DUSINET (den siste spillelista)

Jeg ble utvist fra samfunnet og fikk beskjed om å ta med meg sigaretter, en lighter, en kasse tequila og et dusin låter satt sammen i form av en spilleliste lastet ned på en sånn mp3-dings. Batteriene skulle vare en uke, det samme skulle sigarettene og den blanke sausen. Ville jeg vare like lenge?

Det var ingen diskusjon, jeg hadde to timer på meg til å sette sammen spillelista, og så var det rett på båten. Sigaretter og ildvann var allerede pakket og fraktet ned i lugaren, og turen ville gå fort siden jeg ble pumpet full av sovemedisin.

Så jeg kastet meg rundt og begynte å jobbe med den siste og endelige rekken låter jeg ikke kunne eller ville være foruten. Jeg kalte lista for “Dusinet”, og skjønte fort at her er det bare peise på. Jeg forsto også at lista ville komme til å bære preg av situasjonen jeg hadde havnet i. Så fy faen! Fy helvetes faen!!

Jeg tok alvoret inn over meg da jeg ble kastet på land som en sekk med søppel. Hva skulle jeg ellers gjøre..? Bygge sandslott? Jeg hadde altså havna på den berømte øde øya. Der hvor vi ofte havner når finalen er like rundt hjørnet.

Så jeg lo som en gal, og jeg danset hemningsløst til det lille som var dansbart på lista. Gikk fullstendig amok mellom palmene. Jeg satt på brygga å dinglet med beina mens jeg drømte om nye sjanser.

Etterhvert var alt dansbart. For jeg drakk som en tørr elefant og ropte som en topptrimma brølape, jeg svor og jeg gråt, og svor igjen. Jeg var en danseløve uten rettigheter. Jeg var en fontene av gammel storhet.

Jeg klatret sågar opp i en palme, i ren pine, mens jeg speidet etter mer tid, og jeg la meg ned i fosterstilling når brennevinet og følelsene – når sannheta tok overhånd. Noe som skjedde rett som det var. Mine dager var talte.

Frihet, ettertanke, alvor og gode minner, dukket opp gjennom musikken. Den minnet meg om livet i sivilisasjonen som nå var en saga blott, og om ensomme netter da livet var alt for tungt. Den minnet meg om kjærligheten jeg hadde opplevd, og om oppvekst, pur glede og ren ubesudla uskyld. Alt jeg hadde i meg kom til overflaten i løpet av denne uka, og alt jeg ikke hadde gjort når sjansen var der, rev et hull i min sjel som var den et seil.

Savn og vantro gikk like fort over i galskap og eufori, som i sorg og sinne, og før jeg visste ordet av det lå jeg der, i min egen grav, klar for de evige jaktmarker. Klar for alt eller ingenting. Klar for hva som helst. Klar for lys eller mørke. Klar. Det var en helvetes uke.

Mine siste ord var: “Det der var en jævla fin låt, kan du spille den en gang til”?

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert