Glitter and Doom

glitteranddoom

Mitt desidert største musikalske ønske her i livet er å få oppleve Tom Waits live. Bare tanken på å stå der inne midt i mengden og bare vente på at mannen skal komme ut på scena, setter meg helt ut. Jeg blir svimmel, ør, snodig og helt gelé av den tanken. Jeg fylles av så godt som alle følelsene. Alt fra frykt til ren kjærlighet. For det er jo ingen jeg setter høyere blant alle musikere og kunstnere her på denne kula. Ingen poeter, ingen låtskrivere og ingen skikkelser kommer helt opp der Tom Waits holder til i meg. Eller inn. Ingen kommer helt inn dit på samme måte. Det finnes mange av dem som virker jævla godt i bobla under, men Tom Waits er alene i sin. I min boble. Kanskje vår. Den som aldri kan sprekke.
I etasjen under har vi Johnny Cash og Townes Van Zandt. Vi har Guy Clark og John Hiatt, Neil Young og Bob Dylan. Vi har Van Morrison, Tom Petty og Paul Weller, Lou Reed og Phil Lynott. Mange menn som betyr noe for meg. Mange flere enn de få jeg nevner her. Johnny Cash har dessuten også andre funksjoner for meg, men det er en annen sak.
Så finnes det en lang rekke band som holder til i etasjen under der igjen. De skal jeg i alle fall ikke nevne… It’s all too many. Men helt der oppe hvor lufta er frisk og ren, står Tom. Far. Der står han alene i ensom majestet. Men også helt der nede i kjelleren der du kjenner sviddlukta av satans fyrstikker. Der sitter Tom alene med sitt bizarre mørke og med sine djevelske og frydefulle skaperkrefter. I sine unike skygger beveger han seg som en katt. Ja, det gjør han, og hans musikk har vært essensen i mitt musikalske univers i 28 år nå. I dag fikk jeg bare lyst til å ta turen bort i TW-hjørnet, sette på Glitter and Doom, og tenke litt. Lytte litt og bare være der i mitt Waitsiske univers. Om du vil kan du slenge deg med. Der et god plass her borte. “We’re all gonna be dirt in the ground”. Vi skal alle samme veien likevel.

“Glitter and Doom”, dette begrepet, betyr seier og undergang for meg. Det betyr himmel og helvete, lys og mørke, frelse og fordervelse. Og det passer meg utmerket i dag når jeg nå har rusla bort i TW-hjørnet en tur for å si noe om mitt forhold til denne mannen som er langt mer enn noen aner. Langt mer enn bare en artist. Tom er en poet, en musikant, en oppfinner. Han er er utmerket karakterskuespiller, en stand-up komiker og en drivende flott filosof. Han er en kunstner, en historieforteller og en innovatør som aldri går av veien for på finne nye lyder, nye måter å formidle sin musikk på, eller nye skygger å beskrive og tegne sine unike bilder i. Når Tom Waits sitter i skyggene, er det som oftes med et glimt av humor og en finbalansert innsikt, han gjør det. Det er aldri uinteressant å ta turen i lag med Far inn i skyggene. Eller ut i solen på en alt for liten sykkel, for den saks skyld. Det er heller aldri kjedelig når mannen leker. For det gjør han alltid, og om du ble med meg hit hvor jeg sitter nå, har du nok skjønt at jeg elsker Tom Waits. Min bror og jeg, The Wilhelmsens, elsker Thomas Alan Waits.

glitteranddoomii

Isolert fra alle mine øvrige kjærlighetserklæringer her, er det kanskje ikke så rart at mitt største ønske er å se Far live, gjerne i operaen, men egentlig hvor som helst. For det var gjennom live-albumet Big Time jeg virkelig oppdaga Tom Waits. Da det sto plassert under nyheter på Rocky Platebar i Tromsø en fin høstdag i 1988. Det var i det øyeblikket jeg satte meg ned, fyrte en sigarett, og Tom fyrte opp min tilværelse med 16 Shells From a 30.6, at jeg var solgt. Det er som sagt 28 år siden hvert øyeblikk nå, men det øyeblikket er evig forseglet og tidløst for undertegnede nå og alltid. Fullstendig. Det er frosset i tiden, balsamert og helliggjort, og så langt har det vært en konstant inspirasjon og drivkraft å ha Tom Waits som mitt største forbilde. Det er sikkert merkelig å drasse rundt på forbilder i en alder av femti, men om det er det, er det uansett helt uunngåelig. Det var bare ment å være sånn.

Så der har du det altså. Jeg vil oppleve en Tom Waits-forestilling før en av oss stuper. I mellomtiden har jeg TW-hjørnet. Både min broder og jeg har det. Du som leser dette har det også, om du vil, og i dag er det live-albumet Glitter and Doom som står for den soniske topografien. I dag er det Glitter and Doom som maler bildene her borte, i hjørnet.

Jeg har snus, jeg har kaffe, og jeg har en trang til å formidle noen følelser og tanker her jeg sitter. Jeg har Tom Waits, den største entertaineren på vår lille klode, og jeg er full. Full av fiskekaker, potet, gulrøtter, løk, ærefrykt og kjærlighet. Kjærlighet til musikken jeg snart forsvinner inn i.

glitteranddoomiii

Glitter and Doom var jula mi i 2009. Det var jeg, Tom Waits, en kompis av og til, Glitter and Doom, et par flasker brennevin, og mye sånt som er med på å gjøre livet et par hakk bedre om det ikke er fint nok fra før…

Nå har jeg det fint nok fra før, men jeg trykker likevel PLAY: 

Lucinda – I Ain’t Goin’ Down (Birmingham): Pulsen, pusten, ordspyttingen og pesingen. Takta som sleper avsted som om den dro med seg alt skrammel i denne verden. Vincent Henry som blåser et lite helvete ut av bluesharpa, Tom som messer, Omar Torez’s gitar og resten av denne vidunderlige gjengens orkestrering. Tom jobber og svetter sin vokale puls ut over folket, og jeg vet ikke om jeg skal gråte en liten tåre, eller om jeg bare skal le som en gal. Men skurru ha sett… I dag kommer tåren meg i forkjøpet.

Singapore (Edinburgh): Stå/gå bassen og resten av den orkestrale strukturen tar oss til sjøs, dog i en litt annen stil en hva vi er vant med fra Rain Dogs. Sirkusstemningen tar form, og jeg kjenner at jeg like godt kunne vært på et sted der regnvåte murvegger omringet et freakshow uten like, eller at jeg bare sitter der å ser på skyggene som danser over disse mørke våte veggene, kanskje i en bakgård i Singapore, eller muligens i et magisk rom under en bakgate i Paris. Jeg er svært beveget her jeg sitter. Meget.

Get Behind the Mule (Tulsa): Denne låta tar meg ofte inn i dagen om det er vanskelig å få fingeren ut, av en eller annen grunn. Da den dukket opp på Mule Variations ble den fort en Waits-klassiker. Den og resten av låtene på albumet som dukket opp 11 år etter at jeg var solgt inn i Waits-universet. Tom maser seg gjennom den bluesdedikerte åkeren, og jeg slenger meg altid på, right behind the mule.

Fannin Street (Knoxville): Jeg synker litt lengere ned i sofan. Laptop-en sklir lengere ut mot knærne, og jeg går ned kronglete Fannin Street i Houston. Den tåren som kom meg i forkjøpet for 10-12 minutter siden melder atter sin ankomst, og det er greit. Vemodet og tristessen er så vakker, så vakker, så vakker… Det er denne sangen, og det er jeg som lett lar meg rive med.

Dirt in the Ground (Milano): Så ender jeg alltid opp tilbake i jula 2009. Hver gang jeg får servert denne låta sitter jeg der på hybelen jeg hadde i en falleferdig treblokk på Finnsnes. Like ved broen som tar deg over til Senja. Låten betydde aldri det samme for meg da den “bare” var å finne på Bone Machine fra 1992. Men etter jula 2009 har den alltid vært en favoritt som minner meg på det jeg elsker å bli minnet på. Hva det er, vil jeg beholde under skjorta, men du som leser dette kan muligens tenke deg til noe av det. For det ligger i sangen. Ikke bare i lyrikken. Ikke på langt nær bare der. Bare hør på Tom Waits. Jeg skjønte straks at jeg skulle vært i Milano da mannen fremførte denne låta for meg den nevnte jula. Jeg kunne sluppet meg frivillig, dypt ned i den mørke grava etter den opplevelsen. Men jeg var ikke der i Milano. Og jeg lever ennå. Jeg satt på en tvilsom hybel et sted langt nord på kula, jeg hadde en kompis ved min side, og vi satt begge der med en dram på bordet og en tåre i armkroken. Som mørkets brødre i et lite lysglimt. Følelsene Tom formidler her er utvilsomt de sterkeste jeg har fått servert gjennom musikken. Hør bare den såre, sterke og lengselsfulle varmen som strømmer ut og fyller hele tilværelsen. Og Caine drepte sin bror Abel. Han slo ham ihjel med en stein, og himmelen sprakk opp. Revnet. Julen 2009 ble jeg med opp i den himmelsprekken for en stakket stund.

Such a Scream (Milano): Vi er fortsatt i Milano, nøyaktig der hvor vi vil være. Vi er fortsatt i Bone Machine-terrenget, og Tom byr oss fortsatt sitt aller beste. “Such a Scream” var alltid min favoritt. Den er det fortsatt. Og nesten selvsagt; etter denne Glitter and Doom-versjonen. Etter den, dro den bare videre opp på Waits-stigen. Her bor djevelen, tykjen, han sjøl og alle hans våpendragere i selve strukturen. Det blir ikke særlig bedre på det himmelske engelplanet når trollmannen, en av verdens absolutt fineste musikanter, Vincent Henry, kjører djevelblåser så jorden skjelver. Toms vokale prestasjoner ryster meg her jeg sitter under “Herr Lenovo”. En PC laget av en intetanende asiat et eller annet sted der øst i verden. Hva visste vel han om rock’n roll drøy nok til å skremme vannet av enhver heksedoktor i f.eks New Orleans, der han satt ved samlebåndet. Allah og Herre Gud. Bah-doo, Bah-doo! Bah-Doo! FOR en rytme.

Live Circus (Jacksonville): Dragspel og klarinet, pumpeorgel og typiske ting som setter oss dit vi alle lengter uten å egentlig vite det. I Toms magiske underverden. Så er det all den waitsiske humoren som alltid får meg til å humre med en tåre av lengsel og små tapte øyeblikk, på tur ned i skjegget, det jeg har rett under kjeften. Ingen fortjener tittelen tragikomiens mester bedre en Tom. You gotta leave the bum.

Goin’ Out West (Tulsa): Dette er en av rockens aller tøffeste låter. Uansett tidsepoke, uansett artist, uansett, uansett. Versjonen Tom serverte i Tulsa ligner ikke så helvetes mye på originalen, men den står på ingen måte tilbake for den. Den har modnet og havnet litt mer over i den skitne bluesen siden Bone Machine – og det uten å miste noe som helst av rocken den bruker som sin ryggrad. Dette er kunst, driv, subkulturer fra under en underverdenen, og en fyr med mer enn nok selvtillit. Jeg elsker den mannen. Jeg suser nok vestover en dag, jeg også.

Falling Down (Paris): “Falling Down” dukket opp på Big Time, som dere sikkert husker var min første Tom Waits-LP. Den kom i studioversjon, og var vel én av i alt to nye låter som ble presentert sammen med “Strange Weather”. Det er en låt å elske, og det er atter en sang der Tom klasker sitt hjerte i bordet så blodet spruter. Dette vil jeg påstå. Den viljen og den følelsen mannen legger inn her, er formidabel. Intet mindre. La oss for guds skyld håpe at Paris ikke faller, om du skjønner hva jeg mener…

DSC05175

The Part You Throw Away (Edinburgh): …”and wipe all the teardrops away from your face”, synger Tom i en av sine aller vakreste og tristeste sanger. Siden jeg sitter her så godt inne i dette unike universet, gir jeg faen i om det kommer en tåre, óg i at min kjære hund Jonas ser på meg med undrende øyne. Den hunden er så jævla god, og så helvetes fin. Jeg elsker Jonas, og jeg elsker Tom Waits. Denne melodien hadde ikke trengt sine ord. Den forteller alt likevel.

Trampled Rose (Dublin): Tom Waits er i Phil Lynott Town, og han nesten hulker ut sin sorg og fortvilelse. Ikke over å være i Irland som han elsker nesten like mye som han elsker sin elskede Kathleen, men over den nedtrampede rosen som ligger knust på bakken. Jeg har det bildet i meg, uansett hva som egentlig ligger her å murrer. Denne utgaven av låten er så jævla fin. Finere og mørkere enn den som hører hjemme på helt strålende Real Gone. Så genial og så helvetes sår, så vakker og så mystisk på en og samme tid. Vi husker vel alle den fantastiske verjonen Alison gjorde sammen med Robert to år tidligere. Denne slår knock-out på den nydelige versjonen. Jeg husker at jeg satt der godt bedugget den nevnte jula. Snøen falt utenfor vinduet, og det eneste jeg tenkte på var den neste drammen og den neste drømmen. La oss bare si “HIKK”, og nøye oss med det.

Metropolitan Glide (Knoxville): Utvilsomt en av Toms aller kuleste låter dette. Den glir i gjennom enhver metropol uten å se seg om. Også denne er henta fra fabelaktige Real Gone. Om jeg reiste meg å gjorde noen “moves” på min beskjedne, men beryktede hybel julen 2009, var det nok når denne rakkeren tok form. Den er rett og slett helt jævla übercool. Et monster langs enhver boulevard.

I’ll Shoot the Moon (Paris): Både min broder og jeg elsket “I’ll Shoot the Moon” da vi kom hjem etter en kveldstur innom en CD selgende kiosk i “Storgatbakken” en fin sommerdag i 1993. Han, min broder, bodde i en sånn lærerstudent bolig, og vi ble gale da vi fikk nyss gjennom en eller annen musikkblekke, om at Far hadde sluppet et nytt album såpass kort tid etter Bone Machine. Og det hadde han altså gjort, og den jævla (finfine) kiosken hadde The Black Rider i to eksemplarer som vi selvsagt tok med oss. Det er selvsagt julestemning når jeg hører denne. Og jeg, jeg visste ikke hvem jeg skulle skyte ned månen for, den evinnelige jula i 2009, men jeg skjøt den ned opp til flere ganger gjennom de dagene høytiden varte. BANG BANG BANG!!! Just call me. Anytime!

Green Grass (Edinburgh): Toms makabre, men likevel ikke makabre kjærlighetserklæring, er blant de vakreste av alle, uansett makaberhetsgrad. Dette er poesi på høyt nivå. Og det er så vakkert at den gamle tåren vender tilbake der den vil være når Tom drar en av sine sterkeste. Plystringa, folkens. Plystringa… Bu-hu-hu og snufs:

Lay your head where my heart used to be

Hold the earth above me

Lay down in the green grass

Remember when you loved me

Make It Rain (Atlanta): Apropos kul. Her er definisjonen. Det er utvilsomt et kunststykke å finne på å pakke inn denne poesien i en så jævla oppkjeftig drakt. Tenk bare å si noe sånt som: “I’m not Able – I’m just Caine”, også på DEN måten… Hah! Det er poesi det. Det er blues, det er rock’n roll, det er bare helt latterlig tøft. Make it rain, for helvede!

Story (Columbus): Tom er morsom. Hysterisk. Jeg ler selvsagt. Lenge. Like mye rørt som bestyrtet.

Lucky Day (Atlanta): Dette er min julesang. Det har vært hemmelig helt til nå. Stemningen, stemningen, stemningen. Hallelujah!

Jeg lar bare lyset stå på her borte i TW-hjørnet. Det kan da umulig skade noen. Jeg kommer dessuten sikkert tilbake hit snart. Det er ikke sikkert at jeg gidder å skrive noe om det, men det er jo av mindre betydning. Ha en fin aften!

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert