Gamle perler i ny drakt

Torgeir Waldemar – Jamais Vu (Jansen Records)

Det kan virke litt snodig å komme med et minialbum bestående av fem låter hentet fra de to foregående og eneste albumene. Det kan det altså. Men i tilfellet Jamais Vu er det ikke snodig i det hele tatt. For hvis du er så bevandret som undertegnede når det kommer til begreper og slikt, noe jeg regner med at du er, vet du at uttrykket “Jamais Vu” er det motsatte av det mer utbredte “Déjà Vu”. Og det vil jo si, uten så alt for mange forklaringer, at begrepet betyr å befinne seg i kjent terreng der opplevelsen likevel føles ny og ukjent. Så tittelen på dette minialbumet er intet mindre enn snedig, Gamle låter oppleves som nye.

Og det gjør de. Låtene fremstår i helt ny drakt på Jamais Vu. For Torgeir Waldemar er låtene han komponerer i konstant bevegelse, og etter å ha fremført de live gjennom flere år, har de ofte beveget seg langt fra det som en gang var utgangspunktet. Og det er i den sammenhengen denne utgivelsen ser dagens lys.

Jamais Vu får du altså «Sylvia (Southern People)», «Among the Low» og «Summer In Toulouse» fra Torgeirs siste album, No Offending Borders i akustiske versjoner, og «Streets» og «Take Me Home» fra debuten i elektriske og mer arrangerte versjoner. Du har kanhende hørt låtene før, men du har aldri hørt de sånn som dette.

Foto: Håvar Krogdal

Førstelåten “Sylvia (Southern People)”, i sin nye akustiske drakt, sender mine tanker litt i retning Neil Young, og dette kommer først og fremst av Waldemar når han haler ut vokalene. Låta er hysterisk vakker, litt trist, og ganske så forskjellig fra versjonen vi kjenner fra før. Og før strykere og store arrangemeter kommer sigende inn, kommer en modulasjon som løfter hele låta til nye høyder. Håret reiser seg, og musikken griper tak i mitt hjerte, for å si det enkelt. Neste ut er “Among the Low”, som med sin banjo og sine vokale harmonier fremstår som en skikkelig gospel/spiritual. Låta drives av et pågående akustisk maskineri som lett kan ta oss til verdens ende, óg tilbake igjen, og Waldemars stemme er så full av tidløs lengsel, at det nesten er til gråte av. Selv om opplevelsen av låta er ny, kjenner jeg at musikkens begynnelse puster meg i nakken.

“Summer in Toulouse” kommer inn med en advarende akkord som etterhvert havner på helt nydelige akustiske vinger. Waldemar og hans vokale medsammensvorne legger melodien på en ny tostemt hylle, og låta som er en favoritt her i kaféen, fortjener fort et begrep som jamais vu. Terrenget krydres med ambience fra dommedagsorgel (eller hva det enn er) og strykere som prøver å finne frem i mørket – noe de klarer såvidt jeg kan kjenne her jeg sitter i en slags tidsmaskin uten datoinnstilling.

Så slår vår mann på forsterkerne sine, og den helt fabelaktige “Streets” åpnebarer seg. Vi blir sugd inn i en seig og deilig atmosfære som kler låta like godt som den vi kjenner fra før. Waldemars gitarer hugger tak i sjelen, og det føles bare vidunderlig. Helt Youngsk. Så serverer TW sin perle “Take Me Home”. Denne gangen langt mer påkledd enn sist. Det er vinter, gangen er tung og veien hjem mye lengere. Drivet, er som en kjempende mann i motvind og snøføyk, sammenlignet med før, og det eneste som slår meg, er at det var på tide med denne versjonen. Den tikker avsted, ustoppelig, og det er rett og slett bare veldig tøft. Jeg tror frelseren venter med åpne armer, at the end of the road.

Torgeir Waldemar kunne garantert laget helt fabelaktig versjoner av forbrytelser som “Bombadilla Life” og “Life is Life, det er jeg bombesikker på, men er samtidig jævlig glad for at han aldri kommer til å bevise min påstand. Er du TW-fan, er Jamais Vu et must. Dette er medisin i hverdagen.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert