En Musikalsk Oase

Elias Jung – Wasteland (Great North Records)

Stian Grønbech og hans kumpaner i Elias Jung er bandet The Wilhelmsens mener burde spilles i alle hjem, som har alle forutsetninger for å bli elsket av alle musikkelskere, og som lager låter og spiller dem på et vis som virkelig bør appellere til de aller, aller fleste. I fjor slapp de det deilige albumet Waiting For the Flood, og til vår store overraskelse har låtene kun blitt avspilt 1000-2000 ganger i Spotify. I tillegg antar vi at det ikke er solgt titusenvis av skiva i fysisk format. Nå er det heldigvis sånn å forstå at det ikke er drømmen om millioner inn på konto som er drivkraften til de aller fleste musikere her til lands, noe som virkelig er et sunnhetstegn, men ønsket om å skape god musikk til folket. Derfor er vi så tjyvheldige at vi nå sitter med et eksemplar av Elias Jung sitt nye album, Wasteland, i lankene. Og, ikke nok med det, du som leser dette kan enkelt scrolle til bunnen av omtalen og spille av de ni låtene når du måtte føle for det. Etterpå er det kjempesmart å spankulere, løpe, sykle eller kjøre til nærmeste platesjappe og kjøpe albumet på cd eller LP.

Stian spiller på ymse akustiske gitarer, piano, synther, i tillegg til å synge og kore, samt plystre her og der. Den elektriske gitarføringen har han overlatt til sin gode venn og gitarkollega Håvard Stangnes (kjent fra bl.a. The Northern Lies og Port Almond), og han briljerer som forventet med barytongitar, pedal steel og alskens el-gitarer. Herr Grønbech er nok kjent for mange fra The Late Great, der han spiller el-gitar, og med seg fra nevnte band har han trommisen og perkusjonisten John Lupton. Sistemann i det som er kvartetten Elias Jung er Gustav Peder Eidsvik, bassisten som også er å finne i Great People og Pristine. For å toppe det hele har han fått med seg Mr. Late Great, Tor Thomassen, for å kore på et par låter, mens den fabelaktige Line Saus korer på enda flere låter, samt synger en beint ut nydelig duett med Stian. Har du ikke hørt “Six Feet Under” som hun slapp tidligere i år så er det veldig kjempelurt å gjøre noe med det snarest.

Alle låtene er skrevet av Grønbech, og sammen med Sivert Henriksen har han produsert albumet i Kysten Studio på Strandveien i Tromsø. Miksingen og mastering har Haakon Aaltvedt tatt seg av i Klarinettveien Studio i Trondheim. Omslagskunsten er det Robin Jensen som har stått for, mens fotograferingen er kyndig utført av Stians bedre halvdel, Ingrid Stensen.

Foto: Ingrid Stensen

Det å sparke noe i gang kan være en vanskelig og komplisert affære, men Elias Jung har virkelig taket på dette. Forrige gang de sparket i gang et album gjorde de det med lekre og vakre “Empty Kingdom”, og jeg ble den gang da fanget fra første tone. Denne gangen gjør de det til alt overmål hakket bedre, noe som virkelig er en prestasjon, men uansett et faktum. Det å ha en låt som “Silver Crow” til å kickstarte skiva forteller meg umiddelbart at jeg skal være med på en skikkelig bunnsolid musikalsk reise, og at den kommer til å bli like vakker som den blir tøff. Grønbech har denne sjeldne egenskapen, den som gjør at han lett veksler fra barske og steintøffe låter, til de tandre og skjøre. Den “bryteren” er det nok mange som misunner ham. 

The doors crack wide open
Have you now come to take the rest of me?
To wake me in the dark night
and creep like shadows up against the walls?

Luptons anslag på skarptromma i samme tusendel som Eidsvik slår an sin første tone på bassen, Stagnes sine barskeste barytontoner, og Grønbech som tryller ut noen absurd fete lyder av synthen sin og ditto fete toner fra pianoet, og vi er i gang med en av årets kuleste låter. “Silver Crow” er alt annet enn en lystig ferd, noe tekstutdraget mer enn insinuerer, og det klarer bandet virkelig å utrykke i det som fortoner seg som en tidsreise tilbake til Sergio Leones spagettiwestern-rike. Stian synger med stor pondus, og høres akkurat så desperat ut som det lyriske tilsier. Line Saus korer strøkent, og sammen med Tor Thomassen skapes det et aldri så lite korslag med mening. Lupton får slå seg litt løs, dunker hardt og heftig der det trengs på det viset han liker best, og når ekkoet av Stangnes sin gitar henger igjen og fader ut må jeg rett og slett hente meg inn. For ei åpning!

Der Waiting For the Flood lente seg på de gode popmelodiene tar Elias Jung turen inn i americanaens og folkrockens verden denne gang. Godt og vel halvparten av ni låtene er av det neddempede slaget, noe som kler de ettertenksomme tekstene spesielt godt. Men, det er ikke bare åpningssporet som byr på litt tempo her. “The Hunter” er nært beslektet med “Silver Crow”, og er enda et knepp opp på barskhetsskalaen. Grønbech crooner seg gjennom fortellingen om denne jegeren som kommer løpende ned fjellsider og tordner over himmelen, mens kompet traver stødig avgårde og Saus korer intenst. Gitarspillet må nevnes, i og med at Grønbech har overlatt de elektriske gitarene til Stangnes, et trekk som har vist seg å være suverent. I Stangnes har vi vår egen Marc Ribot, og jeg rett og slett elsker at han er mixet godt bak i lydbildet. Det krever at vi som lyttere må spisse ører, og alle med spisse ører vet at man da fanger opp alt det lekre som foregår. Her er det klimpring og plukking av ypperste merke, og det fylles på med vellyd akkurat der det trengs.

Den siste låten som er “svært” orkestrert er “Tell Me One More Time”, det som lett er årets vakreste duett. Line synger med en elegant vibrato i stemmen, dramatisk og med en heftig innlevelse, og kan minne om ei rocka Nancy Sinatra. Stian på sin side har hentet fram den dype røsten, og sammen står stemmene seg til laud og vel så det. Duetter som tar turen ned Memory Lane gjør seg alltid, så og denne gang. De som en gang var et par tar en nostalgisk reise som inkluderer formørkelser, knuste drømmer og sju svaner som flyter elegant forbi i måneskinnet. Man kan bli romantisk av mindre. Stian synger som en påskrudd Sivert Høyem, timingen mellom de to vokalistene er perfekt, og bandet backer dem på stiligste vis. Hvis ikke dette blir en radiohit her til lands så er verden urettferdig.

Tittelsporet er en slags stomp, med Lupton som tramper taktfast på basstromma og Stian som spiller et passe monotont fingerspill på nylonstrengeren sin. Nå og da kommer piano og el-gitar inn, og da får Lupton slå på tammer og symbaler. Tor Thomassen korer i sitt høyeste stemmeregister, Stian synger på Johnny Cash-vis, og sammen har de en vokalmix som funker strålende både i Elias Jung og The Late Great. “Wasteland” handler om å vandre alene her i verden og styre unna andre mennesker, noe som selvsagt er forårsaket av ei skikkelig vanskelig dame. Vi får håpe for Stians del at det er den kreative delen i han som snakker her, og at det ikke er egne opplevelser. På “What Are You Afraid Of?” får vi servert i pose og sekk, i form av fingerspill på både akustisk og elektrisk gitar. Tematikken er litt i samme gate som på “Wasteland”, bortsett fra at ensomheten ikke skyldes ei dame denne gang. Her er det frykt som ligger bak ønsket om isolasjon, og det som fortoner seg som angst for konsekvensen av egne valg, eventuelt mangelen på egne valg, noe han beskriver i poetiske vendinger:

Shadows are falling
Like an endless river
Like an everlasting tide

Stian har lyttet mye til de store country-mesterne det siste året, og nevner selv Gene Clark, Bert Jansch, Bob Weir og Johnny Cash. Dette er det spesielt avtrykk av i “Not For Me Marble Ann”, en rett ut nydelig sak som har blitt en stor favoritt her i heimen. Melodien er av sorten som får meg til å nynne, plystre og bli kokfornøyd med tilværelsen. Mer vakkert fingerspill, mer snadder fra Stagnes, og et piano som fyller ut lydbildet. En liten bridge midtveis, av det dramatiske slaget, gjør at oppbygningen av låten gjør den bortimot fullkommen. Og, sa jeg at Stagnes byr på pedal steel? Jeg kjenner en kar som påstår at dagen ikke er fullkommen om han ikke får hørt noe pedal steel, og jeg skjønner veldig godt hvorfor han føler det sånn. “Drops of Gold” er albumets mest poppa øyeblikk, og låten som kunne ha passet inn på Waiting For the Flood. På cd’en er det den femte låten, mens den runder av Side A på vinylen. Nok et bevis på at album gjør seg best som LP, for midt i albumet forsvinner låten litt. Det gjorde at det ble den siste låten jeg “oppdaget”, men når jeg først gjorde det endte den opp som nok en favoritt. På mange vis minner dette meg om australske The Triffids, og låten lyser på en måte opp Wasteland. Igjen korer Line Saus på vakkert englevis, mens Stian ber på sine knær om at hun må bli. Stangnes spiller på The Edge-vis, og totalen blir en innertier av en låt.

Har du møtt noen som det ikke klaffer helt med? Noen du liker, men som på et vis mangler noe? Ei dame som er nesten perfekt? Det har du selvsagt, og det synger Grønbech om på “Almost Good Enough”. Nok en gang får vi servert en vakker melodi, akustisk gitar, pedal steel, og dette beviset på at Cash, Clark & co har snurret mye på Grønbechs platespiller. Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette er en låt som treffer godt i americana-menigheten her til lands.

Never again to see the river
Just as the wind
swept across the fields
The very first time
I felt real

Wasteland åpner barskt og tøft, som en cowboy med begge seksløperne trukket og klar for action, og avsluttes så vakkert og solid at jeg tenker at “Morning Song” er en gammel klassiker som alltid har vært med meg. En kar våkner opp, tar seg en dram, går ned til elva, får et glimt av ei dame, sannsynligvis som et resultat av at han ikke har sovet et sekund i løpet av natta, hopper på hesten sin, rir vekk, og resten refererte jeg til over her. Dette låter ikke som Tromsø, Vesterålen eller Volda anno 2018. Det er Midtvesten sånn cirka i 1887, og akkurat sånn høres låten ut. Stian spiller akustisk gitar, slår an noen pianoakkorder, Eidsvik humper avgårde på kontrabassen, Stangnes har hentet fram barytongitaren, og Lupton opptrer som seg hør og bør på tandert vis med jazzvisper på skinn og symbaler. Ahhh, for en herlighet av en låt!

Vakkert. Storslått. Briljant. The Wilhelmsens kan ikke annet enn å gratulere Elias Jung med nok en nydelig utgivelse. Hatten av.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert