Few Dollars More overbeviser.

Few Dollars More – Wake Up (Heartbreaker Records)

Da jeg satte på Wake Up tok det ikke lang tid før vibber som i sin tid virket på gutterommet, tok tak i meg. Virkemidler som spilte en stor rolle da jeg for 35-40 år siden lot meg bergta av rock. Tung, hard, seig, tøff rock. Alt fra UFO, Black Sabbath, Deep Purple, Queen, Free, Nazareth, Lynyrd Skynyrd, Jethro Tull og hvem det skulle være fra det storslåtte ’70-tallet.
Uten å minne for mye om noen av de nevnte, eller om andre i denne enorme kategorien, traff Few Dollars More den strengen som åpnet opp en verden av hardrock for undertegnede.

Og de gjorde det med en strøm av nytt blod, og i en form som hører til blant dagens avleggere fra sent ‘6o-tall og godt utover på ’70-tallet. Band som Rival Sons og kanskje til og med litt Fu Manchu og Monster Magnet. Jeg vet ikke, men kan antagelig fort sette meg ned å ramse opp en rekke tøffe “nye” band i dette segmentet, men føler som vanlig mer for å avstå fra det. For om dette er vintage så det holder (noe det er), er det også genuint lenket i dagens musikalske klima, i alle fall for oss som liker rock med masse pondus og bredbent positur. For denne gjengen spiller udødelig gitarbasert rock’n’roll med drivende komp og sang med stor innlevelse. Og de sparer ikke på følelsene. Hverken de myke eller harde.

Tekstmessig er de opptatt av verdensbildet slik de ser det nå, og de setter ordene elegant inn i et musikalske landskapet som stort sett har en tendens til å formidle sex, drugs and… Ja, du skjønner. Og dette er rock’n’roll. Av ypperste merke må vite. Det svinger tungt og det kjennes helt inn til margen hos en gammel rocker.

Few Dollars More består av: Odd Thomas Bergem Tandberg – vokal, Espen Klausen – gitar og kor, Rolf Bang – bass og kor, og Lasse Motrøen – trommer, perkusjon og kor.

På grunn av stort press (av det selvpåførte slaget) de nærmeste dagene, óg gjennom de som har passert i uka som nettopp gikk, må jeg prøve å fatte meg litt i korthet (og forsatt skrive mer enn de fleste anmeldere der ute) gjennom hele prosessen av oppsamlde artister i omtalerkøen disse dagene. Så da går jeg rett og slett bare i gang med å si at dette er rock med stor R, for undertegnede. Det er sånn som dette den første tunge rocken lød på gutterommet mitt/vårt. Selv om Few Dollars More aldri ligner hverken Thin Lizzy eller Van Halen – eller noen av de jeg nevnte tidligere, serverer de den samme gode følelsen jeg alltid satt igjen med etter å ha fyrt min arme kassettspiller opp på full guffe. Dette var tilbake til da verden var en helt annen enn den som beskrives i FDM’s lyriske univers, der de tar tak i det at egoisme, materialisme og mangelen på medfølelse gjør seg mer og mer gjeldene i samfunnet. Jeg går som vanlig ikke inn for å prøve meg på en tekstanalyse her, for det synes jeg lytteren fortjener å gjøre selv.

Det hender jeg kjenner litt Frank Marino & Mahogany Rush når jeg hører gutta klemme til for full pinne, men stort sett mener jeg de har funnet sitt eget stilsikre uttrykk i et terreng der reglene er forholdsvis smale når det kommer til hva man kan legge inn og samtidig kalle det god gammel hardrock. Ikke at jeg har hørt noen av gutta insistere på at dette er god gammeldag, men jeg tar meg likevel friheten å kalle en spade en spade. For dette er musikk som finner veien helt hjem her i huset, uten at noen trenger å anstrenge seg. Låtene er varierte, melodiene sitter løst og drivet er alltid i fullt sug når det kreves. Her er alt fra rolige vakre låter, til mer fremoverlent og oppkjeftig rock av god gammel årgang.  Det erneste jeg har å si om FDM’s andre langspiller, er: Fy faen den er tøft. Helstøpt. Og jeg hører dessuten rykter om at gutta er formidable fra scenekanten. Er du en gammel hardrocker, sjekk ut Wake Up. Og ja. Det er på tide at vi, menneskeheten, med ledere og alt som kan krype og gå, våkner litt opp og ser oss rundt – før det er for sent. Og du. Det er aldri for sent for rock’n’roll.

DÆVEN DETTE ER ET TØFT BAND!

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert