Erlend Julian

Foto: Terje Arntsen

Av og til dukker det opp musikk som fører til akuttskriving. Jeg hører en låt eller tre som bare trigger alt i meg til å skrive noen ord om musikken, rett og slett fordi det er så bra at det blir helt feil at jeg sitter som en av altfor få som vet at den ekstisterer. Erlend J. Jensen er nok mest kjent for rockpublikumet som gitarist og vokalist i knallstilige Taliban Airways, men har dessuten spilt en rekke konserter alene med kassegitaren. Jeg har selv sett ham et par ganger solo, med et singer/songwriter-repertoar som har vært av det solide slaget. Men, det er ikke fritt for at jeg fikk et aldri så lite hakeslepp da jeg hørte råmiksene av et par nye låter for et par måneder siden. Det hørtes direkte nydelig ut, og når så låtene for kort tid siden ble gjort tilgjengelig i Spotify/Tidal, ferdig mikset på elegant vis, endte haka nedpå knærne. Og skrivekløen ble intens.

Jeg skrev nettopp en sak om rocken i Tromsø, og alt det spreke og ikke minst spennende som skjer i byen. At jeg overså Erlend J. Jensen var en kardinalfeil, og rettes selvsagt noe opp her og nå. Problemet mitt er at han ikke har vært aktiv med innspillinger de siste årene, ikke har vært med på ei skive siden 2013, da Taliban Airways slapp With Further Ado, og ellers har holdt en forholdsvis lav profil. Det er det logiske årsaker til, logiske som i å ha møtt på trøbbel og levd gjennom noen tragiske hendelser. 

Det ligger nå tre duggferske singler og venter på deg i Spotify. To av dem, “Wither Or Thrive” og “Psalm Of Despair”, ble spilt inn allerede i slutten av 2015. Den nyeste låten, “Belong”, gjorde han ferdig i romjula for et par måneder siden. Felles for alle låtene er at Erlend selv synger og spiller alt selv, og har spilt dem inn og produsert dem på kjøkkenet hjemme. Om ikke dette er DIY-utgivelser ut til den ytterste fingerspiss så vet ikke jeg. Den akustiske gitaren er hovedattraksjonen på låtene, sammen med stemmen hans, og bare for å ha det sagt med en gang – dæven så vakkert og tøft han synger. Men, her er det mange andre instrumenter i sving, mange andre lyder som fyller ut melodiene på utsøkt vis. Trommene er programmerte, men funker aldeles utmerket sammen med bassiseringen, og el-gitaren står for den elegante krydringen og de sylfete solopartiene. Det særeste og samtidig deiligste krydderet er nok for meg de sakene som blir brukt til perkusjonsjobben. Tamburin, shaker, rainmaker og kjetting blir banket på innimellom, og som livslang Tom Waits-mann går dette rett i hjertet. Det samme gjør trakteringen av banjo. Herlig, rett og slett.

Erlend Julian blir fort artistnavnet hans nå, og Julian er selvsagt mellomnavnet til karen som opprinnelig er fra Andenes på Andøya, et lite tettsted som har fostret opp merkelig mange kule musikere de siste par tiårene. Og ikke minst mange kule trommiser. Han er lærer til daglig, på Kvaløysletta ungdomsskole, og underviser naturlig nok i musikk og engelsk. Jeg har en mistanke om at elevene hans kan være svært så fornøyde med læreren sin. Lærere har massevis av mye, men som gammel lærer selv vet jeg at det sjelden florerer med store seddelbunker rundt pedagoger, så i første omgang må vi nøye oss med digitale utgaver av låtene. Jeg har jo et håp om at det er flere låter der disse kom fra, og at vi i løpet av ikke så altfor lenge sitter med en LP fullpakket av godsaker signert Erlend. Hadde jeg bare vært tjukk av cash selv så skulle jeg pinadø ha sponset herligheten selv. Så steike bra er dette.

Jeg tenkte umiddelbart at musikken til Erlend er grei å sammenligne med det Torgeir Waldemar driver på med, og da særlig når Waldemar er nedpå og i det ettertenksomme hjørnet. Sammenligningen er grei nok den, men jeg føler allikevel for å gi en solid faen i referanser. Erlend Julian er Erlend Julian, og sånn er det med den saken. De to første låtene var av sorten som var viktig å få unnagjort for egen del, og har blitt to mollstemte og kruttsterke sanger. Jeg er ofte opptatt av tekster, litt i overkant vil nok enkelte si, men for meg er budskap viktig, og det er alltid interessant å høre hva artistene har på hjertet. Det som slo med etter å ha blitt kjent med Erlend sine låter var at jeg endte opp med å sige ned i lenestolen og bli overmannet av en slag dysterhet og et kølsvart mørke, og det uten å ha lyttet til tekstene. Etter at tekstene ble snappet opp ble det bare enda mørkere, og det på en så fin og god måte at jeg vet at disse låtene blir å finne på mange lister beregnet på mørke, våte høstkvelder.

Let your demons be your friend
Temptation will find you in the end
Desire and hunger in your bones
Triumph your darkness on your own

“Wither Or Thrive” åpner med et fin-fint fingerspill, og melodilinja innprentes øyeblikkelig. Dette er så langt unna Taliban Airways tunge rock som det er mulig å komme, og samtidig sortere under rockparaplyen. Shaker, banjo, stomp-aktig tromming og viktigst av alt; Erlends sterke og kule synging. Og, som om det ikke er nok med at han synger som en helt, så korer han aldeles nydelig. Låten avrundes like vakkert som den starter, og det er ikke fritt for at jeg sitter igjen med en følelse av at jeg har vært med på en kruttsterk og heftig rundreise i elendighet, en reise som ender bra til slutt. Tema på alle låtene er av den eksistensielle og svære sorten, og som du skjønner av tekstutdraget over så skal vi innom det å ta kontroll over eget liv, røske tak i det som plager deg og så kverke dritten. Å stri med egne indre demoner er et evig tema i rocken, og løsningen er svært ofte å møte styggedommen offensivt og med ballespark. Det motsatte, passivitet og nøytralisering, ender sånn bortimot bestandig i død og elendighet. Det er godt å høre at Erlend valgt å ta rotta på demonene på egenhånd.

I’m seeking comfort
I’m seeking rest
I’m seeking faith
But I don’t believe in God

Med “Psalm Of Despair” havner vi i en enda heftigere mollmodus, nesten på grensa til, ja nettopp, salmer. Som en Johnny Cash i ferd med å miste sin tro, er Erlend på en søken etter noe som kan gi livet mening. Men, i motsetning til Cash så har Erlend null tro på ei høyere makt. Det betyr ikke at det ikke er håp for ham, men veien til ro i sjela blir muligens lengre når man ikke kan ta den lettvinte religiøse veien. Med kjettinger som rytmeinstrument understrekes akkurat dette så det griner etter. Igjen beviser han at den akustiske gitaren er noe han mer enn behersker. Her er dessuten det musikalske slektskapet til Henry Johnsen og hans The Northern Lies påfallende. De to herrene spilte sammen i Sinnerman, et band som liker rocken sin grisete og fin, og to typer som var samstemte musikalsk på mange måter.

Den nyeste låten, “Belong”, er utvilsomt noe av det fineste jeg har hørt hittil i år, og jeg vet med meg selv at denne låten vil bli spilt mer eller mindre ihjel før året er omme. At den blir å figurere på årslista mi er bombesikkert. Vil du la deg imponere så er det bare å trykke på playsymbolet i spillelista under her, vri volumet opp på så mye som ørene dine tåler, og nyte. Vi snakker om 4:45 med pur magi, og en låt som det er umulig å ikke like om du liker artister som Neil Young, George Harrison eller nevnte Waldemar. Gitarspillet er akkurat så rufsete at Shakey bør nevnes, mens gitarlyden minner meg om den George foretrakk på The White Album. Dette er uansett en tidløs rakker av en melodi som treffer meg rett i hjertet. Med fare for å låte banal – denne låten så ekte vare som rock kan være. Musikk rett fra hjertet til en fyr jeg håper vi kommer til å høre mye ifra i årene som kommer. Tør jeg foreslå ei 50%-stilling i skolen?

Vurdering: Erlend har vært en godt bevart hemmelighet her nord altfor lenge, og nå er det på tide at det fine folket sør for Polarsirkelen oppdager musikken hans. Singlene er langt unna det han drev med i Taliban Airways, men samtidig har “alle” på Andøya og i Tromsø kjent til hans låtskrivertalent. Jeg skal ihvertfall gjøre mitt til at folket jeg møter på min vei blir klar over at denne nydelige musikeren er der ute, og har lagd låter vakrere og sterkere enn det meste vi blir utsatt for i eteren. Så, skal du sjekke ut en artist denne uka så bør det være Erlend Julian. Du blir ikke å angre på det.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert