Dynamikk, Innlevelse og Store Følelser

Poing & Lars Lillo-Stenberg + Lasse Marhaug – Stakkars Oslo (Crispin Glover Records)

Da jeg for en drøy måneds tid siden hørte denne 10-tommeren med de to låtene, eller la oss heller si de fremprovoserte komposisjonene “Stakkars Oslo” og “Stakkars Oss”, for første gang, ble jeg faktisk ufrivillig trykket tilbake i sofaen, helt inn i mellom sofaputene. Jeg spilte på høyt volum og det som møtte meg var mer enn heftig, for å si det slik. Jeg blir forresten fortsatt klemt inn mellom sofaputene når jeg hører disse soniske øyeblikkene som fant sted under Ultimafestivalen på Victoria i Oslo den 14. september i 2011.

Helt uavhengig av de utøvende kunstnernes visjoner, blir jeg bare nødt til å si hva som skjer i meg når jeg hører denne musikken. Det er tross alt det som betyr noe for meg som lytter, og forsåvidt det jeg alltid liker å forholde meg til når det kommer til musikk og følelser. Det er her jeg finner den største friheten i denne, etter min mening, fineste av alle kunstformer. Opplevelsen er en god kombinasjon mellom selve musikken (selvsagt), omslagskunsten (coverart), og personlige erfaringer. Det betyr ikke at jeg skal utbrodere dette så alt for inngående, men bare med en forholdsvis fjærlett hånd og et litt “tyngere” hjerte. 

Disse innspillingene fant altså sted bare et to uker etter at jeg flyttet til Oslo, og jeg flyttet til Oslo bare en drøy måned etter 22. juli. For det første skulle jeg virkelig ønske at jeg var til stede under denne konserten som pågikk bare et T-banesukk fra der jeg bodde (hadde jeg bare visst det jeg vet nå), og for det andre var stemningen i Oslo fortsatt svimmel etter de totalt meningsløse hendelsene som fant sted både der og på Utøya. Det var som om byen holdt pusten, og når det først pusta, hyperventilerte den. Dette er selvsagt mine egne opplevelser som naturligvis ble påvirket av følelsene jeg bar på, men fuglene skal vite at sjokket hadde satt sitt preg på den vidunderlige lille store byen. Dette er et av aspektene jeg ikke kan unnlate å ta med inn i musikken når jeg hører den. Et annet aspekt er coveret som er laget av Håvard Winther Gjelseth. Dette kartet over Oslo med et stort hull der etiketten på selve 10-tommeren skinner ut, har en sterk virkning på meg, selv om det ikke (hva vet jeg) var det Gjelseth tenkte når han laget det. Det er et hull i stakkars Oslo. Byen som (i alle fall tilbake i 2011 – nå i mindre grad) er tuftet på svenske servitører og mangel på parkering. Byen som burde vært 100% bilfri, der kollektivtransporten burde vært gratis, og der varene ut eller inn til de forskjellige butikkene burde havnet der via el-bil. Men sånn er det ikke, og sånn blir det nok muligens aldri. Byen som ble angrepet av en sinnsforvirret liten guttjævel, kunne fått et langt større og dypere hull enn den fikk. Byen som nå fortsatt, og sikkert alltid, bærer på et tomrom sammen med de etterlatte… Det er uansett her jeg befinner meg når Poing, Lars Lillo-Stenberg og Lasse Marhaug går løs på sine respektive instrumenter. Det er voldsomt, følsomt og sterkt, og det er faen så heftig. Dette møtet mellom tilsynelatende helt forskjellige utøvere, er et øyeblikk der alle grenser opphører, og der elementene smelter sammen til et uttrykk som virkelig beveger et musikkhjerte. Noen ganger tanker jeg på et av mine favorittband, Morphine, andre ganger tenker jeg bare at dette var “meant to be”, når jeg forsvinner inn i musikken. Og det gjør jeg. Dette er kunst vi trenger.

    

Poing består av Rolf-Erik Nystrøm – saksofon og vokal, Frode Haltli – trekkspill (akkordeon) og Håkon Thelin – kontrabass. Lars Lillo-Stenberg synger og spiller gitar, og Lasse Marhaug lager et jævla flott og heftig leven med sin sanseløse elektronikk. Det hele er intet mindre enn storslått, og Lars synger med hele kroppen. Dette er et av disse øyeblikkene som bare kan oppstå på en scene. Det er så dynamisk og så monumentalt altoppslukende, at det knapt kan beskrives.


Trondheim Bass Orchestra – Vortex Surfer (Crispin Glover Records)

Jeg ble ikke mindre fjetret da jeg samme aften fortsatte min soniske reise med Trondheim Bassorkester og 7-tommeren Vortex Surfer – som inneholder selve låta “Vortex Surfer”, óg låta “True Middle”. Selv om opplevelsen her ble en annen, var det likevel en slags fortsettelse på reisen, eller på den sterke følelsen som allerede var satt.

Jeg har dessverre ikke et særlig sterkt forhold til disse Motorpsycho-låtene som var med på deres album Trust Us og Blissard (henholdsvis ’98 og ’96), men det betyr ikke annet enn at jeg aldri kjøpte de to albumene. Hadde jeg gjort det, hadde jeg elsket dem, og det skal jeg sannelig få gjort etterhvert. Men disse versjonene vinå snakker om, har jeg etter en drøy måned fått et utrolig fint forhold til. “Vortex Surfer” som blir sunget av Andreas Elvenes (BC) er drømmende og storslått, og det musikalske terrenget, instrumenteringen, setter et helt guddommelig preg på tristessen og klarheten i hans stemme – og på selve låta. Det unike lydbildet tar oss til sjeldne høyder, og det kan føles som vi surfer vektløs avsted på en sky eller en svak luftstrøm mens vi ser ned på oss selv – vi stakkars små mennesker som strever rundt med alle de tingene vi stadig sliter med. Det er dystert og vakkert på samme tid, og det fyller i allefall undertegnede med både vemod og ærefrykt for det som har vært, og det som kunne vært i livet. Det er, og har vært en opplevelse å ta del i denne musikken.

“True Middle” blir sunget av, eller fremført vokalt av Matt Burt (Dog & Sky). Det drømmende universet fortsetter, og denne gangen trekkes mine tanker mot Belfast og Van Morrison, for en stakket stund. Det er noe med stemningen her, og den genuine innlevelsen som skinner så sterkt fra alle aktørene. Det helt strålende og utrolig interessante lydbildet er på mange måter endeløst, det strekker seg i alle riktige retninger, og således omfavner det alt som har med de store følelsene å gjøre. Det er noe åndelig over uttrykket. En slags overjordisk og mektig kraft som oppstår i et hav av kontrabasser og andre små men ditto sterke virkemidler. Det er rett og slett ikke annet å si enn at det er helt fantastisk. Nå håper jeg orkesteret snart slipper en fullengder, for det er absolutt ingenting som ikke taler for det. Tvert imot.

For å oppsummere helt kjapt her på tampen, er det bare å si at både 10-tommeren og 7-tommeren fra stadig mer imponerende Crispin Glover Records, har gitt meg enorme lytteropplevelser opp til flere ganger gjennom den siste måneden, og jeg kan ikke annet enn å si at Lillo-Stenberg, Marhaug og Poing, bør samles for å skape mer musikk tuftet på platemarkedet, og Trondheim Bassorkester, det samme. Snakk om samspill og levering på høyt nivå gjennom begge disse utgivelsene.
The Wilhelmsens har forlengst oppdaget at musikk Norge er uendelig mye større enn vi hadde kunnet innbilt oss da vi startet opp, og likevel blir vi stadig overrasket over omfanget og det endeløse kvaliteten vi stadig opplever. Men dette altså, disse to utgivelsene jeg nå har sagt litt om, står for meg i en særklasse. I alle fall akkurat nå.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert