Feelgood på Høyt Nivå

Nordgarden – Changes (GDN Records)

Siden sist mannen fra Hamar, Terje Nordgarden, ga ut album, i 2012, har han bodd 4 år på Sicilia, han er blitt far, han har gitt ut plate på Italiensk, og han har levert over 140 konserter rundtom på kontinentet. Han ga dessuten, i 2015, ut live-albumet Live in Dresden.
Bare for å bli litt bedre kjent med Nordgarden, gjorde vi likegodt et aldri så lite intervju med mannen, og da er det vel likegreit å bare stupe rett på sak.

Halloen mann, og gratuelerer med nytt studioalbum. Vi har et par spørsmål å fyre av om du kunne tenke deg å servere oss et par svar.
Kan du si noe om deg selv og musikken din?

Jo, jeg er en fyr på 38 år som fant det for godt å stikke til Italia i en alder av 20, og siden da har jeg vært en rastløs sjel farende endeløst mellom nord og sør. Musikken min bærer kanskje mye preg av denne rastløsheten, en leten etter noe, eller en hel masse ting faktisk. Og det er jo bra for musikkens del da, da vil det alltids finnes noe å skrive om. Musikken min er vel som personligheten min splittet mellom mange verdener, mellom jazz, mellom folk, mellom blues, country og soul, og en endeløs vandring, og musikalsk søken.

Det er alltid bra å være på leit. Det gjør jo mye med utviklingen både musikalsk og generelt, vil jeg anta. Så. Hvordan har prosessen rundt denne utgivelsen vært? Fikk du/dere til det som var målet, føler du?

Jeg ville lage en god gammel klassisk skive hvor bandet spiller live i studio, alt sammen der og da i øyeblikket, ikke noe klikk-track, ikke noe tull. Og det gjorde vi. I løpet av to dager spilte vi inn grunnkompet og la vokal på elleve låter, og da var fundamentet for denne skiva lagt. Og med denne gjengen kunne det jo ikke gå galt – jeg mener; Martin Windstad på trommer, Yngve Jordalen på kontrabass og Henrik Mosnes på piano og B3. I tillegg kom Erik Johannesen og Atle Nymo inn på blås, Lise Voldsdal på stryk og Rikke Norrmann og Sisi på kor. Og sist men ikke minst, mytiske Christian Engfelt bak spakene. Jeg har blitt veldig fornøyd med resultatet.

Jeg vil påstå at dere har lyktes med det ja, og den gjengen der er jo bare rent gull. Intet mindre. Så lurer vi på hva det var som ledet deg mot å bli musiker og låtskriver?

Jeg så Bruce Springsteen live på Valle Hovin i 1993. Det var nådestøtet. Etter den kvelden var det ikke noe spørsmål om hva jeg skulle gjøre – jeg skulle skrive låter og spille gitar. Jeg hadde funnet en tilhørighet, en identitet og en styrke i noe som fikk meg til å stå på egne bein. Og heldigvis så hadde jeg faktisk litt talent også, og mye ståpåvilje – så det funka.

Ah! Bruce ass… Han har sendt mange på scena gjennom sin kraft og inspirasjon, så den er lett å se. Så kult… Talent er dessuten alltid en fin ting. Og ikke minst ståpåvilje. Og det er jo ikke alt som kan fremprovoseres gjennom repetisjon. Men du… Kan du nevne tre album som har betydd mye for deg?

XO – Elliott Smith
Darkness on the Edge of Town – Bruce Springsteen
Grace – Jeff Buckley

Stilig! Alle viktige bautaer også her hos oss. Disse tre er bare udødelige klassikere. Alle som en. Brødrene Wilhelmsen var helt fra seg av begeistring da Elliott ga oss XO. Så… hva er planen videre nå utover høsten og vinteren?

Turnere en del i Norge og endelig etablere meg her hjemme. Nå er det faen meg på tide. I tillegg blir det en del turnevirksomhet i Tyskland, Italia og Nederland. Og så skal jeg fortsette arbeidet på min neste skive – min første på norsk.

Fine ting. Det høres travelt ut, og det er jo fint å ha ting å sikte mot/jobbe med. Et must for å si det forsiktig. Det norskspråklige albumet gleder vi oss dessuten skikkelig til. Så lurer jeg litt. Hvordan går du frem når du komponerer musikk? Er det teksten eller melodien som dukker opp først?

Det er helst musikken og melodien som setter stemningen, og deretter dukker det opp assosiasjoner fra underbevisstheten – ting jeg har gått å båret på som trenger å bli satt ord på. Og så baller det på seg, en linje, en linje til som drar med seg den neste. En strøm av bevissthet som til slutt ender ut i en låt. ”That was the river, this is the Sea”

Jepp. De sa så, vannguttene. Ingen dum ting å si, og egentlig en jævla flott ting å være oppmerksom når man er på tur ut blant de store fiskene (Hehe). Så. Alt bra så langt. Har du et musikalsk forbilde, og hvem er det eventuelt?

Vel, uten Bruce Springsteen hadde jeg trolig aldri drevet med musikk – faktisk. Hvem vet hva eller hvor jeg hadde endt opp uten den inspirasjonen, uten den energien, og den positive troen på ting, og de mulighetene som den mannen har smittet over på meg – og på så mange? Det høres nesten religiøst ut, men den junidagen på Valle Hovin i 1993 var rene og skjære åpenbaringen.

Musikk er religion nok for meg, så den ser jeg momentant og soleklart. Vi får takke Bruce atter en gang, og ikke minst deg for de flotte svarene. Nå skal vi se litt nærmere på sjølve plata.

Det helt nydelig produserte albumet, produsert av Nordgarden selv og Christian Engfelt, er behandlet i studio med tanke på vinylutgaven, og det låter rett og slett bare helt strålende. Albumet starter med tittellåta “Changes” som drives frem av Nordgardens fine stemme og pianoet. Musikken tar umiddelbart tak i feelgoodnerven, og sånt er ikke hverdagskost. Jeg føler til tider noen The Band-vibber, det er bare små elementer, men likevel nok til å nevne de. Låta er skrevet sammen med fantastiske Claudia Scott, og det oser grenseløst i alle retninger etterhvert som denne perlen skrider frem. Neste ut er “Side of the Road”, og her er det akustiske lydbildet, kombinert med helt strøkne blåsere, orgel og generell musikalitet, så bra sammensatt, at det bare er å riste på hodet. Snakk om fullkommen låt. Det høres ut som låta har vært der fra tidenes morgen, og det høres ut som gjengen bak instrumentene er sessionmusikere fra de beste soulmiljøene der borte i statene. It’s insane.

“Wide Open Spaces” er nok en låt Nordgarden har skrevet sammen med Claudia Scott. Her er jeg bare nødt til å nevne den helt nydelige stemmebruken til vår mann. Det er crooning uten å være det, og det ensomme pianoet der inne… Steike ta. Stemmekvaliteten vitner bare om en uendelig musikalitet, og dens særpreg gjør at jeg ikke orker å søke rundt i skallen for å finne noen å sammenligne den med. Mannens stemme og identitet stå fjellstøtt alene. Også de strykerene der på tampen. Forget about it! Så kommer “I Ain’t Gonna Let Her (Let Me On No More)”. Det låter så tidløst, så strøkent, og så fantastisk at en knapt kan tro vi her snakker om en fyr fra Hamar. Men, vi har sett det før. Hamar er ikke å spøke med, i allefall ikke musikalsk sett. Hamar er en trivelig liten by, helt etter midt hjerte, dessuten. Men faen altså. For noen musikanter. Og dette er levert live i studio, noe som lett merkes på kjemien mellom musikantene.

Neste låt er skrevet sammen med svenske Johanna Demker, som er en utmerket sanger og musiker. “You Must Be the Change” har et sånt “na-na-na-kor” som jeg normalt bruker å snu ryggen til, men på et eller annet vis, går det greit her, og litt til. Det er SKIKKELIG feelgood, og det kan vi saktens trenge litt av i disse tider. Låta sitter som et skudd på tross av “la-la-la, na-na-na”, og jeg føler meg klar for en musikalsk helg her hjemme i skogen. Så kommer “The Storm” som også er komponert sammen med nevnte Demker. Demker låner oss dessuten sin nydelige stemme her. Steike for et fabelaktig arrangement, og igjen – for en fantastisk meloditeft Terje har, og den stemmen er bare så internasjonal. Let me tell you!

På “Right Now (Love Is Hell)” har vår mann fått evig nok av kjærlighet uten å egentlig mene det helt. Vi som har vært i kjærliksapparaturet vet jo hvordan det er. Ambivalensen blir som et jævla hus rundt oss. Men nok om det. Denne låta har en helt nydelig melodi (alle låtene har jo det, og det samme kan sies om tekstene) som danser litt i den Paris-iske romantikken, om det går an å si noe sånt om en låt som snakker om ødelagt romanse. “Don’t Need Nobody” tar over, og det er et soleklart New Orleans-drag over sakene her. Med muta trombone og what not. Det er så man får lyst å danse litt sidelengs bortetter parketten, selv om vår mann har fått nok av enkelte mennesker. I feel good, brothers and sisters.

Nestsiste potensielle schläger, “Hearts at Stake” er nedstrippa på akustisk gitar og piano, selv om kompet og strykerene er med på dansen. Nordgarden synger med innlevelse, og igjen får jeg denne tidløse følelsen av å være med i en sang som alltid har vært der. Det er så vakkert. Så vakkert, så helvetes vakkert. Så avrundes Changes med “Come On, Come In, Come Along”. Jeg ser fort for meg at denne hadde fungert fint som drikkevise når glassene har vært mange, og alt er mer enn greit. Det er en verdig avslutning på et aldeles utmerket album.

OK. Om du heller de beste elementene fra blues, folk, country og soul, i et fint og romslig glass, og blander det helt forsiktig sammen, ikke for hardt, bare helt forsiktig, kan det hende du sitter igjen med stemningen og følelsen på Changes. Jeg garanterer ingen ting, jeg bare sier det. Det jeg KAN garantere derimot, er at dette er et album som får deg til å føle deg som et bedre menneske, og det er virkelig noe å ta med seg.

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert