En reise gjennom store følelser og sonisk storslåtte bilder

Eberson - Empathy (Jazzland Recordings)

Far og datter, Jon og Marte Eberson, har slått seg på lag for å lage en plate som kan være med på å uttrykke det å stå sammen, støtte hverandre gjennom motgang og vanskelige tider. Far Jon trenger ingen introduksjon med sitt lange liv som eminent musiker der han har samarbeidet med en lang rekke historiske musikanter fra inn- og utland (og hvem husker vel ikke Jon Eberson Group fra '80-tallet), og Marte, med sin fortid i Highasakite, trenger sikkert heller ingen nærmere introduksjon (i alle fall ikke blant den yngre garde). Så da vet vi hvem vi har med å gjøre.

Når det kommer til deres nye album, Empathy, er det Jon som har stått for de helt strålende akkordrekkene, og ditto gitararbeide (for en gitarist den mannen er), og Marte som har tatt seg av det lyriske landskapet, samt de melankolske og alltid litt mystiske melodiføringene. Til sammen blir dette en slags forening mellom mørk kunstpop, og jazz som peker i mange retninger (kanskje til og med så vidt innom rock). Jons , i alle fall i dette tilfellet, lengselsfulle og på grensen til hjerteskjærende uttrykk, trenger seg inn i sjelen, og blir der. Klangene og lydene han skaper har en tendens til å bli med deg resten av dagen, etter at du har lyttet til skiva (noe undertegnede har gjort med stor appetitt).

Martes stemme er helt avgjørende for klangbunnen og mystikken i komposisjonene. Med sin feminine hviskende og forførende røst, tar hun tak i oss og drar oss med seg ut på dypt vann, for i neste å føre oss opp på de høyeste fjell der tåkelandskapet bare så vidt avslører hva som foregår der nede i dalene rundt. Det er mange følelser ute å går her. Mye å kjenne på. Interessante vendinger i alle fasonger.

Med som bidragsytere på innspillingen har de med seg Kristoffer Lo på blåseinstrumenter, Mats Mæled Jensen på perkusjon og Roar Nilsen på bass. Denne gjengen er selvsagt også med på å fargelegge musikken. Til sammen blir dette til et, for meg, uimotståelig univers av indre bilder som bare farer gjennom koppen som i et godt gammeldags slideshow.

Pappa Jons solo på tampen av den fantastiske "Go Light", hentet opp tårer fra mitt eget dyp, første gangen jeg hørte den. Lydlandskapet og konfliktene i uttrykket, bare røsker opp det som måtte befinne seg av følelser der nede et sted. Det samme kan sies om de fleste komposisjonene som har sine unike små øyeblikk, selv om det kommer mest tydelig fram i den nevnte soloen.

Dette albumet omfavner mange forskjellige former i topografien rundt, men det henger samtidig nøye sammen gjennom hele reisen. Alle de unike små øyeblikkene som stadig dukker opp, har et musikalsk slektskap som kan spores tilbake til både sorg, empati og melankoli. Rent lydmessig er albumet helt fantastisk, så av med hatten for produksjonen som Marte, Jon og Roar Nilsen har stått for.

Det er alltid et godt tegn når jeg ikke klare å plukke ut noe klare favoritter fra et album, selv om jeg muligens holder en knapp på "Summer Rain" (hør Jons gitarer og Martes dybde) og nevnte "Go Light" - som er helt absurd vakker og altoppslukende. Men som sagt. Empathy henger veldig fint sammen, og utgjør en helhet, eller skal vi si en reise gjennom store følelser og sonisk storslåtte bilder.

For å oppsummere vil jeg kort og godt si: Jeg håper far og datter kommer til å fortsette med dette. Det hadde vært en gave å ha mer som dette å vente på.

[embed]https://open.spotify.com/album/5TjgqzDcSWEa3aIcrvLSPM?si=SL7BxuJIREeiaoQDlrTj7g[/embed]