Et Mesterverk Trer Frem

Bendik Brænne – The Last Great Country Swindle (Bendix Records)

Jeg kan dessverre ikke klaske lanken i bordet å hevde at jeg kjenner til Bendik Brænnes musikalske univers her jeg sitter passe svimmel etter x-antall runder med “den siste store countrysvindelen”. Men jeg kan banne på at jeg trodde det var Jeff Tweedy jeg hørte første gangen mannen sang så det var mulig å høre det her ute i villmarka hvor jeg befinner meg.

Da jeg hørte navnet for et par uker siden, måtte jeg summe meg litt før jeg klarte å plassere fyren som jo er saksofonisten i sjølvaste Los Plantronics, og at han dessuten bidrar med sine musikalske kvaliteter både hist og her. Så gikk det jo opp for meg at han har gitt ut plater under eget navn før, uten at jeg, igjen dessverre, har fått hørt nevneverdig på de – altså to album. Så! Nå som han er klar med sitt tredje soloalbum, er jeg endelig klar.

Det er for sent å bruke begreper som “unorsk” óg andre jeg burde kommet på nå, så da skal jeg ikke gjøre det selv om det er temmelig fristende. Norske artister har forlengst tatt skrittet ut av den “norske hengemyra”, og de har lenge levert musikk som holder et høyt nivå internasjonalt, og det har vi her i The Wilhelmsens virkelig fått oppdage, omså bare gjennom det siste året. Det er meningsløst å ty til setningen, “Ja, jøss… Til å være norsk, så…”. Norsk musikk står ikke tilbake for hverken amerikansk, britisk eller svensk, for å nevne de mest nærliggende i popverdenen. Og hvorfor skulle den det? Verden er jo grenseløs nå som alt er tilgjengelig via et lite tastetrykk. Alle som sitter med en fet låt eller et helt album i magen, kan servere det til alle og enhver uten engang å forlate gutterommet. Til og med gitarstrengene kommer i posten i disse dager. Det har selvsagt vært produsert musikk av ypperste merke her til lands siden ’60-tallet, men i disse dager er det mengden og den jevnt over utmerkede kvaliteten som gjør den store forskjellen. Det er rett og slett helt kanon.

Så norsk er jevngodt med alt på pop og rock-fronten i alle fall. Legg til vise, jazz, country and keep it coming…

Bendik Brænne imponerer meg stort. Han er faen tute meg litt av en komponist, og en helsikkes stødig musiker. Etter å ha hørt gjennom albumet vi her snakker om, tenker jeg: “Dette er jo helt teit. Elvis Costello ville vært hoppende glad for å ha laget denne plata, anytime, og nevnte Jeff Tweedy har slutta og lage så gode plater som dette. Dessverre. Jeg tror jo han vil komme sterkere tilbake en dag, men det er ikke så fettnøye nå som jeg endelig har oppdaga Bendik. 

Ikke sitt der å tro at jeg mener Herr Brænne er en kopi av Tweedy. For selv om jeg kanskje har forledet deg dithen, vil jeg herved klaske den tanken til skogs og bare si at denne musikanten, denne artisten, er noe helt for seg selv. Om Burt Bacharach og den evinnelige Jeff Tweedy (yeah, i know) på mirakuløst vis hadde fått en sønn, og den sønnen hadde fått en sønn med Dr. John sin sønn, om han har en sønn da, hadde vi kanskje endt opp med Bendik Brænne som resultat – om vi kastet inn et par gener fra Nick Lowe, Paul McCartney og Brian Wilson. Så dere skjønner. Vår mann er unik.

Det er ganske frekt, tøft og modig av Bendik å fyre opp denne skiva med en låt jeg, og mange med meg, har gått å nynnet på gjennom hele livet. Eller når jeg/vi sitter i bilen og er i meget godt humør. Del Shannons klassiker “Runaway” fra 1961 er jo en låt med en melodi og en nydelig energi som aldri kan forlate en sjel når den først har funnet veien dit, noe den som regel gjør og har gjort. Bendiks versjon er av et noe annet slag enn originalen, men den er likevel 100% i Del Shannons ånd. Bendik tar låta over i Tarantino/spagetti-land, og han gjør det så steike bra at hvert minste hår på kroppen reiser seg. Det kan rett og slett minne om svindel, men det er alt annet enn det. Og det er ikke country, om det er det dere tror der ute i juryland. Niks. Dette er rett og slett bare sylfet musikk i americana territoriet, og vel så det.

Mannen leker seg videre, og den ene perlen etter den andre trer fram og ut av noe som kan minne om tynne lufta. Når jeg møter “Ain’t Nobody Like Me” kjenner jeg at det fort kunne vært en Bacharach inne i bildet på melodi og arrangement siden. Kanskje kanadiske Daniel Romano som har bidratt med diverse saker, inkludert på produksjonsfronten, har litt av skylden for dette, hva vet jeg. Uansett hvordan det henger sammen, så er det bare helt strøkent. Sjangermessig er dette barnet helt umulig å sette i lekegrind. Her oser det pop, soul, rock og blodferske evergreens lang vei. “Summerfield” er et utmerket eksempel. Det virker så lett, så naturlig og så inn i granskauen uanstrengt at det nesten ikke er til å tro. Men jeg tror det. Og du. HERREGUD for et band. David Wallumrød og Martin Windstad, f.eks. Helt rått.

“I’ll Be Gone Tomorrow” kunne fort vært en ny Wilco-låt, om Wilco hadde inngått et samarbeid Burts piano óg hans fabelaktige meloditeft. Jeg liker egentlig ikke å dra disse sammenligningene, men gjør det likevel stadig når noe nesten er for godt til å være sant. De strykerene der inne… AH! Arrangementsmessig er det fort gjort å tryne på sånt som dette, men det vet heldigvis ikke Mr. Brænne. Han vet heldigvis heller ikke at “Quick-Loving Hearts” er en up-tempo poprock-klassiker her hjemme allerede. Det er som om alle de fineste aktørene fra vestkysten, over there på ’60-’70-tallet, har blitt enige om å lage en killer, en gang for alle og alltid. Stemningen snur fort og nærmer seg den andre kysten, den i New Orleans-området når “Worries Me” tar over. Jeg får lyst å gå den kule gangen ned Bourbon Street med en blinkende drink i lanken. Herlighet for en LÅT!

Mannens stemmelikhet med Jeff Tweedy er som sagt meget tilstedeværende, og “I Got (Everything But You)” er et klokkeklart eksempel på det. Låta bare triller avsted som var den tryllet frem ut av tilværelsen høyst utholdelige letthet. Den vi alle leter etter. Selv om budskapet er trist, er det til å juble av. Kunst. Så tar et litt melankolsk piano over lykken, og eksponerer med det den helt sykt vakre “Close To The Ground”. Koringa, innlevelsen, melodien, arrangementet… Det orgelet. Er det MUUULIG!? Låta river ut mitt hjerte, slenger det på grusen, børster av det igjen, og setter det tilbake på plass.

Hodet henger fortsatt når “Sunshower” åpenbarer seg. Denne mannen er rett og slett nasjonens beste låtskriver. Og det sier mer enn bare litt. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, så jeg velger begge deler. Denne kjærligheta må ha vært den STORE. Den er den store. Sjelden har jeg vært vitne til en mer finfølt formidlingsevne. Bendiks troverdighet er så TOTAL. Så, nå seiler vi ut der vi kom inn. Sola går ned, mann og rytter forsvinner i horisonten. Jeg tror jeg rykker frem til start igjen. Noe annet er utenkelig.

Kort oppsummert: Jeg er rett og slett sjokkert. Mer enn jeg var for bare et par timer siden, da jeg var fullstendig rystet. Jeg MÅ ha tak i de andre platene denne mannen har laget. Det bare må være mer gull der. Og jeg må ha dette på god gammel viny. På grammofonplate. CD blir for snaut. Jeg kan virkelig ikke skjønne hvordan man kan unngå å trille en sekser her. Plata er et mesterverk. ALLEREDE, ja. Sånn er det med den saken.

 

 

Relaterte artikler

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert