Hellbillies – Søvnlaus (Hellbillies Records)

hellbillies2

Så var de der, trofast tilbake igjen. Hellbillies, et flaggskip langs landeveien, og et band å regne med. I en litt ny drakt denne gangen. En litt yngere og tyngere og mer rocka variant av det samme gode gamle. Younger than yesterday, er noe jeg er fristet til å tenke om den saken.
14. Oktober slapp de gamle unge traverne sitt studioalbum nummer 11. Som singelen vi omtalte her i vår, ble altså albumet å hete Søvnlaus, og det er jo ikke dumt i og med at det er en flott platetittel. Og jeg for min del liker titler som nøyer seg med bare ett ord, sammensatt eller ikke.

Jeg har gått rundt å venta på dette albumet. Både for å få hørt det i den rette settinga, og for å få skrive noen ord om det. Det har vært sendt hit til skogs, og det har fordufta underveis, det har blitt sendt igjen, og til slutt stod postdama der på trappa med pakken som inneholdt Søvnlaus, under armen. En LP og en CD, må vite. Nydelig signert av hele bandet.
Selv om jeg er en forholdsvis voksen kar, setter jeg en utrolig stor og barnslig pris på sånt. Det er disse tingene i livet som er med på å gjøre hele “ritualet” jeg bedriver, litt mer hellig, og det er med på å sette meg i et litt bedre skrive og lyttemodus. Dette tror jeg selv i alle fall.
Og siden jeg nå har nevnt dette med rituale, så kan jeg jo si hva som er ønskesituasjonen rundt øvelsen å skrive omtale av nye album. Det er ikke for ofte at den optimale varianten lar seg gjennomføre, men i dag går det altså fint, med tanke på at jeg har både compact disc og gramofonplate. OK. Ritualet.

Det går altså ut på å forsiktig slippe gramofonplata fint ned på platespilleren, løfte inn armen, la nåla grave seg ned i den første rilla den finner, og så sette seg godt til rette i sofan på gutterommet. Så sitter man der med øra på stilk mens man forsvinner inn i musikken, studerer cover og leser lyrikken. Helst gjennom et par runder. Så blir det røyk og kaffe i frisk luft, før man atter stiger inn på gutterommet for denne gangen å klemme CD-en inn, med fjernkontrollen parat. Så hopper man frem og tilbake, låt for låt mens man skriver, for til slutt å bli ferdig. Dette skjer som regel i ren eufori. So, there you have it.

Men, dette handler jo om hederskara i knallfine Hellbillies, og ikke om gjøken som skal omtale Søvnlaus. Så…

Forresten. Jeg må bare legge til at jeg først ble skikkelig Hellbillies-fan i 2004. Dette har jeg forsåvidt utbrodert her tidligere da jeg tok for meg singelen, Søvnlaus. Det jeg kanskje ikke sa, var at låtene “Sju” og “Innst i Øyra” fra Niende, var de som først gjorde det store utslaget. Det var da jeg ble sittende der å småtute tårevåt i mårrafylla (sånt kunne skje før i tida). Det var der og da jeg ble slukt av Åls store skatt. Jepp, det var der og da Hellbillies ble fast inventar i mitt liv. Det er vel greit å ha sånt på det rene, sånn for ordens skyld.

OK. Søvnlaus er altså ute nå, jeg er inne, og musikken er begge plasser. Vel, mest inne, men den høres godt ut (rævva ordspill). Akkurat som den gjorde i hine hårde dager da disse gutta spilte sine første konserter på lokalet. Da musikken sikkert kunne høres der ute på parkeringsplassen noen sikkert sto å kauka på elgen etter alt for mye “moonshine”.
Det er lenge siden gjengen spilte sine første konserter, og det er jævla lett å høre. Jeg tror ikke jeg vet om et tightere band enn nettopp Hellbillies. De har selvsagt vært det lenge. På plate høres de nå både tightere og mer samspilte ut enn noensinne, enten du tror det eller ei.
Jeg har dessuten tatt meg i å undres på om Egil Stemkens er sikker på om det virkelig er hans navn..? Jeg kunne nesten forbandet meg på at det var John Paul Jones som trakterte bassen på enkelte låter, da jeg kjørte den første gramofonrunden. Óg, når jeg ser bilde av mannen, er det egentlig ingenting som motsier at det er Mr Jones fra Zeppelin som har fått jobben etter Arne Sandum. Så jeg slår det bare fast med en gang. Stemkens er perfekt for et mer fremoverlent Hellbillies. 

Arne Moslåtten har også forlatt skuta siden sist (2013), men han har levert noen glimrende tekster, også til dette albumet. Hele fire i tallet, om jeg ikke har regnet feil. Resten av lyrikken står kanskje Norges aller fineste poet, i alle fall en av dem, Tom Roger Aadland for. Jepp, han som slapp den helt strålende, Blondt i Blondt, tidligere denne høsten.
Uansett forandringer, så er stammen og sjela fortsatt den samme som før, bare litt hvassere. For brødrene Haugen er som vanlig i toppslag, trommis Bjørn Gunnar Sando spiller som aldri før, og Lars Christan Narum er briljant på tangentene. På denne skiva har de også fått skikkelig sangkraft levert av Kim Fairchild. Herre min hatt for en stemmeprakt den dama har. Og jaggu har ikke brødrene også enorm kraft og følelse i sine respektive røster. Jeg synes ærlig talt bare de gutta der blir bedre og bedre i takt med åra som løper avsted med dem/oss. Aslag og Lars Håvard er ringrevene som vet hvor Hellbillies-skapet skal stå. Selvfølgelig vet de det, og jeg er sikker på at de blir å vite det i mange år fremover.

Nå har jeg altså sittet her å lytta til Søvnlaus, et par dager med jævla flott lyd, og et par uker med dårlig og spinkel lyd. Og når vi først snakker om lyd, kan det jo være på sin plass å si at Søvnlaus er innspilt i Sono Records og i Velvet Recording, og at albumet er produsert av Lars Håvard. Den mannen kan knotte og panorere, det er helt sikkert. Forsterke ting på riktig måte, og tilpasse alt rimelig perfekt, kan han óg. Resultatet er uansett en mektig tøff, tight og utfyllende lyd som både sparker og svever, når det trengs.

sovnlaus

Åpningslåta og tittelsporet “Søvnlaus” ble vel behørig omtalt herpå da den ble sluppet som singel i våres, men det må jo være lov, og på sin plass, å si at låta fortsatt sparker røv, og at det er en fengende og drivende flott låt som selvsagt er skapt for å åpne et nytt Hellbillies album. Lars Håvard går rett i strupen på oss med sine eminente gitarer, og resten av gjengen henger på så det ljomer etter. Når vi kommer over på neste låt, hersker det ingen tvil om at Hellbillies er blitt et tyngere og mer oppkjeftig orkester. Med tung metal-bass og ditto trommer, heftige riff og voksen rockevokal, buldrer “Trollet” frem fra skyggene og klapper et jævla stilig og Deep Purplesk refreng i scenegulvet.

Men ture, rangle, erte og krangle
Og stelle te mas
Ja ture, rangle, erte og krangle
Det syns’n æ stas

Når Aslag synger disse orda, svinger det skikkelig av Hellbillies. “Trollet” er en kar som heter Ola. En jævel som sleng rundt seg med galle og eddik, og som helst så, i sitt svært begrensa men ufint kraftige ordforråd, at alt forble som før, og som det alltid har vært. Låten har fått en passende tung og sta struktur, og alt sitter som flått på ei nyvaska røv. En direkte herlig tung låt med en typisk Moslåtten tekst. Dette blir nok knall når bandet gjør den fra scena.

“Ny Sang Kan Ta Te” er tredjelåta. Her tas det hele ned et par hakk, og vi er i godt gammelt Hellbillies modus. Jeg liker ikke å kalle låter som dette for ballader, selv om det antagelig er det. For det er noe mer enn bare balladekvaliteter over det. Ikke minst på gitar og korfronten. OK. Det er en Hellbillies ballade. Fin sang. De lyriske perlene fra Aadland, sitter som et skudd.

Så kommer det en ny rocker der Lars Håvard gir jernet både på sang – og gitarfronten. “Steingrunn” er kanskje en av mine favoritter i skrivende stund. Det er sprekt, fremoverlent, passe oppkjeftig og tøft som faen. Svarte faen (!) som det svinger med koring, piano og bredbente gitarer. Dette handler om bortkasta kjærleik og et aldri så lite oppgjør med det. Kim Fairchild bryter av seg høye toner, og alt er bare steike trivelig.

“Du Fall På Meg”, altså. Denne låta treffer meg skikkelig. Ikke nok med at teksten er nydelig flott, og av det slaget som har en tendens til å klamre seg rundt hjertet, så er også melodien helsikkes vakker. Akkordene, hvordan Aslag velger å dandere trykket i ordene han synger, og selve følelsen av hele låta – med det eminente gitarspillet og hele bøtteballeten.

Du fall på meg som regn ein summerdag
Du fall på meg som regn kor gong me va i lag
No har brønnen runne tom
No har himmelen fått eit anna drag

Så er det på med rocketøflene igjen. Eller den sorte hatten og den bredbente gitaren. “Gammal Lærdom” er nok en drivende dævel  i både Stones -og Skynyrdstuk. Her lirer Lars Håvard av seg noen dritlekre licks og piruetter, det er orgelbølger og et satans driv. Aslag blir som sagt bare bedre og bedre og synge, og koringa er atter på plass der det er meninga at koringa skal være på plass. Så suser vi rett over i “Vaken i Natt”. Litt Keef-riffing må til, selv om riffene er i typisk Haugenmondur. Kompet sitter som “færsk mainnskit i nysnø”, og framdrifta funker som bare rakkern. Hellbillies er litt av et rockeband, og atter en deilig gitarsolo tar form. Akkurat passe lang, og perfekt dandert. Herlig låt.

“20 År På Vegen” snakker for seg selv. Her tas det et lite tilbakeblikk på livet i turnébuss langs en endeløs veg som aldri virker å ta slutt. Aadland leverer atter en nydelig tekst. Denne Hellbilliske klassikeren som ennå ikke vet at den er nettopp det, er av beste Hellbillies-merke.

Så snakker vi faen tute skikkelig Rolling Stones struktur. Lars Håvard imponerer meg atter med sin sangstemme. Jeg elsker og digger Aslags stemme, men Lars Håvards, elsker og digger jeg nesten mer. Den mannen legger så mye kropp og fysikk i sin røst. Så mye skjelett og marg. Stemmen hans er som en nytuna Les Paul Standard der han kjører på med Keith Richards inspirerte riff og dyrisk kjærlighet til de seks strengene – sikkert fra en Telecaster her (who knows). “Tid Eg Ikkje Har” er skikkelig sprek, og det er lov å ta et par skritt ut på parketten med luftgitaren på magen, eller litt under der du vet. Faen! Jeg må komme meg på Hellbillies-konsert snart.

“Dei Usynlege”. DÆVEN for en låt! Jeg gråter nesten bare av måten Aslag bruker sin djevesk sterke stemme. Og Arne Moslåtten altså. Og hva er det Lars Håvard gjør for å få den gitarlyden, eller gitarlydene. Den klangen der, og den fysiske atmosfæren… Jeg vet da faen. Steike for en helt uimotståelig låt.

Unde grønne neonlys
Går han langs gata
Han huttra og han frys
Han slit seg sakte fram
Og han går utta meining og mål

Arne har alltid så fine ord når han beskriver de usynlige (de er det mange av, og i flere leire) i samfunnet, og Aslag legger så mye sjel og kjærlighet i hvert eneste ord, at man nesten kunne tro de hadde vært uteliggere selv. Helt overstadig flott denne låta. På alle måter. Og gitaren… Gitaren, gitaren, gitaren. Og kompet. Ren kamfer.

Nestsiste låt er rimelig tung i gangen. “På Tur” er også en låt som peker i Hellbillies nye retning. Og den er rett og slet jævla flott. Masse deilige moll-akkorder, passe tung på foten, og full av melodi. Dette er sånt som får den hardeste dævelen til å knekke litt sammen når timene er små og flaskene snart er tomme. På tampen, eller i den lille “brua” der inne, går Lars helt amok med sine gitarer (kontrollert, dog), og viser den siden jeg liker å sammenligne med Steve Morse. En dritfet låt.

Albumet avrundes med “Natta Norge” Her er halve trygdekontoret med i form av en medvirkende Thomas Seltzer. Dessuten kommer OnklP inn å gjør det han som regel gjør. Det hele funker fint som faen, det svinger og det låter litt Deep Purplesk i når hjørnene skal rundes. Tøft og dristig, artig og fett. Perfekt avslutning. Intet mindre.

 

Vurdering: Hellbillies imponerer meg fortsatt. Det har de gjort siden Niende, og de bare fortsetter å gjøre det. Søvnlaus er helt klart blant deres beste utgivelser. Det er vitalt og rocka, samtidig som den gamle sjela er i god behold. Dette er bunnsolide saker.

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert