Eventyrlig Oslo-Rock

Mother Trudy - Mother Trudy (Division Records)

Brødrene Grimm gjorde en kulturhistorisk og viktig jobb med å samle inn eventyr i første halvdel av 1800-tallet, og kom bl.a. over Frau Trude (Mother Trudy). Oslo-bandet Mother Trudy har i Grimms ånd samlet riff og inspirasjon av kule band fra 70- og 80-tallet, og lurt dette inn på sitt hardtslående og knallfete debutalbum. The Wilhelmsens ante at dette kom til å bli stilig, med tanke på at de i fjor slapp en beintøff firespors EP, Robot People. Kvartetten har siden den gang spilt en rekke konserter, de har rukket å bli tightere enn noensinne, og har kommet opp med åtte nye låter som vitner om en kreativ og dyktig liten gjeng. Mother Trudy har blitt et album de kan være stolte av, og som bør vekke interessen i alle dere der ute som liker band som Iron Maiden, Black Sabbath, Led Zeppelin og Soundgarden.

Dette høres kanskje ut som en nostalgitripp, men det er det såvisst ikke. Mother Trudy låter friskt og ikke minst nytt. Vi blir i all hovedsak eksponert for riffbasert rock'n'roll anno 2018, levert av Andreas Restad (gitarist og vokalist), Vegar Bredeli Kanck (trommer), og svenskene Henrik Antonsson (gitar) og Alex Söderstedt (bass). Skiva er spilt inn i løpet av fire dager i november 2017 i Velvet Recording, knottet og skrudd av Frode Martinsen, mixingen har Kai Christoffersen tatt seg av i Calmeyer Studio, mens mastringen ble gjort av Vegard Sleipnes (ReeltoReel Mastering). Division Records har sørget for at LP og CD er å skaffe, og Stickman Records sørger for at rockere i Europa kan få tak i vidunderet. Skiva kommer med bandets fete logo, men utover det er det svært lite informasjon å få ut av coveret. Jeg savner noen bilder, litt om hvem som står bak cover-art, og ikke minst lyrikken, men det er for bagateller å regne.

Foto: Thomas Lauritsen

Black Sabbath hadde åpningslåten "Black Sabbath" på debutalbumet Black Sabbath (1970), et album som bestod av åtte låter. 48 år senere åpner Mother Trudy med låten "Mother Trudy" på sitt selvtitulerte album, Mother Trudy. Åpningsriffet kunne fort ha vært Tony Iommis verk, men etter et par runder med riffing kommer resten av bandet inn, og med begge gitaristene i full jobb låter det langt mer som Iron Maiden eller Thin Lizzy anno 1976. Når det er sagt så synger Andreas på sitt eget særegne vis, minner lite om Lynott eller Ozzy, og skal jeg sammenligne med noen vokalister så er en ung Chris Cornell (Soundgarden) nærliggende å dra inn, eventuelt noen doser Mike Patton (Faith No More) her og der. Låten fyrer skiva i gang på nydelig vis, og har blitt en favoritt her nordpå, stappa med energi, et nedpå parti som er deilig, gitarsoloer som er passe lange, og riff i lange baner. De svorske kompkompisene er motoren i bandet, men faen som gitarist Antonsson herjer her. En annen låt med høy Maiden-faktor er "Eagle", samtidig som de putter inn rikelige doser Scandirock av typen Hellacopters var eksponenter for. Låten er av sorten som fort ender opp i en allsang om den havner på spilleren under et nachspiel med en majoritet av langhårete mannfolk.

Scandirock er forsåvidt en merkelapp som passer bra på Oslo-bandet, noe de beviser til gagns på "Piece By Piece". Dette er låten Nicke fort kunne ha tatt med på ei Imperial State Electric-skive. Det samme kan sies om "Running Hot", en låt sydd over samme fete lest, der driv og intensitet er nøkkelen. Kubjeller får vi óg, samt strøken koring og et refreng som er akkurat så enkelt og kult som det skal være. Men, tilbake til Black Sabbath-referansen. Med "Cabin Fever" har de lagd den kuleste "Sabbath-låten" på denne siden av årtusenet. Et seigt riff, ei enda seigere takt, überkul formidling av Anders, noen taktskifter som får fram luft-slagverket mitt på et øyeblikk, og en wah-wah-solo som er leken og stilfull. Sånn skal det pinadø gjøres. "Feeling Good" er en leken sak i krysningspunktet mellom Van Halen og Rose Tattoo, en slags boogie med baller, og forteller meg at Mother Trudy helt sikkert er et kult liveband.

Album i denne sjangeren skal selvsagt ha en ballade med, noe bandet naturligvis har tenkt på. "Would You" åpner med Andreas på sitt laveste register, før han etterhvert når de høye toner, og som Aerosmith, Scorpions og for den del Alice In Chains gjorde før dem, så baller det på seg her óg. Tempo øker, intensiteten tiltar, og hele gjenger får sine partier der de får vise litt av sitt register. Söderstedt och Kanck må jobbe for lønna for å henge med Antonssen på den minuttlange soloen, en solo som er bortimot strøken. Skiva rundes av med det jeg synes er høydepunktet, den boogieaktige "Consequences". Jeg får av en eller annen grunn en Zeppelin-følelse her, muligens fordi jeg hører litt av "Rock'n'Roll" innimellom, en følelse som avløses av en bortimot like tung Deep Purple-feeling, for det er virkelig spor av "Space Truckin'" her. Men, det kuleste med hele låten er at det låter 100% som Mother Trudy, og ikke minst at det høres jævlig friskt og nytt ut. Ja, så liker jeg hamringen til Kanck særdeles godt, samt de feteste hylene jeg har hørt på lang tid. Hyl som dette er en viktig del av rocken som færre og færre husker når de spiller inn musikk, så takk for det, Mr. Restad.

Vel blåst, Mother Trudy, dere har servert et hardrock-album som kommer til å bli kjørt tungt her i heimen når besøket krever rocken sin hard, eller når jeg skal gå fortere enn jeg har godt av i fjellheimen på Senja. The Wilhelmsens gleder seg allerede til fortsettelsen, og ikke minst til å se dere på ei scene!

https://open.spotify.com/album/3V3JqBceMkit8aPbPSbYye?si=r0edJDkfQxKAX3mtsOe1qQ