En fest og en vitamininnsprøytning

Norsk Råkk – Helgardert (Big Day Records)

Tankene tar kjapt og presist turen tilbake til tampen av ’70-tallet, begynnelsen på ’80-tallet, så snart Norsk Råkks nye album Helgardert treffer den avventende lufta her hjemme i kneipa. Med blåsere og fjong takt etter en leken gitarintro, er festen i gang. Ja, jeg sa festen, for det er opplevelsen jeg sitter igjen med etter x-antall uker i selskap med denne langspilleren – som altså tikker inn på en fin liten halvtime.

Vi befinner oss i det litt utydelige landskapet – ny veiv/ska/punk/reggae/rock; et segment det er ganske så kinkig å definere sånn helt uten videre – om man ikke nevner band som f.eks The Clash, The Jam, Fischer-Z, The Aller Værste og så videre bortetter. Og nettopp siden jeg tenker å ikke nevne disse, blir det litt vanskelig å sette musikken i en lett forståelig bås (i alle fall for egen del). Så jeg sier bare rockbasert undergrunn (etterhvert opp i dagen) i perioden da ’70-tallet ble til ’80-tallet. Da alt for det meste var fargerikt, dansbart og vidunderlig – med en viss edge. Vi kan kanskje nøye oss med å kalle musikkstilen for New Wave, denne nye bølgen som etterhvert begynner å dra ganske så kraftig på årene. Og det er jeg glad for. Det er et godt tegn at ting varer over tid – da blir det liksom mer enn bare et blaff.

Selv om Norsk Råkk har holdt koken i sånn cirka 12 år, har jeg bare såvidt rukket å være innom dem ved et par kjappe anledninger, og det skyldes ganske enkelt bare mengden musikk jeg omgir meg med til daglig. Det ender alltid opp med harde prioriteringer når det kommer til denne fineste blant kunstformer, noe som igjen fører til at jeg går glipp av fordypningene jeg absolutt burde gjort. Men jeg kan ikke klage, og jeg kan ikke trylle, så det blir som det blir – og nå, nå som 2018 er godt i gang, er det endelig tid for å fordype seg litt i dette flotte bandet som kaller seg Norsk Råkk.

Dagens band består av et brukbart gjeng musikanter, og om du vil tilkalle dem, lyder de helt sikkert navnene: Torstein Eriksen – bass & vokal, Jonas Kjærnsrød – trommer & vokal, Axel Hjelme – tangenter & vokal, Adrian Du Monceau – gitar & vokal, Mathias Hole – trombone, Vidar Enga – horn og Kim Laurits Koffeld – trompet. På dette albumet har de dessuten med seg en del gjestemusikanter, uten at jeg tenker å ramse de opp her og nå. På produksjonsfronten har de fått klørne i en av norsk rocks aller største vesentligheter. Vi snakker om selvete Jørn Christensen (De Press, Circus Modern, Mercury Motors, Can Can, Thinkerbell og CC Cowboys, for å nevne noen). Den levende legenden har knottet og dandert lydbildet i en helt perfekt retning, noe som selvsagt er med på å gjøre selve låtene bedre enn de allerede er. Låtene óg helheten. Den mannen vet hva han holder på med, for å si det forsiktig.

Foto: Tarjei Krogh

Som sagt tar albumet fatt med en lekende gitarintro, før blåsere og fjonge takter tar over i samspill med en alltid elegant bassgang. Vi snakker om tittelsporet, “Helgardert”. Denne låta har noe suggerende og smått avhengighetsdannende over seg, og setter i så måte en finfin tone for det som skal komme. Og det første som kommer etter, er ska-infiserte “Skarpladd”. Her snakker vi typisk skadriv og tonnevis med energi. Blåserekka sørger dessuten for en friskhet og en snert, som gjør låta til en aldri så liten vitamininnsprøytning.

Tredjelåta, “Håp” har en sånn deilig Fischer-Z-aktighet over seg, jeg for min del finner uimotståelig (ja, jeg er John Watts-fan). Torstein er en kløpper på bass, og han er ikke alene når det kommer til musikalske ferdigheter. Denne gjengen kan spille – det er helt klart, og jeg elsker denne låta. Så kjøres det på med en Stefan Sundstrøm-låt – “Vill Du Inte Ha Mej”. Også denne ligger i ska/reggae-land. Låten har fått et snasent arrangement som kler låta jævla fint, og alt er bare helt jubalong. Se dessuten opp for brillefine solopartier.

Sistelåta på side-A, er vel en aldri så liten hyllest til puben i Schweigaards gate 53 på Grønland, om jeg ikke tar feil. “No.53” er den mest oppkjeftige låta så langt. Her går det unna i svingene med både Jerry Lee-piano, fremoverlente blåsere og en gitar som lett river fillene av deg.

Herlige og ditto spreke “5 Minutter” åpner ballet på side-B, og her fortsetter vi i tempoet som avrundet side-A. Låta har det like travelt som 5-miuttersmannen den handler om. En liten fest av en låt. Vi ryr videre ut i en jævla stilig versjon av The Aller Værste-låta “Du Sklei Meg Så Nær innpå Livet”. Låta som åpner mesterverket Materialtretthet fremstår også her i full levende og ellevill blomst, og med en imponerende flott instrumentering, har jeg mistanke om at den vil fylle et hvilke som helt dansegulv den noensinne vil nærme seg.

Vi er over i et mer strait rockedriv når dødsfete óg kjempevakre “Adjø & Farvel” tar form. Jeg må bare få sagt at Torstein Eriksen er en utmerket låtsmed, sanger og ikke minst bassist, og heldigvis har han med seg våpendragere som kan holde samme nivå. Denne låte bør kunne ha et liv på radio. Så, er det tid for “Gatelangs”. Her lukter det rockbasert reggae av beste merke, og igjen tenker jeg på John Watts og hans Fischer-Z. Her hos Norsk Råkk er forskjellen fra nevnte gjeng den at vi nå har en helt utrolig flott blåserekke å kose oss med i tillegg til den obligatoriske instrumentelle strukturen, noe som gir låten (óg låtene) et mer distinkt preg. Og det funker som bare faen, altså.

Albumet avrundes med den legendariske jazzpianisten – Horace Silvers – signaturlåt, “Song For My Father”. Norsk Råkk gjør låta med stor respekt, og tonnevis av musikalitet, og setter med det et nydelig punktum for et album som rett og slett er en 30 minutters fest. Mer er det ikke å si om den saken, i alle fall ikke i denne omgang.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert