Et halvt århundre med rock’n’roll

Den store dagen er kommet. Jeg har blitt en gammel mann. 50 år. 1968 er ei god stund siden. Dagen feires i London, først på kamp på Vicarage Road, der Liverpool forhåpentligvis vinner mot Watford, så på Hawksmoor Knightsbridge, der jeg, favorittkjerringa og et godt vennepar skal nyte en utsøkt middag med minst like utsøkt drikke. For min del har oppkjøringen vært en utmerket anledning til å boltre meg i all den heftige, deilige, vakre og tøffe musikken som har kommet ut siden jeg så dagens lys, 24.november 1968 kl.0530, i og med at jeg lenge har syslet med å velge meg ut en låt fra hvert eneste år siden modern så meg for første gang på St. Elisabeth. Dermed kan jeg nå servere ei spilleliste bedre enn alle jeg har lagd tidligere. Og, bare så det er sagt: Det er ikke enkelt å plukke ut en låt pr. år, spesielt ikke når ingen artister kan være representert med mer enn én låt. Bare prøv selv.

Jeg startet med å skrive noen velvalgt ord om hver eneste låt på spillelista, men da jeg bikket 3000 ord og kun var kommet til midten av 70-tallet skjønte jeg at dette ville bli i overkant nerdete og sjukt, selv for meg. Det ble etterhvert mye mer interessant i gjøre dypdykk i det som har kommet ut av grom musikk, noe som har sysselsatt meg de siste par månedene. Timesvis har gått til å sjekke ut hva som kom ut de enkelte år, kveldene har blitt brukt til å spille meg gjennom skiver jeg var avhengig av i barndommen og ungdomstiden, i ung voksen alder, studietiden, den gang jeg stiftet familie, etter at jeg flyttet fra byen, og de senere år mens jeg har levd i “isolasjon” ytterst på Senja. Jeg vil tro jeg har vært vært innom et firesifret antall album, hundrevis av singler og timer med gløtting i platesamlingen min. Den begynner forøvrig å bli voksen, med omlag 7000 cd’er, 1000 LP’er og noen hundre bokser. Med andre ord har jeg vært ganske så grundig mens dette prosjektet har pågått.

I løpet av høsten har jeg dessuten filosofert rundt dette med påvirkning, og konkludert med at det har vært noen viktige påvirkningskilder der ute. Folk og medier som har vært med på å påvirke min musikksmak. Viktigst av dem alle har definitivt vært min eldre bror og medskribent her på bloggen, Ole Morten. Siden han foret “pjokken meg” med The Beatles, Simon & Garfunkel, Demis Roussos, Roger Whittaker, Johnny Cash og Hank Williams på tidlig 70-tall, mens vi sammen oppdaget Queen, Thin Lizzy, Ramones, Van Halen og The Who på 70-tallet, til han kom hjem med skiver av Tom Waits, John Hiatt og Steve Earle på midten av 80-tallet, har han alltid sørget for at den musikalske stien min har vært både ryddig og spennende. Etter at det ble litt avstand mellom oss, sånn cirka et par tusen kilometer, har vi fortsatt med bortimot daglige telefonsamtaler der minst halve tiden går til å prate om musikk, nye og gamle utgivelser, norske og utenlandske. Han har utvilsomt vært den som har betydd mest i så henseende.

På tidlig 90-tall begynte jeg å jobbe på Blå Rock i Tromsø, og ikke lenge etter at jeg hadde blitt kjent med de rock’n’roll-interesserte ansatte der (alle hadde en mer enn gjennomsnittlig interesse for musikk, om de var dj’er, dørvakter eller servitører) begynte en ung jypling som het Egon Holstad å jobbe der. Jeg skjønte fort at jeg her hadde møtt en kar som var minst like opptatt av hva som rørte seg i rockverden som meg, og ble fra dag én pepret med bunnsolide tips. Disse tipsene avtok ikke med årene, etterhvert som han startet platesjappa Feedback og begynte å booke kremband og artister til primært Blå Rock. Cd-pakkene han sendte til Senja etter at jeg flyttet dit var blant månedens absolutte høydepunkt i flere år, og her dukket det bl.a. opp snadder som The New Christs, Hellacopters, The Cynics, Neutral Milk Hotel, Flaming Sideburns, Helldorado, Reigning Sound og The Dirtbombs. 

De senere år har det vært mange som har kommet med solide tips, og med internett har det nærmest haglet på. Det handler i stor grad om å sortere ut de som liker det samme som meg, og styre unna de som ligger for langt unna min smak. Robert Dyrnes og Kari Westergaard som driver Backbeat i Tromsø er to som virkelig har kommet opp med knalltips de siste årene, det samme har Helge Skog som skriver for iTromsø, skranglefanten Casper Håland fra Bergen, Dust of Daylight-gjengen, og da spesielt Terje Hanstad, plateselskapdirektør Torgeir Lund som driver Crispin Glover Records, kristiansunderen og min felles Mats-fanatiker Eivind Rødahl Kvam, Esben Roos Svendsen (Howlin’ of the Wolf og en haug med andre band, samt radiovert) fra Fredrikstad, Kim Wild (Neperud, Carsten Holts samarbeidspartner) fra Skien, og en hel haug med andre som bidrar i ymse Facebook-grupper. Det har blitt en lek å holde seg oppdatert når slike folk følger med.

I tillegg var BEAT ei bunnsolid blekke å lese, Uncut og MOJO ligger i store stabler i kåken, og i dag får jeg nok et sted mellom 15 og 20 e-poster daglig fra artister og plateselskap. Den største utfordringen ligger nå i å rekke over mest mulig, noe som tidvis er håpløst. Hvis noen skulle tro at rocken holder på å dø så er de på ville veier, noe min innboks er et greit bevis på. Det har aldri grodd så heftig i norsk rock, og aldri har kvaliteten vært så sjukt bra som den er i disse dager. Det er nok det morsomste resultatet av å ha en musikkblogg: Vi får med oss alt det ellevilt bra som gjøres rundt på alle nes og i alle grender her i landet.

Men, nok om det. Spillelista under her har blitt alvorlig bra, og er selvsagt den perfekte lista for undertegnede. Jeg vil dessuten bli ekstremt overrasket om du som leser dette ikke finner noe du digger her. Hvis så skulle være så skjønner jeg vel ikke helt hvorfor du leser The Wilhelmsens. Her mangler det naturlig nok en hel masse som det var vondt å utelate. Mest av alt Queen, Black Sabbath og Ramones, tre band jeg har tusenvis av timer sammen med, men også livsviktige band/artister som AC/DC, Elvis Presley, Townes Van Zandt, The Kinks, MC5, Captain Beefheart, Bob Dylan, Elvis Costello, The Cramps, Joy Division, Talking Heads, Uncle Tupelo, Dinosaur Jr, Elliott Smith, The Shins, 16 Horsepower, Bright Eyes og Ryan Adams. Og hundrevis av andre som kunne ha endt opp på lista mi. Men, som sagt, det er bare å prøve selv og se hvor håpløst vanskelig dette er.

Naturlig nok åpner spillelista med The Beatles og låten “Happiness Is a Warm Gun”, en annen jubilant av året. Resten sjekker du ut under her. Så, kos deg med femti års rock’n’roll-kunst.

Om forfatter

Relaterte artikler

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert