Erik Lukashaugen (sanger fra skogen)

DSC05359

Det er en første gang for alt. Torsdag 1 september var første gang jeg var på konsert i en kirke. Det har riktignok vært like før ved et par anledninger, men “like før” teller ikke.
Men, sist torsdag hadde jeg virkelig lyst, så da dro jeg og min kjære litt lengere ned fra fjellet hvor vi bor, og til Trysil Kirke der Erik Lukashaugen og minst halvparten av hans band “Arbeidslaget” skulle holde en aldri så liten konsert.

Trysil Kirke ligger idyllisk til når du kommer over broen som krysser Trysilelva og havner i Innbygda. Dette er Trysil sentrum, og kirka står der å tar imot alle som kommer. Tar i mot oss, som byggverk, vel å merke, ikke i hallelujaøyemed (OK, for noen er det kanskje sånn).

Jeg tenker, hver gang jeg kommer over broen der denne vakre kirka står i sin hvite drakt med elva som siger sakte forbi, at det lett å forstå hvorfor folk slo seg ned her en gang for mer enn kjempelenge siden. Det er noe fredfullt over denne plassen der Trysil-Knut har fått æren av å vokte rundkjøringa og alt rundt på dette stedet jeg har rukket å bli litt glad i gjennom 21 månedene jeg har levd her. Stedet er som en liten oase i en evig og mektig skog. En skog som rommer all mystikken og musikken som har oppstått gjennom generasjoner. En skog som på mange måter beskytter oss som holder til der. Jepp. Det er sånn det føles, selv om denne mystiske skogen også er fullpakket av diverse villdyr.

Tja! Forestillingen åpner med et kor som kaller seg Engern Sanglag. De synger fint og flerstemt (kor gjør vel ofte det), og de leverer fire flotte sanger på rekke og rad. Stemningen er på mange måter satt, og da tenker jeg spesielt på at kirkebygget har begynt å vibrere fint, funnet magien, satt akustikken dit den vil, bør og skal, og at det dermed er klart for fire låter, i en helt annen drakt – men samtidig fortsatt i skogens tradisjoner, for å bruke et viden kjent begrep. Det er klart for Annar By, som dessuten er gitarist i Arbeidslaget til Erik. Óg andre steder.

Mannen fyller umiddelbart kirka med feite akkordrekker og rytme. De tre første numrene er (såvidt jeg vet) kjente tradisjonelle låter, og la meg bare si det med en gang til dere som ikke vet det ennå..; Annar By er GITARIST.
Fanden som han spiller!
Det er nesten så tykjen selv kommer opp av kirkegulvet det ene øyeblikket, og Guds hånd ned gjennom taket, i neste. Det er rett og slett en fryd å lytte til denne eminente musikeren.
Så avslutter han sin soloakt med en låt der han også synger, og dermed røper en meget sterk og følsom vokal.
Mannen kan virkelig kunsten å synge.
Jeg beklager at jeg ikke husker helt hva låtene Annar gjorde, het, men dævel-en… det var vakkert!

DSC05357

Så var det klart for Erik Lukashaugen og Arbeidslaget. Det vil si Annar By på gitar, banjo og kor, Tarjei Nysted på fele, mandolin, nøkkelharpe, dreielire og kor (kanskje mer til og med), og Ellen Brekken på kontrabass.

Så, etter å ha slått fast at Trysil Kirke er en flott kirke, nesten like fin som Elverum Kirke, at Trysilelva er en flott elv, nesten like fin som Glomma, og med en liten anerkjennelse til Trysilelva som tross alt var den siste elva i Norge der tømmerfløting foregikk (fløtingen tok slutt så sent som i 1991 her), tok gjengen fatt på den meget lekre visa, “Sætertrall”.
Det var selvsagt snart gjort å finne ut at gjengen var i godt slag denne kvelden, for det funket prikkfritt (for oss blant publikum) fra første takt.
Neste ut var “Fløtervise” og “Fløtarguten Talar Ve’ Jentene”, som er å finne på Fra en sliters memoarer, før det var klart for en helt ny komposisjon av Lukashaugen bygget på Børlis dikt, “Vi Eier Skogene”.
Dette er sterkt skrevet om husmennene som ikke eier så mye som seks fot jord av fedrelandet, men som likevel “eier” skogene gjennom at det er de som trår stiene og hogger trærne.
Som Børli skriver:

Rike mann, du med bil og bankbok og aksjer i Borregard. Du kan kjøpe tusen mål skog og tusen mål til, men solefallet kan du ikke kjøpe, og ikke suset av vinden.
Og ikke gleden ved å gå heimover når røsslynger blømmer langs stien.

Et spark til skogsbaronen som sitter foran peisen sin og som eier så mye skog, men som egentlig ikke forstår verdien av den fordi han aldri har møkk på sine hender. Her kan det fort også være en kobling til indianerenes forhold til naturen (Børli var stor beundrer av indianerne). Indianerne skjønte ikke poenget med eiendomsrett.
De sa:
Ingen eier skogene!
Vi eier skogene!
Eller som Børli avslutter diktet:

Vi eier skogene som barnet eier sin mor 

Etter denne nydelige Lukashaugen/Børli-visa kom en av mine favoritter fra foreløpig siste album, Tel si ega tid. Vi snakker om “Sulusangen” som Tore Hestbråten også har skrevet teksten til. “Sulu” – er et annet ord for Svale. Fuglen ja.

Hele tiden var musikerne totalt tilstede óg overbevisende. Gjennom hver eneste låt og hver lille sving. Og Erik sang med en utrolig sterk innlevelse, óg han ga på mye mer enn det han gjør i studio. Hadde jeg vært Erik hadde jeg henta frem den stemmen litt oftere. Den gir låtene en mer levende karakter, og det kler helheten meget godt. Mannen har en klokke ren og nydelig stemme. Full av trøkk, når han vil.

De spilte også smakebiter fra det kommende albumet Finnskogvegen (er litt usikker på om albumet skal hete det) som er et bestillingsverk for Litteraturfestivalen i Grue og som har tekster skrevet av finnskogdikteren Tore Hestbråten. En jævla fin lyriker og poet, må vite.
Først ut var “Hå Prekte Fälk om Fär”, så kom “Finnskogvegen”. Så var det “Gråbein På Tunet”, en Stein Torleif Bjella-aktig, mørkere låt, som traff meg midt i fleisen der jeg satt. Ah…

DSC05361

Både Annar, og kanskje spesielt Tarjei (nei, begge) gjorde imponerende inntrykk på sine respektive instrumenter. Herr Nysted la hele tiden på musikalsk krydder som sendte oss rundt i, og ut av kirkerommet… Inn i de dype skogene. Stemningen var både smådjevelsk og tradisjonsrik, magisk og tidløs.
Det var som om jeg først da, forstod hva det vil si å bo i skogen, og hvilken virkning den har på folket som holder til der. Også på meg.
Denne musikken disse musikantene formidler forteller uhyre mye om sjelen i Hedmark, og også langt inn i Värmland, som min kjære måtte påpeke.
Gjengen spilte den ene visa etter den andre, vi havnet plutelig i noe som tok mine tanker til New Orleans. Etterhvert kom (dessverre, hpldt jeg på å si) avslutningsnummeret, “Kont-Jo”, som vel må kunne sies å være en slags signaturlåt fra Lukashaugen, og (pardon my french) fy faen som det svingte. Her presenterte også Erik sitt band, og musikantene responderte med å fyre av soloer som lettest må kunne beskrives som vaskeekte barnålsjazz fra finnskogen. Fanden tute, og dæven dainse for et nydelig knippe musikanter. Og Ellen Brekken… For en knakende bassist! Helt rå.

Da “Kont-Jo” rakk frem til siste takk, ble det trampeklapp i kirka, og etter et par nikk og litt tjo og hei, fikk vi servert to ekstranummer. Kjærlighetsvisa “Komma Hem med Blommer” og en av mine Børli/Lukashaugen-favoritter; “Skogen Synger”.

Så var altså konserten over.
Vi var veldig enige om at vi hadde hatt en perfekt kveld, min kjære og jeg da vi satte oss i bilen å forsvant inn i den svarte skogen som skulte vårt hjem et sted det inne.
Takk… En perfekt aften var over.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert