Et Gudommelig Comeback

Thulsa Doom – A Keen Eye For the Obvious (Duplex Records)

Om noen for ett år siden hadde sagt til meg Thulsa Doom kom til å stå for en av de feteste utgivelsene i 2017 så hadde jeg tvilt på vedkommendes ve og vel. Ikke for det, jeg har digget bandet i mange Herrens år, helt siden jeg hørte debutskiva The Seats Are Soft But the Helmet Is Way Too Tight tilbake i 2001, men i og med at det siste nye jeg hørte fra dem var helt tilbake i 2005 da de slapp sitt tredje og til da siste album, Keyboard, Oh Lord! Why Don’t We? Innimellom disse to skivene slapp de det jeg har holdt for å være bandets fineste øyeblikk, 2003-utgivelsen …And Then Take You To a Place Where Jars Are Kept. Alle disse utgivelsene har fått jevnt og trutt med spilletid her i kåken på Senja, men bandet har i løpet av de siste årene havnet lengre og lengre bak i køen, og slike gjenforeningsfester for å skvise ut det absolutt siste av krampetrekninger har sjelden gått bra. Så, med en viss skepsis åpnet jeg låtfilene i Soundcloud da jeg fikk de tilsendt tidlig i august.

Det første jeg gjorde da jeg hadde hørt gjennom albumet var å ringe brodern. Jeg ble lettere skjelven, mente at jeg hadde hørt noe som var så tøft at jeg måtte snakke med noen om det, og da er han den naturligste i verden å prate med. Han drev selv og nilyttet til Brut Boogaloo, et band som har en felles nevner med Thulsa Doom personifisert i gitarist og vokalist Henning Solvang (Doom Perignon). Jeg ba ham om å sjekke ut A Keen Eye For the Obvious tvert. Det gjorde han, og en liten time senere serverte han et aldri så lite “Fy faen, for ei skive!”. Og, akkurat den tilbakemeldingen er på mange måter nok, men jeg føler at det kreves en god del flere ord for å beskrive de ti låtene jeg har hørt om igjen og om igjen de siste par månedene.

Angelov Doom (Egil Hegerberg – bass), El Doom (Ole Petter Andreassen – gitar), Doom Perignon (Henning Solvang – gitar, vokal), Fast Winston Doom (Halvor Høegh Winsnes – trommer) og Papa Doom (Jacob Krogvold – vokal) er herrene som har skapt magi i studio. Thulsa Doom ble i sin tid inspirert av den skjønnlitterære skikkelsen til Robert E. Howard med samme navn da bandnavnet skulle bankes. Thulsa Doom er på mange måter “The Godfather of undead wizards”, og ble først presentert i novella The Cat and the Skull i 1928. Men det var gjennom fortellingene om Conan the Barbarian karakteren ble “kjendis”, spesielt etter at skaperen fant ut at han skulle ende tilværelsen på jorda med å fyre av en revolver mot tinningen. Denne plagede og ustabile unge mannen klarte ikke leve lenger da moren døde, og valgte å avslutte det hele på dødleiet hennes. Men, nok om tragedier, monster og elendighet, og mer om denne herlige, herlige rocken våre menn har skapt og delt med oss.

Åpningssporet «Lady Nina» har jeg omtalt tidligere, men som kjent kan ikke en god ting nevnes for ofte. Ei intens takt hamres ut, en gitar kjører på med et fett riff, og bassen dunker elegant. Nirvana-stemningen, og da snakker vi om den buddhistiske, er umiddelbar, og som om ikke det er nok så kommer Papa Doom inn som en reinkarnasjon av Phil Lynnott. Thin Lizzy-vibbene er ikke til å unngå, og når det er av typen vibber som kom fra den kanten i gullårene ’76-’77 så sier det alt – dette er rock’n’roll av ypperste merke. «No-no-no-no-no»-ene og «Sha-la-la-la-la-la-la»-ene er umiskjennelige og lånt fra Dublin’s Finest. Koringen er av sorten som får deg til å ville synge med, det samme er meldinger som «Everybody put your pants on!» og «You’ll find me somewhere between the fridge and the stereo». Gitarsignaturene til Gorham/Robertson er der, og i det hele tatt snakker vi om den beste Lizzy låten siden Black Rose kom ut. At de i tillegg har laget en fet video av låten siden forrige gang er bare som seg hør og bør. For en start på skiva!

If I could express my love
And put it in a song
But eloquent profanity
It comes a rollin’ off my tongue

Så fortsetter det med en ny kjenning, «Eloquent Profanity». Som sagt er låten som skapt for oss nordlendinger. Hva kjennetegner oss nord for Polarsirkelen bedre enn «veltalende bannskap», liksom? Ikke mye. Her snakker vi om en noe seigere låt, mer i retning stonersjangeren de startet ut i, med elementer av noe som kan minne om prog (!), samt et svært så syngbart refreng, melodiøst og kult. At vi i tillegg får servert blåsere forteller meg at kvintetten ikke er redd for å prøve ut nye saker. Og det funker utmerket. Låten sender innimellom tankene i retning Kyuss, for så minne meg om noe Queens of the Stone Age kunne ha funnet på da de startet opp. For ikke å glemme Thin Lizzy i refrengene. Og, merkelig nok og mest av alt, minner dette styggmye om en låt som fort kunne ha vært på et av de tidligere Thulsa Doom-albumene. Monotone gitarer, messing av Papa Doom og ei seig arbeidsøkt for Angelov Doom og Fast Winston Doom. Jeg spår mye headbanging rundt om på landets scener når de drar i gang med denne rakkeren på «Norges-turnéen» de starter i Bergen 21.oktober, og som avsluttes på Rockefeller 18.november. 

Med singlene unnagjort er vi i gang med de nyeste av de nye låtene, låter som ikke har vært tilgjengelige for streaming før denne helga, og først ut er “Wrap the Bad Up”. For de som har gått rundt og trodd at Thulsa Doom ville slite med å servere et helt album bestående av kremlåter så kan jeg berolige dere umiddelbart. Karene nærmer seg kategorien “middelaldrende” med stormskritt, men her er det lite som minner om bleikfeite slappfisker som tenker mer på pensjonisttilværelsen enn rock’n’roll. Hele bandet låter sinna, intenst og framoverlent. Som et Rage Against the Machine fra den gang da, da de hadde kule låter og spyttet dem ut mot verden. Ikke minst så imponerer Jacob Krogvold så innihelvete med en stemmebruk og energi som man forventer fra en 17-årig pønker som akkurat har oppdaget Blitz-huset, og ikke fra en satt rocker i sin andre debut. Og, Thulsa Doom har aldri vært bedre. Ikke snakk om. De må ha øvd, terpet og kjørt på alvorlig mye i forkant av denne innspillingen, for det finnes ikke så mye som antydninger til feilskjær her.

“Shadows on the X-Rays” er nok låten som fort kan bli en radiohit, med sitt klare slektskap til den mest melodiøse hardrocken fra 70-tallet, som Blue Öyster Cult og Cheap Trick. Refrenget er av sorten som er avhengighetsdannende, og bandet pøser på med et par lag gitarer og et komp like stødig som angrepsrekka til Liverpool. At Krogvold kakler litt for seg selv, mens Egil Hegerberg demonstrerer litt jazzbassisering er et kult lite brekk i låten. Gitarsoloen de runder av med er av sorten jeg alltid har satt pris på – kjapp, kul og intens.

But if I didn’t buy you drinks
And if those pills were made of sugar
When I can’t afford to get you high
Would you consider me?

Så er det slutt på side A med balladeaktige “Consider Me”, og alle som kjenner Thulsa Doom vet at dette er noe de behersker bedre enn de fleste. Versjonen de gjorde av Beach Boys’ “Tears In the Morning” var svenneprøven som stod til A+ og vel så det. Og, selvsagt skal man være på kvinnfolkjakt når man roer ned tempo, og man skal til og med slite med å få byttet i hus når det er gjort skikkelig. Og, skikkelig er det gjort. Vår mann sliter med ei dame som tilsynelatende er ute etter spenna, og ikke det som er under beltespenna. Uansett, dette er gjort så elegant, så kult, og så fett at låten bare må gå hjem i de tusen hjem. Uten at det neppe betyr allverdens for bandet. De to gitarene som ligger i hver sin kanal er av det utsøkte og melodiøse slaget, servert oss av Andreassen og Solvang, og det slår meg at vi ikke har noen band her i landet som kan by på to gitarister av en slik dimensjon. Dette er helt der oppe med det Bjella har stilt med i sommer, med Sundstøl og Maarud. Helt sjukt fett, med andre ord.

Side A er altså en fest fra første til siste rille, og spørsmålet man da automatisk stiller seg er: kan de holde stilen hele veien gjennom de tre kvarterene albumet varer? Vel, de åpner med en sylfet låt om potetstrimler, french fries, chips, eller “Bag of Fries”, om du vil. Ei monoton takt, feedback, et keyboard som durer, og en slags sløy intensitet som kan minne om den mørkeste post-punken. Men med Krogvolds stemme løsner den dystre stemningene, og vi er inne i Thulsa Dooms univers med hud og hår. For meg har det alltid vært tung, melodiøs rock’n’roll, de kuleste koringer, riff smartere og fetere enn det meste, og låter som alltid får meg til å gå rundt å nynne på dem i tide og utide. Sjekk f.eks. ut gitarsoloen etter 3:18. 12 sekunder, 100% dritstilig, og mer enn nok til å skape nerve i låten. Sånn skal det faensteike gjøres. En slags referanse som har kommet snikende inn ved flere anledninger gjennom skiva er likheten mellom Krogvold og Jeff Dicken (Broken Home) når førstnevnte treffer de høyeste toner. Den så jeg ikke komme.

Et stakkato riff, tammer som får gjennomgå, reverberation, ei basslinje som durer deilig, og “Quest For Fire” er i gang. Dette er på mange måter den villeste låten på skiva, med et heseblesende tempo gjennom refrengene. Igjen får vi ei sylfet koring og en fest av en låt, og nok et soloparti der bandet helt tydelig har storkost seg. Laidback, og med coolness tytende ut av høttalerne. Overgangen til “Magazine” er den naturligste i verden, fra kjapp rock’n’roll til en heftig blues-tuftet låt der bandet går helt stoner. At de i tillegg har puttet det mest poppa refrenget de noensinne har lagd inn i låten er bare som det skal være med denne gjengen. Jeg tar meg i å bli overrasket hver gang refrenget kommer, og det på en god måte. Faen, for et band!

I’ll roll these streets until I get old
Now, look at me, here I go
I will write the pages in italics and bold
What about, I don’t know

Mange er mer opptatt av form enn innhold, uten at jeg på noen som helst måte vil si at Thulsa Doom er det. På langt nær. Men, de har lagd en låt om det, “In Italics and Bold”. Igjen er de nedpå, igjen viser de at de har en utsøkt fingerspissfølelse for hva som funker om målet er at rockere som setter pris på kul soul og fengende melodier skal ta bunntenning, og igjen rocker og pimper de opp en i utgangspunktet balladeaktig låt. Så er det dessverre slutt for denne gang, og de runder av sin mer enn vellykkede gjenforening med albumets lengste og heftigste låt, 5:46 lange “Baby, Hate It”. Her er de nesten i metallmodus, naturligvis riffbasert og med et refreng som KISS og Alice Cooper ville ha vært kokfornøyde med å lire av seg. Skal du på fest i nærmeste framtid så holder det med å bringe ei spilleliste bestående av denne låten. Det er bare å kjøre på med random-knappen, spille låten på repeat, helt til alle har fått den under huden, for dette er rock alle rockere bare må like. Småfunky, energisk, taktskifter og strøken koring, utført av fem herremenn som heldigvis er tilbake i manesjen.

Som alle nok har skjønt har jeg vært fan av bandet i mange år, og har levd med denne skiva i snart to måneder. Før jeg fikk lydfilene var jeg bortimot nervøs på bandets vegne, men i samme sekund som “Lady Nina” lurte seg inn i ørekanalene mine skjønte jeg at det hadde vært bortkastede følelser. Låtene er sterke, bandet bedre enn noensinne, og jeg har etterhvert endt opp med å innse at dette muligens er den mest gjennomførte skiva de har gitt ut så langt. Det er uhyre uvanlig at band som har hatt pauser på mer enn ti år gjør comeback som er så sterke, og i farta kommer jeg vel bare på Dinosaur Jr og The Replacements, og sistnevnte har ikke engang gitt ut nytt materiale. Nå bør det bli et folkekrav at Thulsa Doom fortsetter å gi ut skiver, og jeg åpner med å kreve at det ikke går mer enn max to år til den femte studioskiva er i hus. Og, for all del – ikke glem at det er konsertsteder i Nord-Norge, f.eks. i Tromsø. Tør jeg foreslå konsert på Blårock før snøen faller?

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert