Grant-Lee Phillips - The Narrows

Grant-Lee Phillips, mannen som stood for en viktig del av soundtracket til studietiden min. Som frontmann, vokalist, gitarist og låtskriver i Grant Lee Buffalo var han en mye spilt herre i perioden 1993-1996, såpass mye at jeg hadde inntrykk av at "alle" ved lærerutdanningen i Tromsø gikk rundt og nynnet på "Fuzzy", "Jupiter and Teardrop" eller "The Shining Hour". Fuzzy var et sikkert stikk å putte inn i cd-spilleren når vi samlet oss for å fylle blærer med brennvin, og stemningen skulle strammes til. Allsangen og luftgitarene satt løst, og musikken til Grant Lee Buffalo var rett og slett den rette på rett sted og til rett tid. Bandet ga ut tre studioskiver til før de fant ut at det holdt, alle skivene sortert fra bunnsolid til bra her i huset.

Så gikk Grant-Lee solo, som det så fint heter, i år 2000, og har siden den gang gitt ut åtte album, med langt mer varierende kvalitet enn det GLB serverte. Det er ikke det, noen av skivene har vært gode, ingen har vært elendige, og det er alltid noe gull å finne når han har vært i studio. Men, han har ikke alltid vært like relevant det siste tiåret, og han har gitt ut noen låter som ikke har fenget meg i det hele tatt. Det har rett og slett vært litt kjedelig til tider, og kjedelig er ikke bra.

Midt i denne perioden kom de tre karene fra Grant Lee Buffalo sammen, og spilte noen konserter. De tok òg en tur til Seattle, og da stakk de innom den brillefine radiostasjonen KEXP. Det endte med noen versjoner av gammelt gull som gjør at jeg virkelig håper at de finner sammen igjen, og tar en tur over til Europa for å spille på festivaler. Buktafestivalen vil da helt sikkert kjenne sin besøkelsestid, kjenner jeg dem rett. Dette er det vi da eventuelt får presenter. Gamle helter som leverer.

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=uq0D-56APSg[/embed]

På slutten av 2015 slapp han singelen "Cry, Cry", en deilig låt som kan minne om noe Chris Isaak eller Bryan Ferry kunne ha gitt ut, men som har de kjente americana-vriene som Phillips alltid har med i låtene sine. Litt vispetrommer, noe steelgitar, og gitarplukking som oser av sørstatene. Det ante meg at karen har tatt ei retningsendring kunstnerisk og musikalsk, og da var det ikke fritt for at jeg ble forventningsfull. Phillips fulgte opp med et par singler til av høy kvalitet, "Rolling Pin" ble omtalt her i svært så positive ordelag, og forventningene føyk til værs. Det er alltid "skummelt", i og med at fallhøyden da vokser, og fallhøyden ble ikke akkurat mindre da Dale-brødrene som skriver for Dust of Daylight utbasunerte at vi snakker om en höydare i solokatalogen til mannen. 

Alle låtene er skrevet og produsert av Grant-Lee selv, så resultatet har blitt som han ønsker, på en prikk. Yep Roc Records står bak utgivelsen, og har blitt et plateselskap å regne med. Jeg hørte et intervju med han der han beskrev et område langs elva Mississippi, der forholdene mellom land og vann gjorde elva forrædersk og skummel, og der må du gjøre ditt beste for å holde hodet over vannet om du skulle havne uti elva. Stedet heter The Narrows, og Phillips syntes stedet kunne stå som en fin metafor for de øyeblikkene i livet som er utfordrende. Du må med andre ord gjøre ditt beste bare for å klare deg.

Grant-Lee Phillips og familien har dessuten flyttet fra Los Angeles og til Nashville i perioden mens plata har blitt til, og dette har påvirket skrivingen og komponeringen hans. Installert i Nashville kontaktet han gamle kjente, og ble etterhvert med i musikerkollektivet NPA. Her møtte han bl.a. trommis Jerry Roe, og Grant-Lee ble øyeblikkelig bergtatt av denne karen. Han tenkte øyeblikkelig at dette var den fineste trommisen han noensinne hadde hørt spille. Etterhvert møtte de på Dan Auerbach, og med han som hovedarkitekt bygde de studioet Easy Eye Sound, der alt var lagt til rette for at mixer Colin Dupuis skulle klare å fange nøyaktig det lydbildet og den stemningen de ønsket. Energien de tre, av og til fire, musikerne skapte, alt det "vokale" som skjedde uten at det var planlagt ned til minste detalj, det klarte Dupuis å feste til tape.

"Tennessee Rain" åpner ballet, og vi snakker om en countryrocker som lett kan ses på som en fetter av det meste i katalogen til Grant Lee Buffalo. Her er det standardoppstillingen som gjelder, noe som betyr at Grant selv spiller alle slags gitarer (baryton, slide, akustisk og elektrisk) og klimprer litt på et piano, mens Jerry Roe spiller trommer og Lex Price tar seg av bassen. Slidegitaren ligger deilig i bakgrunnen gjennom refrengene, Roe og Price beviser hvorfor de rett som det er er å finne som sessionmusikere hos Muscle Shoals, og hovedpersonen synger som en helt. En fin, svingende start på skiva. 

Andresporet, "Smoke and Sparks", var den andre singelen som ble sluppet. En akustisk gitar, fingerspill, lette slag på skarpen, og en Grant-Lee som synger som han gjorde i glansdagene. Låten kunne like gjerne ha vært på "Fuzzy", og måten han har lagt på koringen er spesielt lekker. En nydelig låt som handler om at døden nærmer seg for hver dag som går, og at vår mann sannsynligvis har opplevd flere dager enn han har igjen. Hva er han egentlig på søken etter i denne fasen av livet? Et svært spørsmål som de fleste kreative mennesker prøver å finne et slags svar på. Barytongitaren som dukker opp her og der kler låten, og det pianopartiet i bridgen er litt av det krydderet som gjør at jeg oppdager nye saker hele tiden, selv om jeg har hørt denne en rekke ganger den siste måneden.

When it comes that day
I won't be afraid
I'll rise from the flames
Like smoke and sparks

Ei fele stryker "Moccasin Creek" igang, spilt av Eric Gorfain. I tillegg til å spille bass tar Lex Price for seg en bouzouki her, dette snåle strengeinstrumentet som i dag regnes som irsk av mange, men som selvsagt er av gresk opprinnelse. Fela og bouzoukien gjør jobben sin her, og gir låten det folkpreget den skal ha. Nok en fin, rolig sak, og nok en gang synger Phillips alvorlig nydelig. Det er her vi finner referansen til albumstittelen, når han synger "go down to the Narrows, where the water picks up".

I fjor høst besøkte vår mann Dan Auerbach og hans studio, og sammen spilte de inn "Cry, Cry, Cry", et av albumets absolutte høydepunkt. Det stinker som vanlig Auerbach lang vei når han har en finger med i spillet, men samtidig er det veldig typisk Grant-Lee Phillips. Som nevnt har han en slags Ferry-swung over syngingen, noe som gir låten et kjekt, funky preg, og jeg kjenner at jeg mer enn gjerne skulle ha hørt mer av dette. Her er det bare å nyte:

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=_Ju3isMwv4s[/embed]

"Holy Irons" ligger i grenselandet mellom gospel, soul og americana, og er nok et bevis på stemmeprakten til vår mann. Han får dessuten god korhjelp av både Roe og Price her, i tillegg til at Price spiller gitar og Roe en småfrekk vibrafon. Nok et høydepunkt på albumet, og en låt som bare må skape godstemning uansett hvor i verden den kommer ut av høytalere. Litt Van Morrison-aktig melodi, noe som overhode ikke gjør noe, og passer godt til tema, som er de fattiges fight mot plantasjeeiere og kapitalister generelt.

God's little lakes are overgrown
I hardly recognize my home
I used to drive this roads at midnights in the fog
I have to remind me now I might get lost

Yellow weeds - yellow weeds

I "Yellow Weeds" tar vi en tur ned Memory Lane, og det begynner å tegne seg et bilde når det kommer til tematikk på The Narrows. Phillips er ikke den første som føler seg fremmed på kjente takter, og innser at det som en gang var er borte. Til og med barndomshjem kan bli ugjenkjennelig, bare tiden får jobbe lenge nok. Bandet viser nok en gang at de behersker de rolige melodiene ut til fingerspissene.

B-siden på singelen "Smoke and Sparks", "Loaded Gun", er en slags stomp med ekstrautstyr, og plutselig får jeg litt Robert Plant-feeling av vokalen til Grant-Lee. En passe dyster og intens låt, som passer perfekt inn midt i albumet. Denne låten gjorde han i København i fjor høst, sammen med bl.a. Joe Henry, Jim White og Billy Bragg, en konsert som virkelig er verdt å sjekke opp.

"Rolling Pin", den siste singelen som ble sluppet før albumet kom ut i går, har jeg omtalt tidligere her hos The Wilhelmsens, og da skrev jeg bl.a.:
(..) har elementer av americana, med en banjo tuslende i bakgrunnen, og ei takt The Band kunne vært bekjent av. Allikevel blir straight rock’n’roll merkelappen som settes på låten, og det er da jeg liker mannen aller best. Spesielt når han har gode låter i bagasjen, noe ukas singel er. En gammel og god lakmustest er å sjekke ut en akustisk og nedstrippa versjon av låten, og duger den blir det flagget til topps. City Winery New York har i sitt one on one-konsept hatt besøk av mange feiende flotte artister, og da Grant-Lee var på besøk der for et par uker siden spilte han denne lekre versjonen av låten. Studioversjonen er langt heftigere, med et tight komp, Grant Lee Buffalo-tilstander, og en frisk og stilig gitarsolo fra hovedpersonen. Jeg kjenner at jeg har større forventninger til et album fra mannen enn jeg har hatt på mange, mange år. Den første singelen som ble sluppet, «Cry Cry», ble spilt inn i Dan Auerbach sitt studio i Nashville, med Jerry Roe på trommer og Lex Price på bass. Den traff hjerterota tvert, og når så «Rolling Pin» er så stødig som den er så aner jeg konturene av ei knallskive." 

Så roer karene helt ned med "Taking On Weight In Hot Springs", en låt som jeg tolker som en beskrivelse av den nevnte flyttingen Grant-Lee og familien har vært gjennom. I låten er riktignok flytteruta Chicago-Hot Spings, men meldingene han kommer med gir mening i den retning. Selv om ikke Grant-Lee Phillips slet med politiet i LA, så hadde han nok sine saker han ønsket å komme vekk ifra.

I make a lot of friends in Hot Springs
Slumming at walking shore
No gamblers from Chicago
Got some run-in with the law

En dødsstilig pedal steel, traktert av Russ Pahl, uler elegant gjennom det meste av "Just Another River Town", og denne gitaristen som har styrt i bransjen i over tretti år og spilt på albumene til kjendiser som Hal Ketchum, Don Williams, Kenny Rodgers, Allison Moorer, Taylor Swift, Elton John, Patty Griffin, Loretta Lynn, John Hiatt, Jack Clement og Don Henley (bare for å pirke borti et pyttelite utvalg av musikere som har leid ham inn), setter virkelig sitt preg på låten. Nå begynner det å lukte Nashville av bandet, det var bare noe pedal steel som skulle til. Dette bør passe alle som liker artister som har boots og cowboyhatt på seg når de er på ei scene. En knakende flott låt.

"No Mercy In July" er av disse låtene som bare flyter avgårde. Et slentrende komp, en hviskende Grant-Lee, som dessuten har lagt på lag på lag med gitarer, med spesiell dreis på slidegitaren. Gitarene får han solid hjelp med på "San Andreas Fault", med Pahl ulende i bakgrunnen, og med en superlekker pedal steel-solo. Kompet slentrer nok en gang avgårde, og om du ikke skjønner Grant-Lee sin begeistring for trommis Jerry Roe, så vil du ikke skjønne. Vår mann har fantastiske musikere med seg denne gang, og det høres virkelig her, etterhvert som låten bygges opp.

Siste låt på skiva er "Find My Way", og den røde tråden er definitivt funnet. Det å klare seg i tøffe stunder er nevnt som et underliggende tema, det som er døden som nærmer seg, men at hovedgreia her er det å være på en søken etter "noe" blir tydeligere og tydeligere. En behagelig avslutning på et nydelig album. Jeg gleder meg allerede til fortsettelsen, og håper at han vil gjøre mer med sin gode venn Dan Auerbach, at han klarer å holde på Roe og Price, samt  at han finner arbeid til Pahl.

I'm lost, but I keep on walkin'
Sometimes it's all a man can do

Jeg lar det bli med åpningslinja i siste låten, og tenker at de som ønsker det vil sjekke ut The Narrows og selv finne ut hva dette dreier seg om. Jeg er uansett veldig fornøyd med retningen Grant-Lee Phillips har tatt, og kjenner at jeg faktisk har ståltro på at vi bare har hørt begynnelsen på en ny, stor periode for mannen.

https://open.spotify.com/album/26Qh1maMY7n9eVXyH5yNE2