Hasse Farmen – Livet Du Redder Kan Være Ditt Eget (Farmen Gramofon)

albumcover_hasse-farmen_foto-agnete-brun

Vi i the Wilhelmsens lytter naturlig nok til mye musikk. Det kommer stadig inn ny musikk vi setter oss ned å lytter til før vi bestemmer oss om det er noe vi vil skrive om. I tillegg søker vi opp noen artister selv.
Dagens mann kom seilende inn via mail. Med det samme jeg åpnet denne mailen kjente jeg noe helt merkelig i kroppen. Som om cellene gikk sammen i kor å ropte: “Her er noe for deg”! Det er klart jeg høres ut som en alternativ nisse når jeg kommer med en sånn påstand, but i kid you not. Det skjedde, og når det kommer til det alternative universet mitt, så begrenser det seg til om jeg skal våge å ha en skvett melk i kaffen, eller ikke.
Så, jeg svarte på mailen i løpet av sekunder, minutter, og før jeg visste ordet av det hadde Hasse Farmen sendt avsted et eksemplar av gramofonplata jeg nå sitter her å lytter til.

Jeg fikk ikke til noen av de vedlagte filene, og siden jeg er en mann uten stor tro på rene tilfeldigheter, fikk jeg ikke lyttet til musikken før neste formiddag da postkvinnen kom å ringte på døra med en flat pakke under armen. Med tilfeldigheter, eller mangelen på en tro rundt disse, mener jeg det var meningen at jeg først skulle få inn musikken etter at nåla hadde gravd seg ned i rillene. Og det var nettopp sånn det ble. Tror det var meninga at jeg skulle få det presentert skikkelig fra første stund (hm… kanskje man er en alternativ tull-hippie likevel – uten å vite det).

Jeg hadde fra før bare hørt navnet, Hasse Farmen. I forskjellige, nesten glemte tilfeller. Fra langt tilbake da Norge og verden var gatene i Tromsø. Uansett, her er noe av det som står skrevet i presseskrivet:

“Hasse Farmen er vokalist og låtskriver, født i Skåne og oppvokst i Norge og England. Etter en engelskspråklig svennetid i ’80-talls nypsykedeliapopbandet, Couldn’t Happen Here, og en kort karriere i maskinrockebandet Mercury Motors, debuterte Hasse Farmen i 1995 som soloartist på norsk med EPen “Suksess” (Voices of Wonder).
Hasse Farmens første CD, “Hjertet er en Ensom Sjåfør” (Rodeløkka Gramophone/Sonet), kom ut året etter, med Jørn Christensen som produsent. På bass hadde Farmen med seg en ung Stein Torleif Bjella i bandet.
Kritikere var stort sett positivt innstilte til Farmens gitarbaserte og langsomme  pop noir. Noen anmeldere dvelte også ved Farmens tekstunivers. “Om Hasse Farmens tekster er det fristende å si som Jan Erik Vold engang sa om Bob Dylan: Jeg forsto ikke alt han sang om, men det virket som en veldig god beskrivelse av tiden vi lever i”. (Levi Henriksen)”.

Etter at nåla hadde funnet de første tonene, og etter at de første ordene fylte rommet, var jeg fanden spretter sidelengs – borte, hjemme, uavgjort. Borte i musikken og tekstuniverset. Hjemme der jeg skal være. Altså uavgjort. Hadde jeg noensinne hørt lyrikk som hadde truffet meg så jævla sterkt? Neppe. Hadde jeg noen sinne følt et sånt merkelig lag med usynlig luft under meg der jeg satt i den gamle sofaen? Som om jeg var vektløs. Neppe. For jeg ble liksom hengende i løse lufta, og det var sånn det skulle være. Det var akkurat sånn det skulle være. Og sånn var det gjennom hele albumet. Jeg husker ikke at jeg var på beina for å snu plata engang.

dsc05381

Albumet åpner så forsiktig og følsomt at nysgjerrigheten vekkes umiddelbart. I alle fall undertegnedes. Hasses stemme høres sart og litt usikker ut på en sikker måte. De musikalske omgivelsene skaper også en viss forventning om at noe snart skal skje. Det er “Fahrenheit 451” som tar form. Det høres ut som detektimen sent på ’70-tallet. Men lyrikken er langt fra det konseptet. Milevis unna Derrick eller Helmer og Sigurdson. Men likevel ikke fjernt fra mine egne minner, eller skal vi si følelser fra min egen ungdom. Så kommer bassen, trommene, gitaren og hele atmosfæren inn med alle sine vakre hester. Jeg snakker ikke om en vegg av lyd, bare en full atmosfærisk helhet som tar skikkelig tak i hjertet mitt. Holder det. Jeg føler meg forsvarsløs, og jeg elsker det.

“Se Romeo og Juliet bare ta fyr!
Shakespeare har snart ikke ord!” 
Jeg valser med min engel i mørket
over gravalvorets grav
Mens tampen brenner.

Ordene som omringer meg føles så jævla kjente. Som gamle venner. Like nære og ekte som følelsen av å komme ut på trappa en tidlig morgen og bare fortsette ut i verden. Langs gatene som fører meg dit jeg skal, selv om jeg ikke har bestemt meg for hvor jeg skal ende opp… Ordene er ikke mine tanker i det hele tatt, men likevel er de meg. De treffer meg like hardt som en buss ville gjort det om jeg valset rett ut i kjørebanen.
Så fortsetter albumet med tittelsporet, “Livet Du Redder Kan Være Ditt Eget”. Gitaren som tar oss inn i låten treffer meg like hardt, og ordene…

Jeg satt urolig og så for meg mor, far, deg, meg og venner
Satt urolig og så på det utrolige hende
Jeg rev opp en dør, jeg løp fra dem alle
Jeg snublet gjennom min by uten noe sted å falle
Redd meg du som kan
Jeg vet det er 7-milssteget
Men livet du redder kan være ditt eget

Så. Dette kan ikke fortsette, men det bør faen tute ikke stoppe heller. Jeg vil være her i denne symfonien. Jeg tenker at dette er umulig å putte i bås. Genren finnes ikke der ute. Det er ingen smarte jævler som har funnet opp et ord for sånt som dette. Ennå. Så la oss bare si at vi befinner oss i rockens sidespor. La oss si et det er popkunst i pusten som blåser oss forsiktig i nakken. La oss bare si ett eller annet og la det bli med det….

Kenneth Ishak som har produsert sammen med Hasse, og som spiller et helt rom fylt med forskjellige instrumenter her, sier om albumet:  

“Vel, denne plata er jo et resultat av å finne en “greie”, en spesiell stemning. Dette er så langt unna Steely Dan som man kommer når det gjelder å perfeksjonere en innspilling eller miks. Poenget har vært å bevare det rare og egenartede, å få denne “greia” til å åpne seg”…

Jeg elsker Steely Dan, og jeg skjønner godt hvor mannen vil med disse ordene. Og jeg er enig i at veien er lang mellom Fagen/Becker og Farmen/Ishak. Deilig lang. Og den spesielle stemninger er her. I aller høyeste grad er den her, og den eier meg her jeg sitter. Om det høres ut som jeg beskriver en slags tvangstrøye, betyr det bare at jeg er dårlig å beskrive “greia”, for det jeg prøver å si er at jeg er satt fri. I denne musikken er jeg både guttungen og 50-åringen. Jeg er hele livsløpet mitt i ett og samme øyeblikk. Og det er poesien i samspill med musikken, akkordene, instrumenteringen og melodiene som gjør dette mulig.

“Skal Vi Krige” har seilt avsted. Nåla har vært i sporene, og den har satt meg i et fartøy som både er min kropp og min metafysiske tilgjengelighet. Jeg vet plutselig hvem jeg er, og at om jeg noensinne skal skrive en låt igjen, vet jeg nå hvordan. Jeg vet hvordan jeg bør stable ordene, tror jeg. Terdjelåta leker med livet i et tidløst perspektiv. Hyperaktuelle assossiasjoner til verden her og nå, kombineres med tiden da vi som barn sprang rundt i skogen og var enten cowboy eller indianer. Jeg var alltid Sølvpilen.

Så kommer “Katt Under Hett Blikktak” med et piano som slår i en slags puls fra en tid som for lengst har forsvunnet, men som gjennom sangens magi atter oppstår i et veld av følelser. Og Hasse synger:

Fins det et liv etter de tretti. Finnes det et liv på andres bekostning.
Finnes det et liv på andre siden – finnes det et liv på denne siden.

Og alt dette finnes, eller gjør det nå egentlig det..? Er alt bare minner. Er dette livet tuftet på ting som allerede har vært? Jeg bare tenker høyt, og har ikke en anelse om hva denne sangen handler om der den rusler langs Tupelogater. Elvis var født der borte i Tupelo, Uncle Tupelo er ingen onkel, og min åndsfrende Van Morrison synger “Tupelo Honey”. Jeg, jeg bare henger her i løse lufta og føler meg som en avgud over mitt eget lille liv, og det er vel på tide å snu denne plata.

1-hasse-farmen_foto-agnete-brun

Kanskje jeg havnet på et bedre sted da bussen traff meg på side 1… Der fysiske smerter, gikt og tannpine ikke eksisterer. Der musikken og poesien er alt som holder liv i meg. Jeg vet ikke. Ei heller vet jeg hva jeg skriver her jeg henger over tastaturet som en gal mann. Besatt. Jeg bare hamerer ned det mine fingre vil banke ut. Jeg bare lytter til musikken uten i det hele tatt å tenke på det. Alt bare er der. Både denne symfonien og jeg. Alt henger sammen, og Herr Farmen synger:

Han la en rose mellom hennes røde lepper
Klippet av en svart hårlokk og dro inn duften
Det lille huset sank i speilet, det store altet i ham
Han kastet et siste blikk ned den trange dalen
To par tunge vinger steg i sirkler lekende lett over en åskam
På vei mot noe stort

Er dette erotiske skildringer, eller er det bare meg? Selvsagt er det ikke det. Det er aldri bare meg. Er det et siste farvel? Vel, det også.
Førstelåta på side 2, “Mannen i sanden” er mer atmosfære, mer vinger, mer tidløshet. Mer saft. Låta er helt fantastisk og holder tusen millioner bilder i sin favn. Hasse Farmen er utvilsomt min favorittpoet nå. Jeg vet aldri hva mannen mener, men likevel kjenner jeg meg hjemme i hvert eneste ord.
“Fredag” kommer og går i Robinsons gode selskap, den er rett og slett vidunderlig og smått DeLillosk… Og så suser vi rett inn i “Vi Flyr”:

Du var all min verden igår
Du hvisket jeg elsker deg da
På alle andre enn vårt eget språk
Er du ute av min verden idag
Beibi?
Jeg sto opp i regnet idag før det var dag.
Jeg steg ned i samme elv som i går.

Det er så vakkert. Det er så jævla vakkert. Det er bare å guffe opp volumet å fly avsted. Bokstavelig talt.
Så havner vi etterhvert inn i siste låt der Hasse har behandlet Woody Guthries tekst, “This Land is Your Land”, og gjort den til helt nydelige, “Landet”:

VI SKILTE LAG PÅ EN ØDE RIKSVEI
JEG SÅ HØYT DER OPPE DEN EVIGE LUFTVEI
DYPT DER NEDE DET STRIE ELVELEIET
LANDET VAR SOM SKAPT FOR DEG OG MEG

NÅ SKINTE SOLA, JEG KJØRTE LENGER
JEG SÅ VILLE FOSSER OG VAIENDE ENGER
TÅKA LETTET, EN STEMME FRYDET SEG.
LANDET VAR SOM SKAPT FOR DEG OG MEG

Tonevalgene og akkordrekkene som befinner seg i dette universet av et album, er alltid der de må være for å gjøre dette til akkurat det som det har blitt. Og det har blitt et helt vidunderlig album. Det som traff meg fra første strofe, og holdt meg i sin hule hånd gjennom hele reisen. Og det gjør det nok neste gang jeg setter det på igjen. Det blir ikke lenge til. Kommer jeg noensinne ut av denne symfonien igjen?

Hasse Farmens fjerde soloalbum er på ingen måte en tilfeldighet. Dette er en slags symfoni. Et skaperverk full av en poesi som tar pusten fra meg og gir meg en ny og bedre. En sterkere og klarere en. Hm… Hva faen er det jeg sier? Men, jeg sier det med hånden på hjertet og fingeren på avtrekkeren.
Så. I fare for å slite ut begrepet “Kunst”, skal jeg la være å bruke det. Men dette er likevel et fantastisk kunstverk. Uansett hva jeg måtte finne på å si.

Det er Hasse og Kenneth som spiller det meste av instrumenter her. Hanne S. Fjeldstad korer på “Vi Flyr”, Magnus Tenge spiller Ebow på samme låt, altså “Vi Flyr”, og gitar på tittelsporet.

Livet Du Redder Kan Være Ditt Eget er det beste beviset på at albumet som format er langt fra døden nær. Det er så godt som født på ny, selv om det ville vært en drøy påstand å komme med nå, høsten 2016.

Albumet er dessverre litt forsinket på Spotify, men er å finne hos Tidal. Her er dessuten en lenke til Hasses hjemmeside: Hasse Farmen

 

Vurdering: 10/10

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert