Elliott Smith

elliott-smith

Det er på tide å vekke Katalogen til live igjen, og siden høsten er over oss så er Elliott Smith den perfekte karen å presentere. Den fantastiske, herlige singer/songwriteren, med de skrudde, vakre og deilige låtene, og med den vakre, såre stemmen. Og, for å ta det verste først; at mannen kun rakk å bli 34 år er noe av det mest tragiske som har truffet min musikkverden etter tusenårsskiftet. Dødsfallet er den dag i dag et mysterium, og det gjør ikke saken bedre. Han ble funnet død med med to stikksår i brystet, og rettsmedisinerne klarte aldri å avdekke om disse var selvpåførte, eller om han rett og slett var drept. Men, før denne tragiske dagen, 21.oktober 2003, hadde han rukket å glede oss med fem knakende gode album, samt et album han jobbet med på dødstidspunktet og som ble sluppet året etter. 

Elliott (døpt Steven Paul) Smith ble født i Omeha, Nebraska, 6.august 1969, vokste hovedsaklig opp i Texas, og bodde det meste av sitt voksne liv i Portland, Oregon. Foreldrene, ei musikklærerinne i barneskolen og en psykologistudent, skilte lag rett etter at han ble født, og faren flyttet til vestkysten. Mora fant en ny mann, Charlie Welch, og flyttet til Duncanville, Texas. Stefaren ble, dessverre, gift for unge Smith, og av “alle” rundt ham pekt på som hovedårsaken til hans psykiske problemer og senere rusavhengighet. Seksuelt misbruk og heftig bruk av vold i “oppdragelsen” satte dype spor, og førte senere til depresjoner og traumatiske problemer. 

Fjorten år gammel forlot han Texas og reiste for å bo hos faren, og det var her han virkelig begynte å lefle med tanken om å bli musiker. Men, det var óg her han fikk sine dårligste venner, begynte sin lange karriere som rusmisbruker, og skiftet navn. Det er mange teorier rundt navneskifte, men jeg tror jeg kjøper den en skolekamerat lanserte: han ville ikke bli forvekslet med trommisen i Journey, Steve Smith.

elliott-smith-heatmiser

Gjennom tenårene spilte han alltid i band, og etter å ha vært med i gruppene Stranger Than Fiction, A Murder of Crows, gjorde han ferdig studier i filosofi og politikk, og forlot universitetet i Amherst, Massachusetts med en grad, kun for å begynne å jobbe i et bakeri i Portland. Det var da, i 1991, at han dannet Heatmiser sammen med bl.a. studiekameraten Neil Gust. Her snakker vi virkelig om et band alle bør sjekke ut. De første albumene på Frontier Records er fin-fine, men da de signerte for Virgin Records og slapp Mic City Sons i 1996 traff de virkelig innertieren. Problemet var at Elliott da hadde startet sin solokarriere, og store ting var i ferd med å skje.

 

Roman Candle (1994)

elliott-smith-roman-candleI perioden Smith var med i Heatmiser kjørte de på med temmelig intense konserter, og midt i den heftigste “grunge-perioden” var greia mye gitar, droning og ville show. Dette var ikke helt Elliott, så da de gikk av scena brukte han å sitte for seg selv med sin akustiske gitar og spille sine rolige og neddempede melodier, mens han nærmest hvisket sangene for seg selv. Det blir hardnakket påstått at det er en av hovedårsakene til at hans soloskiver er som de er, noe ihvertfall ikke jeg skal forsøke å motbevise. Uansett, dama hans på den tiden mente at han burde sende sine siste innspilte låter, spilt inn på en lånt forespors opptaker og med en lånt gitar, til et plateselskap. Han gjorde så, og straks Christopher Cooper, eieren av Cavity Search Records, hørte låtene kastet han seg på telefonen. Resultatet ble Roman Candle, Elliott Smiths nydelige debutalbum.

Elliott spiller “alle” instrumentene selv; bass, litt småkakking på trommer, noe munnspill og gitar. At albumet ble veldig bra mottatt sjokkerte Smith, noe som er forståelig i og med at dette var i grungen og powerpopen sin glansperiode, og betydde samtidig kroken på døra for Heatmiser. Dette var det han ville holde på med.

He played himself
Didn’t need me to give him hell
He could be cool and cruel to you and me
Knew we’d put up with anything
I want to hurt him
I want to give him pain
I’m a roman candle

Tittelsporet åpner herligheta, og er utvilsomt en av de sterkeste låtene på skiva, og en av de fineste i hans katalog. Nydelige harmonier, en lekker gitar som legges oppå rytmegitaren, og hans veneste stemme kan ikke hindre at Smith åpner solokarrieren sin mørkt som den svarteste natt. Her er det en ultrakjip plageånd som får unngjelde, om ikke annet så i hans tankeunivers. Hatet tyter ut av ham, og skadefro som kun et plaget vesen kan være ønsker vår mann mobberen alt vondt. Elliott selv slet med å ta inn over seg at kritikerne syntes låtene hans var mørke og depressive, siden han selv alltid ble lystig og glad når han spilte dem.

De åtte øvrige låtene sender ihvertfall mine tanker i retning Nick Drake, når han er på sitt dystreste, og Simon & Garfunkel, på de sporene der vi kan ane et visst håp. Fire av låtene har ikke blitt døpt, og kalles “No Name #1-4”. Spesielt den første av disse er herlig, en liten kjærlighetserklæring som begynner bra, men ender med at han drar alene hjem for å leve med sin smerte. Mellom låtene får vi disse umiskjennelige låtene av opptaksutstyr som settes på pause, sjarmerende i massevis.

Roman Candle er lyden av en tjuefem år ung singer/songwriter som er i ferd med å finne sin stemme, og som presenterte seg som talspersonen til unge som slet på 90-tallet. Og, som en av de fineste singer/songwriterne verden hadde sett på lange tider. Et alvorlig, dystert og viktig album som sørget for at kritikere og platekjøpere responderte, og vi kunne glede oss til fortsettelsen.

Beste låter: Roman Candle, No Name #1, No Name #3, Kiwi Maddog 20/20

5

 

Elliott Smith (1995)

elliott-smith-elliott-smithFør det vanskelige andrealbumet, det selvtitulerte, hadde Smith skiftet selskap. Nå var det Kill Rock Stars som stod bak ham, og dette albumet refereres ofte til som Kill Rock Stars. Elliotts musikalske univers er fortsatt veldig neddempet, det er lyrikk til å bli deprimert av, i all hovedsak låter om narkotika og tungt misbruk, og merkelappen ble festet til ham for godt: kølsvart americana. Men, det er klare forskjeller fra debuten, bl.a. er det trommer på flere av låtene, og elgitaren hentes fram oftere. At han har med seg et par musikere er óg nytt. Rebecca Gates (The Spinanes) synger vakkert sammen med ham på “St. Ides Heaven”, mens Neil Gust (Heatmiser) spiller noen spreke melodilinjer på “Single File”.

Elliott forklarte at låtene omhandlet narko med at dette måtte ses på i overført betydning; dopen i seg selv var ikke tema, men all slags avhengighet. Han ble vel aldri trodd helt på akkurat dette, all den tid han selv var en tung misbruker på denne tiden. Åpningssporet, “Needle In the Hay”, var den første låten jeg hørte med Smith, tilbake i ’95, og er den dag i dag en av mine favorittlåter med mannen. Og, uansett hva han måtte si; teksten er vanskelig å tolke i andre retninger enn at dette beskriver en ung mann som “rømmer” fra problemene sine ved hjelp av sprøyta.

Nearly touching this dirty retreat
Falling out 6th and powell, a dead sweat in my teeth
Gonna walk walk walk
Four more blocks, plus the one in my brain
Down downstairs to the man, he’s gonna make it all okay
I can’t be myself
I can’t be myself
And I don’t want to talk
I’m taking the cure
So I can be quiet whenever I want
So leave me alone
You ought to be proud that I’m getting good marks
Needle in the hay

Det som allikevel slår meg mest i forhold til forgjengeren er hans fin-fine utvikling som gitarist. Hør på fingerspillet på “Christian Brothers” eller “Southern Belle”, de heftige sammensetningene av akkorder på f.eks. “The White Lady Loves You More”, eller intensiteten i gitarspillet på “Coming Up Roses”, der han høres ut som Kurt Cobain fra Nirvanas Unplugged In New York. At han i tillegg legger på elgitar, samt slår med jazz-stikker på skarptromma, skaper en høvelig lystig liten rakker av en låt som egentlig handler om død og elendighet. I det hele tatt er noe av det som fascinerer meg mest med Smith hans miks av passe lystige The Beatles- og Simon & Garfunkel-aktige melodier, og tekster som stort sett beskriver dysfunksjonelle mennesker som sliter med depresjoner eller misbruk av rusmidler.

Jeg var avsindig avhengig av denne skiva på slutten av studietiden min. Det å lytte til den i dag sender meg alltid tjue år tilbake i tid, og på det viset fungerer Elliott Smith som en elegant og dyster tidsmaskin. Fine melodiøse låter, lyrikk med høy punkattityd, framført av en tander singer/songwriter med bakgrunn som rocker. Av og til kan jeg ikke ønske meg mer.

Beste låter: Needle In the Hay, Christian Brothers, St. Ides Heaven, The Biggest Lie

6

 

Either/Or (1997)

elliot-smith-eitherorDet ble et album til i samarbeid med Kill Rock Stars, nemlig Either/Or, Elliott Smiths definitive gjennombrudd som musiker. På Spotify er låtene fra skiva spilt titalls millioner (!) ganger, og hovedårsaken til den brå suksessen var at Gus Van Sant, den knakende dyktige filmskaperen fra Portland, valgte å bruke fem av Smiths låter i soundtracket til Good Will Hunting, storsuksessen med bl.a. Robbin Williams, Matt Damon og Minnie Driver. Tre låter fra denne skiva ble brukt; “Between the Bars”, nyinnspilt med fullt orkester for anledningen, “Angeles” og “Say Yes”, i tillegg til “No Name #3” fra debuten, og en spillerny låt, “Miss Misery”, som for sikkerhets skyld ble Oscar-nominert. At Celine Dion vant med “My Heart Will Go On” (Titanic) sier alt om hvor sprø verden kan være.

Nok en gang fornyet Elliott seg med tanke på instrumentering. Denne gang er det mye trommer, og sammen med like mye bass ble det skapt en del småheftige komp. I tillegg har han lagt på mye elgitar, keyboards og piano. Mannen var en stor instrumentalist, og med Either/Or får han endelig bevist det for en hel verden. Elliott Smith var ikke lenger en obskur singer/songwriter for de spesielt interesserte, og verden virket å smile til ham.

Picking up the ticket shows, there’s money to be made
Go on and lose the gamble, that’s the history of the trade
And you add up all the cards left to play to zero
And sign up with evil
Angeles
Don’t start me trying now
‘Cos I’m all over it
Angeles

Selv om mange av låtene denne gangen er langt mer uptempo og poppete, så er det nok av gull her for de som liker den neddempa Elliott, han som ser alt annet enn lyst på livet. “Angeles” er en ballesparkende kritikk av det superkapitalistiske USA, der spesielt Los Angeles og Hollywood står for glorifiseringen av den amerikanske drømmen, som i Elliotts øyne er mer et mareritt. “Between the Bars” er et annet enestående eksempel på magien han skaper når han kun tar kassegitaren fatt og hvisker ut sine meldinger. Det samme kan sies om “No Name #5”, en låt han skrev et par år tidligere, og som endelig fikk plass på ei skive.

Allikevel, med noen av mannens fineste, rolige låter presentert her, så er det et par av uptempo-låtene som virkelig fikk meg i spagaten i ’97. “Almeda” er låten som sender tankene til både Neil Young og et band som Pavement, mens “Ballad Of Big Nothing” er mannens pop-peak, og en låt selveste Alex Chilton stolt ville vedkjent seg. Eller, hva med den halvsprø “Pictures Of Me”, der han spiller ei stakkato melodilinje på både elgitar og keyboard, før han raser ut i en beatlesk lekkerbisken av en melodi? Når han i tillegg låt som Beach Boys på “Punch And Judy”, som verdens lykkeligste popstjerne på “Say Yes”, så var det bare å applaudere mannen inn i de vellykkede musikeres verden. Og, dæven døtte det var fortjent.

Either/Or er rett og slett et av 90-tallets beste album, og har du ikke hørt det så er det bare å gjøre noe med det nuh! Heldiggrisen.

Beste låter: Almeda, Ballad Of Big Nothing, Between the Bars, Say Yes

6

 

XO (1998)

elliott-smith-xoDet uunngåelige skjedde mellom Either/Or og mannens fjerde soloskive, XO; han signerte Dreamworks SKG, og var dermed på en stor, “respektabel” label. I tillegg var han ikke alene i studio. En rekke musikere ble hyret inn, og det førte til at Elliott Smith nå låt veldig annerledes. Eller, melodiene er der, og hans stemme har ikke endret seg mye. Men, her er det tung orkestrering, heftige arrangementer, og langt mer effekter. Om det fungerer? Det kan du pinadø ta deg faen på!

Med en vaskekte trommeslager, Joey Waronker (bl.a. Beck, Richard Thompson, Johnny Cash, R.E.M.), Bruce Eskovitz (Dwight Yoakam, Joe Cocker) på bass, og selvsagt på sitt foretrukne instrument, saxofon, er kompene naturlig nok mer avanserte og komplekse. I tillegg spiller Rob Schnapf (Beck, Fu Manchu, Guided By Voices) litt gitar, og Tom Halm er hentet inn for å sørge for å arrangere strengeinstrumentene og blåserrekka. XO er delvis produsert i samarbeid med Larry Crane, John Mellencamps høyre hånd, som har spilt sammen med flotte folk som Rosanne Cash, Carl Perkins og John Prine, samt produsert Mountain Goats, The Walkabouts, Sleater-Kinney og The Decemberists, bare for å pirke litt borti det den mannen har gjort. Men, Tom Rothrock (Foo Fighters, Beck, Motörhead, Sloan) og nevnte Rob Schnapf er namedroppet som hovedprodusenter.

Everybody cares, everybody understands
Yes everybody cares about you
Yeah, and whether or not you want them to
It’s a chemical embrace that kicks you in the head
To a pure synthetic sympathy that infuriates you totally
And a quiet lie that makes you want to scream and shout

“Everybody Cares, Everybody Understands” kan gjerne stå som eksempel for den nye retningen Smith tok, en rolig låt som med alle arrangementer ikke er i nærheten så neddempet som han hadde framstått på sine tre første album. Her kommer trommer, piano og blåsere inn etterhvert, samt at det vrenger litt i gitaren. Koringen er óg tatt til et nytt nivå, og sannelig kommer ikke strykere inn på tampen. En nydelig melodi, og man kan lures til å tro at Elliott har tatt popdrakten på seg og blitt en lystig fyr. Men, det har han altså ikke. Han tar for seg tema som hykleriet i bransjen han er en en del av, de vanskelige damene, egne problemer med depresjoner, og selvsagt rusproblematikk. Med andre ord, motsetningen mellom de vakre melodiene og de ikke fullt så vakre tekstene er fortsatt hans varemerke.

Da jeg og kona mi skulle gifte oss var noe av det vi grublet på hvilken låt vi skulle ta valsen til, og “Waltz #2” var med helt inn på oppløpssiden, slått med kun et mygghode av Matthew Sweets “Smog Moon”. En fantastisk låt, og ikke den eneste valsen Smith byr på heller. “Waltz #1” er en langt roligere, pianobasert låt, men var aldri aktuell i bryllupet vårt, siden den avslutter med verselinja “now I’m going home, I wish I’d never seen your face”. De eneste sporene av den gamle Smith er “Pitseleh” og avslutningssporet “I Didn’t Understand”. Resten av låtene er speeda opp og heftig instrumentert sammenlignet med tidligere tider.

Blant disse beatleske og poppa låtene er det alvorlig mye gull. Min personlige favoritt har alltid vært “Bottle Up And Explode!”, en melodi som bare vokser på deg. Et enkelt riff som koses ut av kassegitaren, Smiths skakke og sarte stemme, før trommer, bass og strykere kommer inn og  gjør låten fullkommen. Denne formelen bruker han også på åpningssporet “Sweet Adeline”, “Baby Britain”, der han riktignok har erstattet kassegitaren med et keyboard, og den fantastiske “Independence Day”. Det er vel dessuten på XO vi finner mannens mest støyende og grunsja øyeblikk, “Amity”, en låt med gitarøs, vreng og en Smith som nesten, men bare neste, roper ut meldingene sine.

Et mesterverk av et album.

Beste låter: Waltz #2, Independence Day, Bottle Up And Explode!, I Didn’t Understand

6

 

Figure 8 (2000)

elliott-smith-figure-8Siden forrige utgivelse hadde Smith spilt inn en fantastisk coverversjon av The Beatles’ “Because”, en låt som ble brukt til rulleteksten i storsuksessen American Beauty. Jeg husker at jeg skvatt da jeg hørte den for første gang. Husk, dette var i tiden før internett sørget for at alle får vite alt om alt som foregår. I tillegg hadde han flyttet fra Brooklyn, New York til Los Angeles. Figure 8 ble spilt inn i Abbey Road Studios i England, så Beatles-referansene er nå komplette.

Med seg i studio har han denne gangen et alvorlig sterkt band. Joey Waronker deler trommejobben med Pete Thomas (Elvis Costello, Nick Lowe, Graham Parker, Matthew Sweet, PJ Harvey og maaaange andre), Sam Coomes (Heatmiser, Quasi, Built To Spill, Pink Mountain, Boston Spaceships), og Rob Scnapf/Tom Rothrock har full kontroll på produksjonen, og hjelper til med gitarer. Suzie Katayama har overtatt ansvaret for å arrangere strykerne, en jobb hun har gjort for “alle” siden midten av 70-tallet, som f.eks. Violent Femmes, The Chieftans, Ringo Starr, Neil Young og Leonard Cohen. Denne gangen har Elliott virkelig slått på stortromma, og bruker pengene til Dreamworks.

Well I watch you making mistakes
I wish you luck, I really do
With the problem, with the puzzle
Whatever’s left of you
I heard you found another audience to bore
A creative thinker who imagined you were more
A new body for you to push around and pose
It’s all about taking the easy way out for you, I suppose

Da albumet kom ut var jeg reiseleder for en 10.klasse. Vi hadde tatt turen til Lillesand og Kristiansand, og skiva ble kjøpt på en liten kiosk i Lillesand. Det sier vel egentlig det meste om posisjonen Elliott Smith var i da han ga ut sitt siste album. Figure 8 havnet i alle hyller i den vestlige verden der musikk var plassert ut, og reaksjonene til avgangselevene fra Gryllefjord og Torsken var stort sett “dette er tøft” og “kan vi sette på den skiva di igjen?”. Veldig bra for Elliott, men var det bra for meg?

Joda, det var og er bra for meg, og selv om enkelte kritikere begynte å få nok av mannens depressive doser, så var jeg langt ifra mettet. “Easy Way Out”, som tekstutdraget er hentet fra, kan stå som bevis for at han nok en gang mikset mørke tekster med lystige melodier, for denne gangen er det virkelig høy Lennon/McCartney-faktor. Legg til en dose powerpop og noen Beach Boys-harmonier, og jeg synes albumet er ok og passe presist beskrevet.

“Somebody That I Used To Know” er en briljant låt om vanskelige forhold, “L.A.” en heftig og funky (!) sak om hans nye hjemby, mens “Son Of Sam” hjalp meg å få gjennom pensum til elevene, som i engelskfaget skal bryne seg på seriedrapsmenn. Ja, så fikk vi vel filosofert litt over all dumskap som får blomstre rundt om i verden etter å ha hørt “Stupidity Tries”. 

Elliott Smiths svanesang avsluttes dystert og skummelt nok med “Bye”, en liten pianotrudelutt som skulle bli hans farvel til verden. Figure 8 sørget for at han klarte å styre unna noe som minner om svake album i løpet av karriera, og er av mange kritikere regnet som hans beste. 

Beste låter: Son Of Sam, Somebody That I Used To Know, Everything Reminds Me Of Her, Stupitidy Tries

5

 

På slutten av Figure 8-turnéen begynte Elliott med en av sine gamle uvaner; heroin. Det førte ham til et sted han trivdes dårlig, og var ikke akkurat balsam for hans depresjoner. Igjen begynte han å fable om selvmord, og han forsøkte bl.a. å hoppe ut fra en klippe for å ende sin elendighet. Eller, han forsøkte ikke, han gjennomførte det. “Problemet” var at han landet på noen busker som tok av for fallet, og han endte kun opp med noen skrammer.

Paranoiaen vokste villt, og han betrodde sine nærmeste at han ble forfulgt av en hvit varebil overalt han bevegde seg. Dreamworks fikk óg gjennomgå, da han beskyldte dem for å ha brutt seg inn i leiligheta hans og stjålet sanger fra komputeren. Men, det drøyeste han drev på med var å få vennene til å slippe ham av mange kilometer unna studio når han skulle jobbe. Han kunne ikke bli sett utenfor studio av “dem”, og valgte derfor å klatre gjennom kratt og over skrenter for å komme seg på jobb. Han sluttet å spise for en lang periode, og levde kun på soft-is, ikke den beste dietten, når det eneste substituttet til det frosne grisefettet var crack i enorme doser. $1.500 gikk med daglig, og førte til tirader om selvmord og ville historier som oppstod i hans hode.

Hans sjette soloalbum, som ble utgitt som From a Basement On the Hill etter hans død, ble avbrutt i 2001, da Jon Brion ikke klarte mer. Alle låtene ble ødelagt av Elliott, siden han ikke klarte å høre på dem lengre. De ga ham kun dårlige minner og vibber, som et resultat av at Brion forsøkte å prate “fornuft” med ham. Albumet som ble sluppet i 2004 er spilt inn med bl.a. Sam Coomes og Steven Drozd fra Flaming Lips, og er knakende flott, med noen av Elliott Smith sine fineste låter, som “Twilight”, “Let’s Get Lost”, “Memory Lane” og “Shooting Star”.

I 2007 kom den doble samleren New Moon, bestående av 24 låter spilt inn mellom 1994 og 1997, og dette albumet er et must for alle som liker Smith med bl.a. en nydelig versjon av Big Stars “Thirteen”, mens det i 2010 kom ut en samler bestående av hans høydepunkt i karriera, An Introduction To Elliott Smith. Her finner vi bl.a. “Miss Misery”, og er et greit album å begynne med om man ønsker en kjapp, vel, introduksjon til Smith. Tidligere i år kom soundtracket til filmen om ham, Heaven Adores You, og det anbefales virkelig for de som vil bli enda bedre kjent med musikken til Elliott Smith, med tidligere uutgitt gitarspill vakrere enn vakkert, låter som hadde kommet unna, og noen artige liveopptak fra bl.a. Late Night With Conan O’Brien.

Herrefred for en musiker Elliott Smith var.

 

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert