Hajk - Hajk (Jansen Plateproduksjon)

Hajk er et fersk Oslo-band som virkelig har bidratt til å vekke til live mitt popengasjement. De så dagens lys i 2015 da de slapp den spreke singelen "Medicine". Låten slo ned som ei aldri så liten bombe, hypen florerte, og festivaler booket dem som om det stod om liv. Slottsfjell, Øya og by:Larm fikk dem opp på scena, og etter imponerende opptredener ble singelen a-listet på norske radiokanaler. Den røde løperen ble med andre ord rullet ut for dem, noe som førte til at Preben Sælid Andersen (Death By Unga Bunga) ble en svært så travelt opptatt herremann i 2016. Noe av styrken til Hajk er at de har to bunnsolide og dyktige vokalister, noe som ikke er mange band forunt. Andersen er nevnt, og når så den andre vokalisten er Sigrid Aase, ei telemarksdame med en stemme så nydelig at det halve hadde vært nok i massevis, så er det ikke fritt for at det blir mange vakre harmonier. 

Jeg har vært dypt inne i den tyngste delen av rocken i det siste, i og med at jeg har lyttet mye til det som rører seg i den tromsøske undergrunnen, primært band som Heave Blood & Die, Reptile Master, Fanden I Troms, Die A Legend, Blot, Lüt, Jabba og The Box Of Mothers, samt at jeg var såpass heldig at jeg fikk klørne i den kommende skiva til The Devil & The Almighty Blues. Når Jansen Plateproduksjon og Andreas Milde var så elskverdige at de sendte meg Hajk tidligere i uka, så ble skiva en slags oase i alt det kølsvarte og intense. Den florlette, melodiøse og stilfulle popen ga meg et slags fristed der jeg fikk pustet ut. Misforstå meg rett, svartmetall, doom og metall er noe jeg mer og mer har vendt frivillig tilbake til, men det er ikke fritt for at det kan ta pusten fra meg etter timer med tung riffing, seige riff og heftige gitarsoloer. Hajk har fungert som en livbøye i så måte.

Hva er det så Hajk bringer til torgs som har vært så behagelig deilig? Jo, for det første så har de skrevet ti låter som er alt fra bra til bunnsolide. Dernest består bandet av musikere som helt klokkeklart er særdeles dyktige, og attpåtil spiller som om de har stått med store glis om kjeften i studio. De rett og slett storkoser seg, og mer positiv skive skal du lete lenger etter i det herrens år 2017. Så må vokalistene trekkes fram. Andersen, som ikke er fremmed for å herje vilt og uhemmet med tangenter når han har rockekostymet på seg, balanser i Hajk låtene med elegante gitarlicks og krydder for ørekanalene, i tillegg til å synge imponerende kult og flott. Aase har rett og slett sust opp i sjiktet "en av landets fineste stemmer", og det etter kun tre-fire dager på øret mitt. At de suppleres av karer som vet å lire av seg funky, tighte og melodiøse komp gjør rett og slett Hajk til et av landets mest spennende popband. 

https://www.youtube.com/watch?v=W3bpwoQ-UoU

"Magazine" er første låt ut, og en av fire singler fra skiva som var sluppet i forkant av release 10.februar. Vi aner allerede her at dette skal bli en behagelig reise på 38 minutter, med vink i retning band som Dirty Projectors og Grizzly Bear. Vi befinner oss altså i den ulne sjangeren indie, eventuelt alternativ pop/rock. Storslått koring, keyboards spilt av grisedyktige Einar Næss Haugseth som ligger langt bak i lydbildet, og gitarer som skaper denne drømmepopaktige stemningen. Og, stemmen til Aase, da, som er så lite plagsom at det grenser til øresnop og ei røst som kiler deg i kanalene som fører lyden inn i skallen. "Common Sense" er en annen singel som er fengende som fy. Her synger Andersen, og da er det ikke fritt for at jeg får litt Arcade Fire-vibber, og tenker at Hajk er sånn cirka like dyktige instrumentalister som The National. Flinke musikere skal man altså ikke kimse av, og når det kommer til pop så er det sånn bortimot en gedigen fordel. "Best Friend" styres av keyboards og er en låt av sorten jeg vel egentlig hørte mye av på 80-tallet. Ikke det jeg lengter etter daglig, akkurat, men Hajk gjør det så elegant at jeg kjøper låten med hud og hår. Det puttes inn kule gitarpartier, og kompkompisene Knut Olav Sandvik (bass) og den svenske trommisen Johan Nord legger inn stilige overganger og partier som pynter låten så mye at jeg tar meg i å tro at jeg lytter til Broken Social Scene, og det gjør som kjent absolutt ingen ting. Det er forøvrig Nord som skal ha en stor del av "skylden" for bandnavnet. Hajk er rett og slett den svenske versjonen av "Norge Rundt", og var hans favorittprogram da han var en liten sneip.

Men, den kuleste av singlene de allerede hadde ute i markedet er utvilsomt "Medicine". Låten er rett og slett en pop-killer, og her gjør Aase en formidabel jobb. Hun kan trygt erklæres som en norsk Régine Chassagne (Arcade Fire) eller Amber Webber (Black Mountain), og da er jeg raus med superlativene, om to herlige sangerinner kan kalles noe sånn. Men, hennes nydelige stemme løftes fram av Andersens koring og ikke minst bandet hun har i ryggen. Gitarplukkingen er utsøkt, og harmoniene som skapes må bare høres. Det er ikke all musikk som ytes rettferdighet når man forsøker å formidle den skriftlig.

Hajk byr dessuten på noen rolige og svært så behagelige låter, som "Flowerdust", som er noe i nærheten av en duett mellom Aase og Andersen og direkte nydelig. Pianoet som kommer inn av og til gjør seg virkelig, det samme gjør de semi-snåle synth-effektene som dukker opp nå og da. Igjen er det fine gitarpartier, og igjen er det en bassist og en trommis som beviser at de vet hva de holder på med. "My Enemy" er en annen låt som er veldig "nedpå" og vakker gjennom versene. Her er det Andersen som tar det vokale hovedansvaret, mens Aase kommer inn som back-up ved behov, og da særlig når låten endrer karakter og tempo i refrengene. Vokalharmoniene er så lekre at selv Brian Wilson nok vil sitte og nikke anerkjennende om han får nyss i albumet.

Om jeg skulle anbefale et par låter på skiva, utenom "Medicine", så hadde jeg nok gått for "Nothing Left To Say". Et av de bandene som virkelig inspirerer Hajk er Unknown Mortal Orchestra, og det høres her. Keyboards, lette takter og en nynnbar tekst er ei bra oppskrift om målet er å nå ut til flest mulig, og det tror jeg bandet har i tankene. Samtidig som de spiller det de liker selv, og ikke går på akkord med det kunstneriske innholdet. Andersen synger på denne låten, mens Aase er vokalist på "I Don't Remember", en sang hvor jeg hører noe i stemmen hennes som får meg til å tenke på Neko Case. Det er noe inderlig over måten hun formidler tekstene på, noe smått magisk som det er vanskelig å sette fingeren på, men som bare er der. Dessuten, her finner vi albumets mest umiddelbare refreng, så jeg blir overrasket om vi ikke får høre denne sangen på radio i tiden som kommer.

Vurdering: Med Hajk har Norge fått et popband som virkelig har potensiale til å bli en formidabel eksportvare. Jeg mener, dette er musikk som er slagbar så det holder, som fort kan slå an i våre naboland og UK, og som fort kan ende opp med å bli populær på andre siden av den store dammen. Fem dyktige musikere som virkelig trives med det de holder på med, og med låtskrivertalent i massevis. At uttrykket er tett opp mot det "folk vil ha" for tiden, samtidig som de har et særpreg som er umiskjennelig Hajk, er alltid en suksessformel. Jeg blir ikke overrasket om vi her snakker om det neste store bandet her til lands.

https://open.spotify.com/album/0DTGbfj3HC5XqULv62BRZe