtene bidrar han med akustiske og elektriske gitarer, mandolin, banjo, lapsteel, pedalsteel, dobro, autoharpe, fiolin, bratsj, cello og hardingfele. I tillegg blåser han litt i munnspill, bidrar med tangenter og korer. En viktig, viktig mann for Bøygard. En bortimot like viktig kar er Jørun Bøgeberg, bassist og korist, som dessuten har vært å treffe “ute på veien” sammen med Tove, når de har opptrådt som duo, noe de har gjort mange ganger. Til slutt har vi Eivind Kløverød, karen som ikke spiller slagverk, men trommu. Det er tøft, det, når du spiller trommu. Og perkusjon, da. Av andre som må nevnes er Morten Lund, som står for klargjeringa, eller mastering, som det heter utenfor Hallingdal. Bildu er tatt av Gunhild Bøygard, mens cover og design er gjort av Hyl Production. Og, helt til slutt. Bandbildet er tatt av karen som også var studiokokk og regnet som en meget kvalifisert lytter, RoadieNo1 aka Espen Liane, hovedpersonens kjæreste.

Foto: Espen Liane

I dagens Musikk-Norge er det ofte dugnad, DIY-ånd, og musikere som må gjøre det meste selv for å nå ut som må til, og her er Tove noe utenom det vanlige. Hennes presseskriv er av sorten som kun Torbjørn Lund og Crispin Glover Records kan måle seg med, med informasjon om det meste, skråblikk på egne tekster, og ikke minst, personlige hilsener. I tillegg til en LP av det gjennomførte slaget. Utbrettscover med tekstene trykket på innsiden, og vinyl som selvsagt er jordfarget. 

Tove Bøygard er et genuint, godt menneske, med et digert hjerte for de som sliter mest, for de som trenger å bli sett, og for de som altfor mange av oss andre ikke tar oss tid til. Dette er for meg hennes fremste styrke som musiker óg, det som gjennomsyrer hennes tekster, og som avstedkommer lyrikk som er verdt å ta med seg på den videre ferden vår. Det er godt mulig at tekster generelt ikke betyr all verden i rock’n’roll, punk og hardcore, men i denne sjangeren står og faller resultatet på det tekstlige innholdet. Og, som sambygding og Kongen av Hallingdal, Stein Torleif Bjella, står Jord til laud og vel så det.

Selv når hun gjendikter artister som Bob Dylan/Ketch Secor med “Rokk Ved Meg” (Wagon Wheel) blir resultatet noe genuint mellommenneskelig. Secor (Old Crow Medicine Show) som skrev vers til låten 25 år etter at Dylan skrev sitt, forhørte seg med Tom Skjeklesæter i håp om at han kunne finne ei norsk dame til å framføre låten. Det kunne han heldigvis, den godeste Tom. Som på Blåe Drag har hun funnet plass til to coverlåter også denne gang. Merle Travis sin gruvearbeiderlåt fra 1947, “Sixteen Tons”, har blitt til “16 Tonn”, og er en påminnelse vi alle trenger i disse tider, for å minne oss om at ikke alle er i en jobb der HMS, rettferdig lønn, og arbeidsvilkår står i høysete hos alle arbeidsgivere. Med hennes engasjement for norske arbeidere er låtvalget det naturligste i verden, og omskrivingen til halling er gjort på mest suverene vis. Låten er rett og slett blant platas sterkeste.

Jord åpner med “Hjarte”, og her smelles det til umiddelbart. I kraft av en tekst som virkelig refser de blåblå, høyrepopulismens framgang rundt om i Europa, Trumps popularitet i USA, om ikke med rene ord så mellom linjene. Hun spør oss hvor hjertet har blitt av, og ikke minst hva som har skjedd når gamle venner som før var solidariske og rause har blitt egoister og likegyldige til det urettferdige og gale som skjer i våre dager. Jeg er fryktelig glad for at jeg ikke føler meg altfor truffet av denne teksten, men gjenkjenner litt for mange jeg har rundt meg. Melodien er av det vakre slaget, lett slentrende med strykere og Tove sin veneste stemme. Tittelsporet følger i samme gate, men her skrus det litt mer til på folkesang-knappen. De som har fulgt med på Tove det siste året eller så, vet at hun nå skal flytte hjem til Skrindo, hjemplassen hennes i Hallingdal, og med “Jord” har hun satt ord på alle gode tanker rundt dette. Det er ei voksen dame som er ferdig med å rase fra seg i hovedstaden som skal ut på bygda for å grave i jorda, og finne den store roen i gamlestugu på småbruket. Det låter rett og slett som et godt valg, på alle mulige måter.

Åra dei gjingo så hastigt så lydlaust
Kvardagar i rekkje vart te år i ei rad
Av og te sette du deg på ein stein for å tenkji
Men tankan voro mest tå praktiske slag

“Småkårstestamentet” er hyllesten til sliterne som alltid har vært blant oss, de som gjør at vi alle har gleden av å bo i et godt Norge, selv om de daglig må kjempe for å få endene til å møtes. Sånn har det vært til alle tider; vaskekoner, husmødre som har styrt hjemme, husfedre med to og tre jobber, de som bygde veiene og jernbane, fabrikkarbeiderne, fiskerne som daglig ofrer helse og liv for å skaffe mat på bordet, og sånn kunne jeg fortsatt med å ramse opp ærlige og tøffe yrker. Men, samtidig som dette er den hyllest til småkarsfolket, så der dette ei fortelling om faren til Tove, ei fortelling som er lett å overføre til egen familie og egen far. Dette var livet til den gjengse nordmann for ikke mange tiår siden, og dette er en utmerket påminnelse for de av oss som virker å ha glemt dette. Låten drives fram av en mollstemt Freddy Holm, plassert bak pianoet for anledningen. Bøgeberg og Kløverud spiller med en innlevelse låten fordrer, mens Holm selvsagt plasserer diverse gitarer inn der de hører hjemme. Og, Tove? Hun synger som en engel her, og det blir fort åpenbart at denne låten betyr mye for henne. Nå betyr den en hel del for meg óg.

A-siden avsluttes med to vidt forskjellige låter, “Kjær Leik” og “Stilla”. Førstnevnte er en lovprising av en lek de fleste setter pris på, den av det kjæreste slaget. Albumets lystigste låt durer avgårde, bandet låter som om de er forelska alle som én, og Bøygard synger som ei som har funnet mannen i livet sitt. En skikkelig gladlåt, men vi hentes ned igjen med “Stilla”, på mange vis den rake motsetninga både lyrisk og melodisk. Ensomhet, selv om den er selvpåført, er aldri tyngre enn når man er på det mest forelska. Tove er en gammel punker, med bakgrunn fra Blitz-huset og pønkeband, og det hører vi på “Stilla”. Igjen imponerer bandet stort. Ikke bare fordi de viser fram litt av sin allsidighet, men mest av alt fordi de tydeligvis elsker å dælje løs på instrumentene, digger å koble til de barskeste boksene, kjøre på med tempo og rett og slett vise fram rock’n’roll-siden sin.

Foto: Espen Liane

Mer rock’n’roll får vi med “Fjør”, med fuzzbass, hard symbalbruk, stakkato piano type The Stooges, ei intens Tove på vokal, og springsteenske tilstander i outroen. En beintøff låt som vel handler om egoisme og de som ikke unner andre noe. Låten avløses av den behagelige og melodiøse “Mink”, som lyrisk må kunne sies å operere på to nivåer. Det åpenbare er det som omhandler pelsdyrnæringa og det unødvendige med å holde dyr i bur i 2019. I tillegg så lurer et minst like alvorlig tema mellom verselinjene. Annerledeshet, kanskje særlig i Bydge-Norge, og hvor vanskelig det kan være å skille seg ut i meninger og oppførsel. Minken er kanskje i ferd med å bli satt fri, men bygdedyret lever i beste velgående og blir langt tøffere å komme til livs. Kanskje Tove Bøygard på blå resept kunne ha gjort noe med det?

Ho har lagt lista lågar for lukka
Tek te takke med mindre no
Alle døra ho alder åpna – har gått i lås
Ho som alltid sikta mot stjernun
Kvar dag vart ein parantes
Som ein kladd for dei – store mål

“Lukka” er et av albumets fineste låter, og en av de sterkeste. Den handler om ei av Toves beste venninner, ei som gikk og ventet på at den perfekte kavaleren skulle dukke opp, drømmejobben bli tilbudt henne, og livets sorger forsvinne fra jordens overflate. Tragisk nok har denne dama fått kreft og livet har blitt en kamp for å overleve. Hvis du trenger en påminnelse om å leve livet nå, om å nyte hver dag så godt du kan, som en erstatning for det “perfekte” og det som ser bra ut fra utsiden, så fungerer “Lukka” mer enn greit. Melodien er av sorten The Byrds kunne ha tryllet fra på sitt roligste og mest poppa, og pyntet opp med strykere har den blitt til noe jeg må høre på jevnt og trutt.

Jord rundes elegant av med “Ferdamann”, en spoken word-sak krydra med mannskor og lette tangentberøringer, og som sender tankene mine i retning Mystery Slang og John Trudell. Et ettertenksom og fint punktum som minner oss om at verden en gang var full av ferdesmenn, og at disse ble tatt vel imot og sett på som vise menn. Nytt fra verden var viktig, en fin måte å holde seg oppdatert, lære om andre kulturer og levesett, og rådene de kom med ble verdsatt. Vårt besøk, “Ferdamann”, har et budskap vi har blitt mer og mer kjent med i løpet av de siste tiårene, men som vi fortsatt ikke tar helt på alvor. Moder Jords tilstand. De som tror at regjeringer, bedriftseiere, bankeiere eller de med penger er redningen er i beste fall naive. Framtredende posisjoner, fortsatt økt produksjon, folk som forbruker mer og makt betyr fortsatt mer enn framtiden til våre barn for altfor mange av disse, så endring avhenger av oss og vår vilje. Og dyktige ferdesmenn som kan åpne gluggene til folk, og kanskje pirke borti den revolusjonære delen i oss.

Om forfatter

Relaterte artikler

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert