Et Blomstrende Vennskap

Friendship – Ain’t No Shame (Kozmik Artifactz)

The Wilhelmsens oppdaget powertrioen Friendship rett utpå nyåret da singelen “Gypsy” dumpet ned i postkassen, en låt som ble snurret usunt mye her på Senja. Funky, heitere enn hot, musikere som visste hva de holdt på med, og referanser i retning alt det cooleste fra 70-tallet. Låten er en skikkelig sonisk lykkepille, så det var ikke fritt for at jeg var både spent og fornøyd da jeg hørte at Oslo-bandet skulle slippe sin andre fullengder før fellesferien. 25.mai var det release på herligheten, og dagen etter spilte de et svett og småvilt sett på Big Dipper. Merkelig nok har ikke alle aviser kastet seg over skiva, med euforiske og superlativ-stappa omtaler, men latt det hele passere i sørgelig stillhet. For la det være sagt, dette er musikk for massene, som passer til de av dere som måtte frekventere et dansegulv, synes musikken er livsviktig når avslapping er i fokus, eller vil ha musikk når stemningen skal skrus opp noen hakk. Ain’t No Shame har blitt et eklektisk lite mesterverk.

De tre gode vennene i Friendship er frontmann og trommis Fredrik Skalstad, bassist Martin Morland, og gitarist Sander Eriksen Nordahl. Martin og Sander korer dessuten direkte strålende gjennom skivas 10 låter, kult og barskt når det må til, og tandert og harmonisk når låtene krever det. De har dessuten hatt med seg en rekke gjestemusikere i Studio Paradiso, bl.a. blåserne Harald F. Bugge (tenorsax), Are Reichelt Føreland (trompet), Jørgen Mathisen (tenor sax) og Andre Roligheten (baryton- og sopransax). Ellers har Kjell Rønningen bidratt så strøkent med sine keyboards at han nærmest er for et fjerde bandmedlem å regne, mens broder Axel Skalstad kjører på med perkusjon på halvparten av låtene. Til slutt må det nevnes at Rohey Taalah korer heftig på albumets virkelige rytmeklimaks, “Live Peacefully”.

Låtene er komponert i et treenig samarbeid, mens Fredrik har skrevet tekstene. Blåserarrangementene står Bugge og Føreland for. Christian Engfelt (Cato Salsa Experience, Bigbang, Serena-Maneesh, Benedicte Brænden) har lyktes perfekt med lyd og mix, som óg har fått hjelp av Øyvind Røsrud Gundersen med noen vokalspor, og av Kjell Rønningen på noen perkosjon- og blåserspor. Masteringen har George Tanderø tatt seg av, men det blodfete coveret er Robin Gnistas fortjeneste.

Bandet albumdebutere tilbake i 2014, og da hadde de allerede holdt på i fire år. Den første singelen ble sluppet i 2011, så vi kan trygt si at Friendship består av tre rutinerte herremenn. Akkurat det kommer kanskje best til uttrykk i den deilige melodiske variasjonen vi blir servert i løpet av drøye førti minutter. Det selvtitulerte debutalbumet er et solid stykke håndverk, og fikk fortjent skryt spesielt i UK og Mellom-Europa, men jeg våger lett påstanden at årets utgivelse er minst to knepp opp.

Are you ready?
Yes I am!

En funky rytme der Skalstad toucher innom alle trommeskinnene og symbalene åpner det hele på «Are You Ready». Bassen til Morland er i fusion-modus, Nordahl plukker lekent på sine seks strenger, mens de intenst svarer «Yes I am» på Skalstads spørsmål om de er klare. De er klarere enn en midnattsolaften nord for Polarsirkelen, og durer på videre med allerede nevnte «Gypsy». Jeg trenger ikke mer enn disse fem minuttene for å innse at karene har levert varene. Resten av skiva kunne ha bestått av strupesang, panfløyter og trekkspill, og allikevel ha fått godkjent. Nå er det selvsagt lite å spore av slikt tull, men desto mer deilig rock’n’roll. Som tittelsporet, låten som framstår som «Gypsy»s litt snillere fetter.

Trioen er rimelig hardtslående, og umiddelbart så ville jeg ha plassert dem i kompaniskap med 70-tallshelter som Blue Öyster Cult, Lynyrd Skynyrd og Blackfoot, men det er når de roer ned noen hakk at jeg virkelig tenker at dette er faensteike solide greier. “Fire” er en kul uptempo-låt med et nikk til ZZ Top, “Live Peacefully” en takt-vill og soulfull liten perle av en låt som lett kunne vært på en Motown- eller Stax-utgivelse fra 1972, mens “Harmony Turns To Sound” byr på mer fusion-bass, funky jazz-tendenser og vokalprestasjoner i “soul-land” av Fredrik. Alle låtene er fete i massevis, med lekre licks, knakende stilige riff, og soloer av Nordahl som får hårene til å reise seg fra anklene opp til nakken. 

Hva skal man så si når de fire favorittsporene mine er spart til slutt? Jo, at Friendship har lagd et av de beste album så langt i 2018. Sjekk ut “Got Me Feeling So Good” og fortell meg at du ikke ender opp med et glis rundt kjeften, og du er en stor skrønmaker. Låten er som skapt for sløve, varme sommerdager, av sorten folket opplever sørpå om dagen, og er et solid substitutt for en frossen nordlending i disse dager. Jeg tenker vestkyst-rock, får følelsen av at dette er noe Sugarfoot kunne ha kommet opp med, og aner at Rick Danko og Richard Manuel ville ha nikket i ærbødighet om de hadde hørt låten. En skikkelig gladlåt som tar for seg av livets gleder, som sol, god kaffe, strandliv, forelskelse, fuglekvitter og nakenbading. Hah!

We let the moment go
In time there’s no real truth to find
We occupy ourselves
With things that seem obvious to mind

“Moments” er en real balladesak som funker perfekt, suggerende og drøy, med en deilig gitarsolo, de obligatoriske taktskiftene, og en vokalprestasjon å være stolt av. At de tar for seg hvordan vi mennesker raser gjennom livene våre uten å stoppe opp for å verdsette de øyeblikkene som er sjelsettende er snus for en halvgammel nostalgiker. Alle stresser for penger, større kåk, duppedingser vi ikke har bruk for, nyeste Tesla-modell og annet rask vi strør om oss for å bevise vår vellykkethet, når det er kjæresten, kidsa, gode venner og familie man burde rette oppmerksomheten mot. Sterk og viktig kost fra Friendship. “Alaska Night” er låten som trengte tid før den satt, men når den først gjorde det så endte jeg opp med å sette den på repeat. Ikke ulikt det trønderbandet Woodland holder på med, og heller ikke veldig ulikt italienske There Will Be Blood. Litt start/stopp-effekter, vill vokal, groovy som fy, og noe stakkato gitartraktering. Rufsete og fett. 

Ain’t No Shame åpner på klassisk vis, pirrer nysgjerrigheten min samtidig som de får meg ytterst på stolsetet, og da er det bare rett og rimelig at de avslutter sånn et album som dette skal avsluttes. “Truth In Your Lies” er en seig og små-doomy sak som beviser at bandet har lyttet til Black Sabbath i noen timer, for å si det forsiktig. Det er dessuten skivas mastodont, og klokker inn på åtte minutter. Jeg digger trommiser som klarer å gjøre ting enkelt, som banker hardt, har de tekniske finessene som trengs, og attpåtil synger som helter. Levon Helm (The Band) var en sånn kar, Grant Hart (Hüsker Dü) en annen, og nå har vi vår egen helt i Fredrik Skalstad. Det han, Nordahl og Morland holder på med de siste tre minuttene er bortimot orgasmisk fett, med feedback i alle retninger, bassisering som om de er et jazzband, og et band som definitivt storkoser seg i studio. Ja, så holder de Sabbath-tråden hele veien.

Jeg digger band som har røttene godt plantet i den tradisjonelle rocken. Jeg digger band som er styggbra å spille. Jeg digger band som vet at variasjon er en god ting. Jeg digger norske band som spiller som om de er verdensstjerner. Jeg digger Friendship. Løp å kjøp Ain’t No Shame, og dra for Guds skyld på konsert med dem om de spiller et sted nær deg.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert