Fløtarguten – Fløterfestivalen

FB_IMG_1466413379250Jeg har aldri vært et teatermenneske, ei heller en som setter pris på hva en musikal gjør med musikkens natur, jeg holdt nesten på å si; snarere tvert i mot. Voldsomme sanger pakket inn i pompøse kostymer og kraftfull overdreven gestikulasjon, har aldri vært min greie, og kommer nok aldri til å bli det heller (man skal aldri si aldri, i know, men).
Men nå altså; etter at jeg har flyttet inn i de dype skoger der staute trær, flotte elver og stabler med tømmer er en vesentlig del av omgivelsene og selve livet, har jeg funnet noe tiltrekkende ved slitet og kulturen folk har hatt som sin hverdag i uminnelige tider. Jeg føler en slags ærefrykt for denne historien som tross alt ikke er så fjern. Det lukter liksom svette og slit enkelte steder hvor man kommer. Og blod, og tårer. En odør eller en vibrasjon som henger igjen fra hine gamle dager – som en skygge av arbeisfolk, kastet over lysningen der inne mellom de høyreiste gigantene der sola slipper til – eller et ekko, og utvilsomt en dyp kjærlighet til skogen som ga folk arbeid og vel så det. Det er nesten ikke til å unngå. Og om man står ved elvebredden langs enkelte av Hedmarks stryk, kan man høre fløterens rop og lyden av tømmer som støter sammen eller bare ligger der i klinker forsiktig, side ved side. Om du lukker øynene for en stakket stund, that is.
Jeg har lenge vært fascinert av høye trær og skogens mystikk, og etter mitt møte med Trysil, har fascinasjonen bare tiltatt i styrke. Det er heller ingen grunn til å legge skjul på at Erik Lukashaugen med sitt debutalbum – Av en sliters memoarer (som er en soleklar sekser i min bok), der han tonesetter diktene til skogsmann, dikter, poet og sliter, Hans Børli, har gjort meg desto mer interessert i kulturen som sirkler inn skogbruk, folk, dyr, fugleliv og vill natur på en helt enestående måte.

Så til saken, holdt jeg på å si. Fløtarguten er kanskje ikke en musikal, og før jeg tok min kjære med på forestillingen i Osen, søndag den 19. juni, var jeg ikke spesielt sikker på hva det var som ville møte oss. Jeg visste at det var et dramatisert musikkteater, co-produsert av Erik Lukashaugen, og der han stod for det musikalske med Hans Børlis dikt som lyrikk og tekst, men ellers var jeg temmelig blank.
Hm…et var vel en slags musikal som møtte oss, så derfor min forklarende innledning om at denne formen aldri har vært for meg.
Så var det dette med ingen regel uten unntak. Fløtarguten viste seg å bli unntaket, så langt i livet, til denne herren – i alle tilfeller.


Forestillingen tar for seg det livet enhver mann i Østerdalen og de dype skoger levde for 100 år siden. Noen skogsbaroner, resten husmenn. Alle levde de av, og jobbet i skogen.
Slitet som Børli beskriver så strålende i så mange dikt, er vesentlig her mellom milevis av skog i alle himmelretninger.
Det gryende opprøret (Børli skriver beskt om hatet til baronene i “Kont-Jo”) som endte i storstreik og opptøyer i elva Julussa, i 1927, og som varte i flere år.
Statspolitiet måtte sendes inn for å unngå voldelige sammenstøt mellom de som streiket og de som gikk med på å slite for enda lavere lønn. Det kunne lett blitt eksplosivt, men lovens lange arm slo hardt ned, og sørget vel med det for at det ikke gikk fluksens til skogs.
Fløtarguten – altså forestillingen, er bare så vidt innom dette fordi de “later” som om dette foregår noe tidligere. I tidlig arbeider-/klassekamp altså.
Så blir vi selvfølgelig også tatt med inn i kampen om kjærligheten. Også klasseskillet og alt hva det førte med seg. Kjærligheten overvinner jo, som vi alltid har blitt fortalt, alt, men dette er en sannhet med visse modifikasjoner. Den indre kjærleiken er der, men å praktisere den… Ja du skjønner tegningen.

FB_IMG_1466413501174Hele showet åpner med Lukashaugens “Fløtervise”, og de små hårene på kroppen som kan resultere i et fenomen som vi ofte kalle “ståpels”, blir en umiddelbar realitet. Det er ikke bare musikken og stemmene som sørger for dette. Det er i høy grad også omgivelsene sin gevinst. Den storslåtte naturen rundt oss med Osensjøen hvilende bake scena der musikantene sitter, og der et slags husmannskjøkken er rigget i form av et enkelt bord og noen stoler. Vi sitter i gresset vi som ikke har tatt med oss campingstol, og det gjør at vi på en måte er “jorda” til både historiene som utspiller seg gjennom sang, dans og utmerket skuespill, og diktene Børli i sin tid skrev.
Det er en flott og engasjerende historie som i hovedsak tar for seg livet til fløtarguten, Gjermund, der han havner i tvil rundt både kjærlighet og rollen sin i arbeidslivet. Men han finner ut av ting, og det ender vel som det var ment å ende, etterhvert. Nå har ikke jeg tenkt å sette meg ned her å gjenfortelle denne historien, jeg er her først og fremst bare for å skrive noen ord om hva jeg synes om forestillingen og innsatsen til de involverte.

Først og fremst er naturen og omgivelsene en opplevelse i seg selv. Dette går også for historien og musikken som hele tiden løfter og bærer den frem. Musikantene er hele tiden med på å sette stemningen, enten det er tragedie, hverdag eller triumf som gjelder. Sangene er vakre, kraftfulle og fullpakket av nydelige tekster, og skuespillerne gjør hele veien i gjennom en helhjerta og strålende innsats. Det er som sagt tidligere, til å bli beveget og rørt av. Noe jeg også ble.
Musikken som ledes av orkesterleder, gitarist og sanger, Erik Lukashaugen, har kun eminente musikere med seg på pallen. På fele, nøkkelharpe, mandolin og perkusjon – Tarjei Nysted, på trekkspill, tråorgel og piano – Bjørge Verbaan, og på kontrabass – Ellen Brekken. Dette er en fabelaktig flott orkester som hele tiden makter å sette stemningen der den hører hjemme. Skuespillerne med Glenn Luijbregts i spiss som Gjermund, gjør også en formidabel jobb. Ingrid (som Gjermund ender opp med) spilles av Liv Natalie Nymo, Kari (som Gjermund har et forhold til og får et barn med) spilles av Karina Cecilie Brandsborg, Arne óg Fergemannen, spilles av Martin Høgberget, og Johan (skogsbaronen) spilles av Martin Myhr – som også gjør en meget imponerende dans når det mot tampen går mot og ender opp i et crescendo…
Den mannen er sprek, for å si det mildt.
Isa Roll Gulbrandsen spilte dessuten rollene som Agnes og Marthe.

Ellers så må jeg bare si at jeg ble meget imponert av Glenns (som hadde hovedrollen her) innsats – både som sanger og rolletolker. Et fyrverkeri av en fyr. Jeg ble jo imponert av alle de medvirkende, men særlig av han som bar det meste av showet altså.

Denne forestillingen som er en produksjon, produsert av Kulturkollektivet, er absolutt å anbefale til alle og enhver – om den settes opp igjen.
Den helt utmerkede regien står Morten Haug for, og Arild Larsen som står for pruduksjon, rekvisitter og kostymer, har selvsagt også gjort en overbevisende og flott jobb. Dette er i sannhet en meget flott samarbeide av alle impliserte. Jeg opplevde ikke et kjedelig sekund der jeg satt på gressbakken, for dette bergtok meg og garantert også de andre tilstede, fra start til slutt. Den enorme avslutningen på Fløtarguten var virkelig et inferno av følelser, musikk og dans. Det var akkurat som om himmelen og sjøen foran oss husket alt da siste akt eksploderte.
Dette var en perfekt måte å tilbringe søndagen, og sikkert også en hvilken som helst annen dag på. Det kunne nok vært sagt og skrevet mye mer her, men jeg sier bare til den som leser dette: Får du muligheten, er det bare å gripe sjansen. Her er det poesi og musikk som virkelig holder vann, og som har publikum i sin hule hånd gjennom hele seansen. Erik Lukashaugen kan virkelig kunsten det i sannhet er å tonesette de beste diktene gamle Norge har sett. Alle sangene satt som et skudd, akkurat som alt det andre. Jeg er imponert. Om jeg har glemt noe, eller noen i denne lille omtalen, så er det bare å si: Alt var utmerket. Alt og alle.

FB_IMG_1466413567656  FB_IMG_1466413555265  FB_IMG_1466413441371FB_IMG_1466413457741 FB_IMG_1466413331078

FB_IMG_1466413585290  FB_IMG_1466413284208

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert