Folkrock, Country og Salmer For Drømmere og Nostalgikere

Johnny Red & the Prayerhouse People – Old Dreamers (JRPH Records)

Da The Wilhelmsens så dagens lys i februar 2016 så vi for oss at vi kom til å omtale mye av den kule rocken som blir utgitt i spesielt USA, UK, Australia og Sverige (!), og at vi ville spe på med tøffe og bra norske utgivelser. Sånn var det forsåvidt i starten, men da vi etter et par måneder satt med nye skiver av Death By Unga Bunga, Levi Henriksens, Desertör og The Northern Lies, skjønte vi at noe var på gang her i Gamle Noreg, eller i det minste at vi hadde oppdaget at, faen, det gis ut mye kul musikk her hjemme som har passert oss i stillhet. Jeg personlig husker spesielt en aprildag da et album fra Jæren dumpet ned i postkassen, etter at jeg hadde mailet litt fram og tilbake med en John Gravdal. Denne trivelige karen kunne fortelle at han og noen kompiser var på vei med et album som kanskje vi var interessert i å lytte til. Bandet het Johnny Red & the Prayerhouse People, og skiva var altså Nothing More Than Clay. Og resten er, som det heter, historie.

Jeg ble umiddelbart hekta på skiva, hørte den dag og natt i ei drøy uke, og satte meg ned og skrev en rimelig euforisk anmeldelse som endte med en klokkeklar 6’er på terningen. På coveret stod altså Gravdal, pent oppdresset og med en strøken Stetson på skallen, og holdt det som ser ut som en bit 2″6″ som i årevis har vært utsatt for vær og vind. Det hadde denne rekveden da også gjort, og det at han hadde funnet den like utenfor Sørvær på Sørøya da han hadde sitt nordnorske eksil var direkte interessant å høre for en nordlending som titt og ofte var i de trakter i gamle dager. Uansett, planken er med på årets cover óg, men nå er det fire karer som er avbildet, en som holder planken og tre som jobber med spader og hakker, i noe som kan minne stygt om ei ur på Jæren. Fotografiet er tatt av Kristian Konstali, og passer som hånd i hanske med resten av coverkunsten, som Gravdal selv står for.

The Prayerhouse People består fortsatt av fire mann som alle tidvis korer støtt og stødig, men som selvsagt har andre oppgaver av viktigere karakter. Kårstein Bø er en mester til å skape de sakrale stemninger med sine tangenter, mens gitarist Tore Brattgjerd spiller elgitar som om han har bodd i Austin halve livet og resten i Nashville. Kompet sørger den stødige trommisen Rune Særheim og den godt skolerte bassisten Johannes Bjelland for, ei komping som sjelden virker å være et resultat av at de har blitt inspirert av bedehusmusikk, selv på låtene med religiøse undertoner. Tekstene og melodiene er skrevet av John, med unntak av melodien til mektige “Elegy to Tom (The Soldier)” som hele bandet har skrevet. Old Dreamers ble spilt inn i Tebe Studio med gitarist Brattgjerd i en hovedrolle. Miksen ble gjort i Sweetspot Studio av Rudolf Fredly, mens Njål Frode Lie hos NFL-Produksjoner fikset mastringen.

Siden John Gravdal er en fin-fin fyr så tok han seg tid til en liten prat om skiva og omstendighetene rundt den. Og, selvsagt fikk jeg lurt inn et nerdespørsmål på tampen.

Hei, og gratulerer med et fenomenalt album. Da du gikk i gang med arbeidet med Old Dreamers, var det noen artister/band som hadde gitt deg noe ekstra inspirasjon? Noe musikk som hadde sneket seg inn i dine komposisjoner, eventuelt inn i lyrikken?

Har ikke hatt noen konkrete i tankene, men finner alltid inspirasjon i Dylan, Townes, Waits, Cave, Cohen og Cash, så om det ligger spor etter noen av dem på et eller annet vis, vet jeg ikke.

Det gjør det såvisst. Dylan og Townes er de åpenbare for meg, etter et titalls runder med skiva. Hva med det tematiske? Det er en del mørke her, men også deilig nostalgi og håpløs romantikk. Har du ei historie å fortelle, et konsept, eller er det ni (12 på cd’en) separate fortellinger?

Tenker kanskje mest separate fortellinger, men som likevel på et eller annet vis favnes av en helhet. Midt oppi all menneskets strev og møye, er sangen, kjærligheten og det nære lyset som holder oss opp. Sagt på en i overkant svulstig måte, selvsagt. Beklager! “Rocks and time. So you better sing boys!”..

Haha! Herlig med litt kul, svulstig promotering. Er for lite av det. Et par trivielle saker..
1) Hvem mangler på coveret? Skulle vel ha vært fem..
2) Hvem spiller munnspill på Stone In My Pocket? Det skulle vel ikke være Dem..?
3) På avslutningslåten “The Lord Covers Me” leser/snakkesynger du det som for meg kan minne om et utdrag fra Bibelen. Stemmer det, i såfall hvor er dette hentet fra. Hvis ikke; hvor kommer dette fra?

1) Bra observert.. Jeg prydet coveret sist og er dermed henvist til tilskuerplass. The Revenge of the Band!
2) Stemmer at det er jeg som spiller munnspill, ja.
3) Ja, det er utdrag fra siste kapittel i Åpenbaringsboken. Samme kapittel som Cash siterer fra i “When The Man Comes Around”. 22, vers 12-13+17

Hah! Snakk om å være solidarisk og rettferdig overfor bandet sitt! Men, så kult, da. I løpet av to skiver har alle vært på frontcoveret, så da er det lite å syte om på den fronten. Kan du si noe om innspillingsprosessen? Hvor lang tid den tok, Brattgjerd sin rolle, eventuelt spesielle hendelser som inntraff? I samme slengen, hvordan ble “Elegy To Tom (The Soldier)”til? Det er jo en låt som klart skiller seg fra tidligere materiale.

Prosessen tok for lang tid, spør du meg. Vi startet innspilling i august 2016 og ble ferdige rundt februar 2017. Brattgjerd har styrt hele prosessen i tett rådføring med Fredly som har mikset. I motsetning til forrige plate, har flere av sangene blitt mer eller mindre utformet i studio. Det var dessverre få spennende hendelser som inntraff. Alle sitter stuck i familiehverdagen her. Når det gjelder Elegy så slo jeg an noen akkorder, begynte å synge, og så skjedde melodiutformingen mer eller mindre der i øvingslokalet. Et sjeldent godt øyeblikk! Får legge til at lyden av Kårstein sin Vintage Vibe på Elegy er et av mine høydepunkt på plata.

Faen. Eller, så bra, som jeg vel burde si. Familietid foran rock’n’roll-tilværelse har sine åpenbare fordeler. Og, det er akkurat sånn Elegy høres ut! Jævlig fete saker. Og den gitarlyden! Et av mine høydepunkt. Av ren nysgjerrighet; du har ikke tenkt tanken å slippe Børre Bratland til på en låt eller to? Med tanke på at dere er gode busser, og han er en utrolig spesiell og kul musiker. Det tror jeg kunne blitt veldig stilig.

Jo, det hadde selvsagt vært veldig gøy. Vi får se om vi får til noe etterhvert. Vi har jo krysset Mississippi sammen, mens vi gaulet og spilte mandolin, vært hjemme hos sønnen til Townes og gnikket amerikansk jord inn i gitarkassene våre, så noe burde vi få til.

Stilig!
The Wilhelmsens oppfordrer dette på det varmeste. Til slutt. Vi kommer til å spørre utvalgte artister et standardspørsmål utover høsten og vinteren som ikke er mer originalt enn som følger:
Hvis du får velge ut tre skiver i kategorien livsviktige, hva velger du.

Her må jeg tenke litt..

Dette er jo ei skikkelig lei nøtt. Å plukke 25 viktige skiver er liksom en lek, men når det er kuttet ned til tre blir det nesten håpløst. Jeg og brodern har tenkt å være litt vanskelige utover høsten.

1. The Freewheelin’ (Bob Dylan)
2. The Good Son (Nick Cave & the Bad Seeds)
3. Mule Variations (Tom Waits)..
+ et hav med andre!

Hehe. Det tror jeg på. Uansett, strøkne valg, og tre skiver jeg kan sette på når det måtte være, i alt slags selskap. Hjertelig takk for praten..!

Takk, det samme. Vi er takknemlige for at dere tar dere tiden til slikt!

I wasn’t born to glory
I wasn’t born to shine
I never thought I was
But I am the prayin’ kind

Old Dreamers åpner som seg hør og bør med det som kjennetegner enhver gammel, nostalgisk drømmer, og vi er mange som kjenner oss igjen her. Realister, ateister og alle mann alle kjenner sin plass i livet, vet at vi i det store og hele er små brikker i et større spill som ofte kalles samfunnet. Men, av og til, gjerne med magen full av god sprit etter en kveld på konsert eller ute sammen med kompiser, så vet vi når vi kommer hjem, til hun som venter der hjemme og holder senga varm, så er vi spesielle for noen. Dette er tema i “Prayin’ Kind”, og selv om det nødvendigvis ikke er bønn og henvendelser til Sjefen der oppe som har satt oss i en så heldig situasjon at vi har ei enestående dame å gå til, så kan vi prise oss lykkelige for at det er sånn. Bandet framstår enda stødigere enn på debuten, som seg hør og bør. Nydelig fingerspill, ispedd ei lekker basslinje, Bjellands krydring med elgitaren, og ei behagelig, småjazza takt, og vi er i gang. Snart er Kårstein i gang med tangentpynting, og vi er beæret med nok en herlig låt fra Jærens amerikanske folkrocksjefer.

Den religiøse innflytelsen ligger som et bakteppe på “Jerusalem Blues”, en beint fram bluesrocker som viser bandet fra sin rocka side, med fete gitarlicks, mannskor og Hammond på lur rundt hver sving. Bjelland sereverer en fin-fin solo, Kårstein likeså med tangentene, mens Særheim får vispet godt ifra seg. I siste verset synger Gravdal som en helt, brøler ut at han er en tyv og ei hore, og vi trenger en pust i bakken. Det får vi med “Down There By the Willow”, en av de fineste melodiene jeg har hørt i år. De viser her at de har et nært musikalsk slektsforhold til Jack Stillwater, og stemmen til Gravdal kan tidvis minne om Tere Espenes. Steelgitaren klager sin nød, vispene er hentet fram for å treffe trommeskinnene, og fingerplukkingen til Gravdal er av det vakre slaget. Refrengene er så vakre at det gjør vondt, både lyrisk og melodisk, og fortellingen så trist og tragisk som kun mesterne i countryfaget skaper dem. Jeg sitter igjen med litt av den samme følelsen som jeg gjorde da jeg hørte “Tecumseh Valley” av Townes Van Zandt første gang, eller når jeg setter på Leonard Cohens “Take This Longing”, og det kan ikke være feil.

A-siden rundes av med “One More Day”, en semi-funky låt om ei vanskelig og ildfull dame og det det medfører å leve sammen med ei. En dag ekstra er det minste man kan trenge da, noe resten av bandet synes å være enige om. Koringen i refrenget, der alle mann roper ut “one more day!” vitner definitivt om det, en effekt som virkelig gjør seg. I det hele tatt er koringen gjennomført og stilfull gjennom hele albumet, og funker som god snus under leppa en kald vinterkveld. 

I once was a dreamer, I once was alive
But the words that moved me, froze up inside
But then she entered, and with her a light
And made all of the words and these songs come alive

“Old Dreamers Don’t Die” henter oss inn igjen, og minner oss om at det gjennomgående temaet for albumet er alle nostalgikere og håpløse romantikere der ute. Melodien kunne like gjerne ha vært skrevet av Kris Kristofferson, og er altså av det vakre og bunnsolide slaget. Den sakrale vrien de gjør litt ut i sisteverset er så herlig at det er håpløst å unngå at hårene reiser seg fra hælene til nakken. Låten ble sluppet som singel for en måneds tid siden, og har fått så mange runder her hjemme at folkene rundt meg ser rart på meg. Det samme kan sies om det som fort blir en gjenganger på spillelistene mine framover, “Visions of You and Me”. Da Gravdal sendte meg låten i mai skjønte jeg tvert at dette kom til å bli et av årets fineste album. Det begynner pent og pyntelig, men halvveis ut i låten finner de ut at de skal peise på, og peise på gjør de. Heartlandrock er en forslitt og noe unødvendig merkelapp, men like fullt passer den på det de gjør her. Det svinger, det er rått, det er heftig, og jeg begeistres. Dette er rock for folket, rock for meg, og rock som varmer ethvert hjerte som måtte være kaldt.

Med “Stone in My Pocket” låter de som Bob Dylan på sitt mest sakrale, med munnspill og atonal gitarklimpring som er noen av Bobs mange kjennetegn. Låten er mer neddempet enn noe jeg har hørt fra bandet tidligere, og har fått kjørt seg høyt på stereoen nå som høstkveldene har satt inn her nord. Det kler låten perfekt. Mørke og høyt volum. Så rocker karene løs heftigere enn noensinne med  “Elegy to Tom (The Soldier)”, melodien alle har vært sammen om. Det svinger som Dire Straits på sitt beste rundt 1980, for de som husker at bandet var vanvittig kule før de ble allemannseie og ihjelspilt på radiostasjoner i absolutt hele verden. Kårstein spiller en hovedrolle her, det samme gjør Brattgjerd, som veksler på å spille sine fete soloer, og i det hele tatt slipper seg mer løs enn noensinne. Jeg tar meg i å hente fram luftgitaren innimellom, en gitar jeg ikke har sett snurten av på årevis, og skjønner at dette har blitt favorittlåten min med Johnny Red & the Prayerhouse People.

I ain’t got to worry
The Lord covers me

Så er vi i mål, og det med en låt bør være skreddersydd for den nye, reviderte salmeboka, når nå den måtte komme ut. Det er hallelujastemning, det kores, og vi får til og med lest teksten i “The Lord Covers Me”. Som John sa da jeg slo av en prat med ham, så er varianten med å sitere Johannes’ Åpenbaring inspirert av Johnny Cash og hans åpning av The Man Comes Around. Vi runder altså av på apokalyptisk vis, og selv om det er lite sjarmerende med verdens undergang så gjør virkelig Johns gjenfortelling av de bibelske skrifter seg her. Nå vet vi jo at Bibelen forfekter at de rettroende skal frelses midt oppi alle udyrene og elendigheten, og jeg kan ikke annet enn å satse alle kortene på at det er vi som setter pris på Old Dreamers som vil komme godt ut av det.

Johnny Red & the Prayerhouse People har med Old Dreamers toppet debuten, og skapt et enda mer variert og rævsparkende album, ispedd noen av de lekreste og behagelige melodier. Jeg har fortsatt å spille Nothing More Than Clay jevnt og trutt det siste året, og vet allerede nå at det vil skje med årets utgivelse óg. Bandet fortsetter å jobbe på, iherdig og uten tanke på å bli rike av det de holder på med, men i ren kjærlighet til musikken. De solgte ubetydelige mengder av sitt forrige album, og det er vel ikke flust med tegn i tiden som tilsier at dette vil havne på VG Lista Topp 40, men setter du pris på gode melodier og tankevekkende tekster så er det smart å skaffe deg Old Dreamers. CD-utgaven inneholder tre bonusspor (åpningssporet “These Waters Won’t Mend You”, “Say Your Praise” og herlige og rocka “You Reap What You Sow”), og er ikke dum å anskaffe seg. Men, spør dere meg så er det bare å få tak i rubbel og bit av det de har lagd så langt, og dermed bidra til at Gravdal og kompisene fortsetter å gjøre det de gjør. Og, skulle du befinne deg på Jæren eller i Stavanger neste helg, så vil det være direkte uklokt å ikke innfinne seg på Jæren Hotell kl.2100 fredag 22.september. Uklokt, hører du!

 

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert