Heftig, Lekent og Uttrykksfullt

Guren Salong – Animale (Guren Salong)

Som vi alle vet, skjer det mye i Stavanger for tiden. Det kan til tider virke som byen bobler over av kreativitet og musikk i alle mulige musikalske retninger. Det koker litt der nede, kan det virke som. En av disse retningene står Guren Salong for, selv om den retningen kan være vriden å definere med et ord eller ti.

For dette kollektivet som til tider har bestått av 15 mennesker, og som først så dagens lys på Tou Scene i 2013, spiller en musikk som beveger seg i veldig mange retninger, men som likevel fremstår genuin i sin fargerike drakt. I det ene øyeblikket vandrer mine tanker mot et melodisk og progressivt Yes, f.eks, for i neste å streife innom mer enn talentfulle folk som Kate Bush. Det siste mest grunnet Helga Gurens stemme som strekker seg uanstrengt over hele tre oktaver, og som til tider har en klang maken til nevnte Bush. Her finnes elementer av jazz, og følelsen av pop. Her slår rockens hjerte inn med ujevne mellomrom, og de eksperimentelle stukturene ligger over det hele som en slags drivkraft. I minst to måneder har jeg sporadisk men intenst lyttet til denne gjengens nye og første EP, Animale, og hver gang har jeg sittet med nye inntrykk. Disse låtene er i konstant bevegelse, og de inviterer lytteren inn gjennom forskjellige dører fra gang til gang.

I tillegg til den prisbelønnede skuespilleren og musikeren, kollektivets initiativtaker, Helga Guren, som synger, har vi mester Anders Brunvær Hauge på tangenter, vi har Rolf Kloster og Arthur Berning på gitarer, Arne Nøst på saksofon og fløyte, vi har Nora Myrset Asheim på fiolin, Simen Ytre-Arne på bass, og Jørgen Helliesen på trommer.

Sammen skaper altså disse et lydbilde det er lett å forsvinne i – om viljen er til stede, vel å merke. De tre låtene som er å finne her, er et samarbeide mellom Helga og Anders, og det fantastiske omslaget som kommer best til sin rett på vinylutgaven, besitter bilder tatt av Emile Ashley – med en fantastisk artwork gjort av den utmerkede kunstneren og musikeren Camilla Rosenlund.

Foto: Tord F Paulsen

Den 11-12 minutter lange EP-en starter vakkert og følsomt med låta “Bream”. Tangenter og sang tar oss inn i et drømmende lydbilde, før en lekende elegant bass, tegner sine motiver sammen med et rytmisk landskap som hele tiden eskalerer i lag med Helgas stemme – før det igjen roer seg ned som for å ta sats inn i et storslagent terreng av strykere og andre dynamiske elementer. Nydelig akkorder omgir Helgas vokale spennvidde, og gjør det hele til en sonisk fontene.

Neste ut er den litt mer poppa “Camelsong”. Som skisseres opp med gitarklang og luftig topografi. Atter er bassgangen slående, og denne gangen er det større rom for Gurens stemmeakrobatikk. Her er hun både oppkjeftig og leken, og det var nok her mine tanker om Kate Bush først slo rot. Låta kiler meg litt under føttene, samtidig som den er full av drivende dynamikk som gjør langt mer enn å bare kile. Av en eller annen grunn får jeg lyst til å vaske rundt i huset når jeg hører denne låta, så jeg bør nok passe meg litt for den.

Sistelåta “Whale” er en smule tyngere enn forgjengerne. Med sin kontante rytme, legger den en litt hard struktur til rette for Gurens spreke og følsomme stemmeprakt. Lydbildet til Guren Salong er hele tiden interessant og næringsrikt, og det utfordrer lytteren på en behagelig og fin måte. Sammensetningen av de forskjellige instrumentene, arrangementene, og den progressive pulsen, gjør det hele til ren nytelse. EP-ens høydepunkt, tror jeg vi sier om “Whale”, selv om hvert sekund på denne EP-en fungerer meget godt.

For å avrunde denne lille omtalen, føler jeg at det er på sin plass å ytre et ønske om en langspiller fra gjengen. Dette vil jeg ha mer av. Så definitivt.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert