En Kald Kjeller og Et Lite Soverom

You Could Be a Cop – You Could Be a Cop (Lilla Himmel)

Da trommeslager i indiebandet Youth Pictures of Florence Henderson og emopunk-bandet Wits End, Morten Samdal, flyttet fra Oslo tilbake til fødebyen Trondheim, tok det ikke lang tid før det begynte å klø i rockefingrene igjen. Etter å ha fått fatt på sin døde bestemors kassegitar var det endelig klart for å lære seg å spille gitar! To gitarkurs på YouTube senere kunne han fremdeles ikke en eneste akkord. På et besøk hos sin yngre bror kom det for en dag at han på sin side hadde børstet støvet av bassgitaren han fikk i konfirmasjonsgave en gang i tiden. Men kunne han å spille på den da? Nei, egentlig ikke…

Så. Hva var mer naturlig enn at disse to tonedøve brødrene startet eget band? Etter en liten måned i kjelleren hos sin mor og far i drabantbyen Tiller, sør for Trondheim, hadde de uansett spilt inn fire låter. På internett sporet de opp jenta med stemmen, og kort tid etter hadde singer/songwriter Natalie Evans sunget inn vokal på brødrenes låter i et soverom utenfor London. Her snakker vi om uortodokse metoder med andre ord, selv om det sikkert har skjedd før i musikkhistoriens forvridde reputasjon.

Trioen serverer på sin første utgivelse det de helt selvfølgelig, og med godt nok grunn kaller for slowcore punkrock, med føttene godt plassert i 90-tallets emoscene. For folk som liker gamle storheter som Rainer Maria, American Football, Mineral og Christie Front Drive er You Could be a Cop et åpenbart valg. For oss her hos The Wilhelmsens ble det i alle fall sånn.

Bandet har fått med seg imponerende ti plateselskap på denne utgivelsen: Adagio830 (Tyskland), Lilla Himmel (Norge), strictly no capital letters (UK), Friend of Mine Records (Japan), Middle-Man Records (USA), Siste Sukk Tapes & Records (Norge), Eat a book Records (UK), Beth Shalom Records (UK) og How is Annie Records (Norge). Digital utgivelse gjennom Lilla Himmel.

OK godtfolk. Det meste av teksten så langt i dette innlegget har undertegnede stjålet fra en åpenbart utmerket tekstforfatter hos Diger (Tiger Safari AS), bare så det er sagt. Den var så presis og full av alt jeg liker hos en skribent, at tyveriet ble uunngåelig. Nå skal det sies at jeg har registrert mange gjøre nettopp dette over en lav sko – som en vane, så samvittigheta mi er ren nok.

Da jeg hørte You Could Be a Cop en vakker julidag i sommer mens alt lå der i idyllisk feriemodus, vekket musikken et par skrammelgener i meg som hadde ligget i dvale en god liten stund. Den barnslige stemmen til Natalie Evans, med et heftig snev av smertelig angst, den skakkjørte og deilige gitaren, óg det lurvete og ditto flotte batteriet bak den tok meg vekk fra uendelige rekker med feriebilder på Facebook, og jeg følte meg med ett som et slags typisk menneske igjen. Ikke sånn å forstå at jeg er allergisk mot feriebilder, på ingen måte, det er bare det at man lett kan få en overdose av disse – som ofte drar med seg tvilsomme assosiasjoner av spanske, alt for myke gitartoner, og klamme drinker i alle regnbuens farger. Når man er mett på sånt, kan iskald betong i Trondheim og halvmørke soverom utenfor London virke temmelig tiltrekkende på en halvgammel rakker. Og jeg var og er tiltrukket.

Da jeg etter et par lange uker endelig fant den 12-tommers EP-en i postkassen vår, oppdaget jeg at lydbildet var mer organisk og luftig enn det på den digitale filen jeg hadde hørt på sålangt, og dette medførte selvsagt at jeg falt litt dypere ned i det jeg allerede likte. Vi snakker altså om fire låter, låter som har sneket seg godt inn under huden min gjennom den siste tiden.

EP-en åpner med låta “The Things We Could Be”, og her får vi med en gang et inntrykk av at gitarkurs via tuben neppe er det beste om amisjonene er å bli en ny Pete Townshend i løpet av et jokk og et jessunavn. Nå tviler jeg sterkt på at det var Mortens intensjoner, og kjenner samtidig på en aldri så liten lykke over at kreativitet og gjennomføringskraft ikke har så mye med virtuose ambisjoner å gjøre. Natalies sang ligger der å svever over det musikalske terrenget som har oppstått i den nevnte kjelleren, og med ett er det ikke så jævlig langt mellom bartebyen og Europas heftigste metropol. Trommene og bassen forsterker følelsen av undergrunn og halvmørke på en helt utmerket måte, og følelsen av å sveve vektløs rundt mens tanker om hva vi kunne ha blitt, befester seg sakte men sikkert.

Neste låt, “Sequin Lights”, ER som sparklende blinkende lys. Det føles som om låta begynner å slutter hele tiden, og dette er selvsagt med på å gjøre den en smule svimmel. Samtidig er den noe beroligende over denne forholdsvis korte lille kanutten av en låt, en stemning og et uttrykk jeg forbinder med nettopp store byer som London, Amsterdam, Liverpool eller Oslo.

B-siden åpner med vakre og deilige “Hard to Forget”. Den minner meg om varme vindfulle sommerdager nede på svabergene i min fødeby Tromsø, og dermed er jo saken fullstendig biff. Disse folka er utmerkede stemnings og atmosfæresmeder, og av og til tar jeg meg i å se de for meg sammen i det samme rommet.
Når musikk tar meg tilbake til steder der jeg har vært lykkelig og helt uskyldig i sin tid, er mye av “jobben” gjort, og det er jo nettopp det denne musikken gjør. Det snodige óg det helt genialt magiske med musikk (helt uavhengig av hvor eminent musikantene er på sine respektive instrumenter), er jo at den kan være skrudd sammen i mørke kalde kjellere og likevel sende mottageren ut på en reise tilbake til en tid med vind i fjeset og en iskald bjørnunge i lanken. Jeg elsker dessuten dette lydbildet, og jeg elsker lyden av Natalies stemme i skjønn forening med brødrenes støy. Denne kvinnen har en stemme som fort kan være litt krevende om du ikke faller for den, det har folk jeg stoler på sagt.

“The Roof of Your Room” avrunder denne eiegode og herlige EP-en. Den har også med seg stemningen som har ligget så vakkert til gjennom alle de foregående låtene, og den tar sågar inn nye intrykk å boltre seg i for undertegnede. Den barnslige stemmen som samtidig har med seg en hel verden at tristesse kan lett slå på lange rader av lysbilder der en stakkar med knust hjerte ligger å ser i taket til sin unge kjæreste for aller siste gang etter en udemokratisk beslutning om å skille lag for godt. Denne musikken rører godt i meg, og det er jo det som betyr noe når alt kommer til alt.

Bandet med det paranoide navnet har også en god del musikalsk paranoia over seg når vi skal se denne EP-en i sin helhet. Og denne følelsen er bare med på å gjøre opplevelsen bedre. Jeg har hatt en god musikalsk opplevelse, og jeg håper også andre kan kjenne på noe lignende.
Natalie Evans i sitt soverom, like utenfor London.
Brødrene i en kjeller, midt i furet værbitt.
Det er bare vakkert.
Dette er fire låter å bli glad i, og dermed en EP som vil bli godt brukt. Jeg er utvilsomt solgt, og må bare skynde meg å si at jeg synes det noen ganger er en stor fordel å være fullstendig tonedøv, talentløs og full av kjærlighet. Nå er jeg sikker på at det bare er det siste som er tilfelle her.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert