Helldorado – Volume I & II (CCAP)

 

helldorado-i-og-ii

Helldorado er uten et ørlite fnugg av tvil et av landets beste, kuleste og sprekeste rock’n’roll-band. Siddisene, som riktignok har den utflyttede finnmarkingen Hans Wassvik med på bass og kor, ledes av mannen med en av de barskeste og fineste stemmene i Norge, Dag Sindre Vagle. I tillegg så har de en trommeslager i Morten Jackman som kan ta pusten fra noen og enhver, og det lille ekstra i mannen som er svært så viktig for sluttproduktet til bandet, trompetist Ole Ellingsen. Sammen spiller denne kvartetten rock noir, americana og ørkenrock bedre enn de aller, aller fleste på denne kula. Så, når de 3.oktober slapp ep’en Volume II, oppfølgeren til den strøkne Volume I som ble sluppet rett før jul i fjor, var det duket for en støvete og småhysterisk fest her på Senja. Dæven, jeg elsker Helldorado!

Jeg oppdaget bandet helt tilbake i 2002, da de slapp ep’en Lost Highway, og siden har jeg fulgt dem. Tett. Jeg har kommet ut av tellingen på hvor mange ganger jeg har sett dem live, men det jeg har stålkontroll på er at de aldri har sluttet å imponere når de står på ei scene. Nå skal jeg ikke kategorisk si at de er landets beste liveband, ene og alene fordi jeg ikke har sett alle norske band live, men at de er det tighteste og heftigste jeg har sett står jeg inne for. Egon og Blårock har booket dem en rekke ganger, og i tillegg spilte de to absurd solide konserter under Senjafestivalen i 2014. Alle, og da mener jeg absolutt alle, som var innom teltet i Gryllefjord, var rystende imponerte. Så, skulle du være blant de mange som aldri har opplevd disse fire blide siddisene (vel, en blid finnmarking), så vet du hva du har å gjøre neste gang de spiller i nærheten av deg.

helldorado-live

Plateselskapet CCAP har gitt ut alle skivene til Helldorado. Det begynte med den nevnte ep’en, og i 2004 slapp de debutalbumet sitt, Director’s Cut. På denne tiden var Bård Halsne med som gitarist, noe han óg var på oppfølgeren The Ballad Of Nora Lee (2005). I 2006 forlot Halsne bandet, og har styrt med sitt siden. Men, han har aldri forsvunnet helt fra radaren til bandet, og bidrar med gitar og kor på Volume I/Volume II. Og, så driver han med sitt, som f.eks. Bård & Børre Band, som slapp ei nydelig skive tidligere i år. Sjekk ut, sier jeg bare. Vel, da Halsne forsvant måtte Vagle ta langt mer gitaransvar, noe han gjorde, og gjør, på strøkent vis. I tillegg til å ha en stemme sterkere enn krutt, så er han altså en eminent gitarist, og det at han ikke er på alles lepper her til lands er et aldri så lite mysterium. Beviset på at de fungerte utmerket som trio er Sinful Soul (2009) og Bones In The Closet (2012), to album jeg personlig har spilt ihjel. “Johnny’s Song” fra den siste fullengderen holdt jeg som årets låt da den kom, og er en balladeaktig rakker som jeg bare må spille djevelsk høyt fra tid til annen. 

 

 

helldorado-volume-iVolume I kom altså som en gedigen julegave i fjor, og er en sylskarp ep bestående av seks coverlåter. Nå har Helldorado ofte blitt beskrevet som et band som passer som hånd i hanske som soundtrack i en Quentin Tarantino-film, med låter som kunne vært komponert av Ennio Morricone, men her åpner de altså med en John Barry-komposisjon, “You Only Live Twice”. Låten ble udødeliggjort av Nancy Sinatra, og var selvsagt tittelmelodien i Bond-filmen fra 1967. Strykerne Barry benyttet i den originale versjonen har blitt erstattet av blåsere. Ellingsens trompet er vital i lydbildet, og i tillegg bidrar produsent Ashley Stubbert med trombone. Resultatet er mektig, og dessuten langt mer rocka enn Nancy sin elegante utgave. Som om ikke blåsere og et tight og småvilt komp er nok, så har gjengen funnet en stemme i Anna Tara Vagle som står perfekt til farens stemme, og en farlig bra duett har oppstått. De følger opp med nok en Barry-komposisjon, “Beat Girl” fra 1960. Sjekk ut originalen, som åpner med en deilig, deilig surfgitar, bruker blåsere så det holder, og i det hele tatt er en killer av en låt. Våre karer sin versjon er veldig tett opp mot originalen, og er selvsagt årsaken til at jeg har sjekket ut denne nesten seksti år gamle låten. 

Høydepunktet på skiva er utvilsomt “Night Of The Vampire”, Roky-mann som jeg er på min hals. Jeg har jo hørt bandet spille denne Roky Erickson-klassikeren live, og blitt slått i bakken så jeg har slitt med å komme meg på beina igjen, og det at de har maktet å overføre energien og intensiteten til studio er rett ut makaløst. Ellingsen blåser av full hals, Jon Eirik Steinstø ligger herlig i bakgrunnen og herjer med et Hammond-orgel, Halsne bidrar med noen lekre gitarlyder, og jeg hører noe som kan minne meg om en Moog. Låten har blitt akkurat så heftig som den er når de framfører den på ei scene, og er en lydbonanza av en annen verden. Jackman har fått slaghjelp av Stubbert på perk, og sammen med Wassvik banker de ut den heftige og suggerende takta. Med Vagle sin vanvittige vokalprestasjon har de klart å gjøre en versjon som jeg vet at gamle, rørete Roky bare må elske av hele sitt hjerte. For en låt. For et band.

Mer surfrock blir det med “The Wedge”, Dick Dales låt fra 1963. Skulle du være i tvil om gitarferdighetene til Vagle så er det bare å sjekke ut spor fire på Volume I. Ellingsens trompetprestasjon er det som vanlig lite å utsette på, Jackman og Wassvik bekrefter at de er tightere i kompingen sin enn de fleste her på berget, og mannskoret de har lagt på gir låten enda mer liv enn Dale sin tilbakelente og kule versjon. Så hopper de rett over til “Going To A GoGo”, en låt som ble komponert og spilt inn av Smokey Robinson & The Miracles i 1965. Vi beveger oss da mot soulterrenget, men Helldorado har gjort en versjon her som er ganske så skitten og tenderer til å være en garasjerockvariant av låten. Jeg får litt The Hives-vibber av låten, og vi får høre en småvill Dag på sang. Kul som fy.

Det første volumet avsluttes med “Voodoo”, låten Chris Isaak skrev og ga ut på det glimrende albumet Silvertone (1985). Låten, og albumet, har jeg jo selvsagt hørt en rekke ganger tidligere, og selv om Helldorado har lagd en versjon av låten som kan minne om noe Tom Waits kunne ha gjort på 80-tallet, så er de tro med originalen. Mye pga Vagle sin stemmebruk, som ikke er veldig ulik 80-tallsutgaven av Isaak. Jackman koser seg med ei sag, det er lagt på perk, orgel og Halsne-gitar, som i dette tilfellet kan minne om måten Marc Ribot spiller på når han er sammen med Waits. Albumets roligste spor runder det hele av på nydelig vis, og vi er klar for neste volum.

helldorado-illustrasjon

helldorado-volume-iiVolume II åpner på vakreste og kjekkeste vis med Love-klassikeren “Alone Again Or”. Jeg har hørt Calexico gjøre en cover av låten, og Helldorado sin versjon er ikke langt unna den. Og, begge bandene er svært så tro med originalen. Heldigvis, tenker jeg. Man skal ikke kødde for mye med et mesterverk. I tillegg har Matthew Sweet og Susanna Hoffs gjort sin versjon på strøkent vis. Vi snakker med andre ord om en låt mange elsker, så også jeg. På mange måter er låten som skapt for Helldorado, med Ellingsens trompet, rock noir-kompet til Wassvik/Jackman, og ikke minst stemmen til Vagle.

“Boss Hoss” er et av høydepunktene på The Sonics debutalbum Here Are The Sonics!!! fra ’65. Låten ble skrevet av hovedvræler Gerry Roslie, og er det noen det ikke er enkelt å etterape så er det mesteren fra Tacoma, Washington. Nå forsøker ikke Vagle det, men kjører på med sin heftigste rock’n’roll-vokal, intens og cool, men hele veien med full kontroll. Blåserne gjør seg, og særlig trombonen til Ashley Stubbert, som har produsert Volume II óg, er med på å gi låten et snev av Blues Brothers-preg. Stilig og litt uventet. Denne stilen viderefører de på “Mr. Eliminator”, som er åpnings- og tittelsporet på Dick Dales fjerde studioalbum. Surfrock er da greia, men med Wassvik og Jackman blir resultatet noe tyngre enn det Dick gjorde for over femti år siden. I tillegg er Ellingsens seige trompetering med på å skape ei mariachi-stemning som selv Belushi og Aykroyd ville ha nikket anerkjennende til. Det er dessuten noen lyder her som jeg er usikre på, men som jeg tror Wassvik står for. Vi snakker om en zither, et klumpete strengeinstrument som oppstod i Sentral-Europa for to og et halvt tusen år siden, og som i dag stort sett brukes i enkelte filharmoniske orkester og blant spesielt interesserte. Jeg vil anta at guttene har fått tak i sin zither på en av sine turnéer i Tyskland eller Sveits, der de er rimelig populære karer.

I 1960 skrev Charlie McCoy et praktverk av en låt, en låt Wanda Jackson spilte inn året etter. Den havnet på b-siden av countrypop-hiten “Right Or Wrong”, men er i dag hennes absolutte karrierehøydepunkt. Ihvertfall ifølge meg. Vi snakker selvsagt om “Funnel Of Love”. Helldorado gjør ikke skam på denne herligheten av en låt på noe som helst vis. De har lagt på et mørkt og herlig mannskor, ikke veldig ulikt det som er på originalen, noen feite gitarer, kul trompet, og et hakket mer funky komp. Og, sånn bare for å ha det poengtert; det svinger som fanden, og bør være et sikkerstikk på enhver uanstendig fest. Vagle tar skikkelig i på sisteverset, etter en kontrollert start, og det skaper akkurat den dramatikken låten fortjener.

Så rundes det hele av med det som for meg er en av de kuleste låtene Elvis Presley spilte inn. “Charro” er tittelsporet fra soundtracket til westernfilmen Elvis spilte inn i 1969, og kom året etter ut på det undervurderte albumet Almost In Love. Elvis gjør en fabelaktig vokalprestasjon på låten, som vanlig, og det er tydelig at han elsket sangen. Det gjør helt klart Vagle & co óg, såpass at de yre og spillekåte har speeda opp tempoet noe, uten at nerven i låten forsvinner av den grunn. Trompet og trombone som understøtter Wassvik og Jackman sitt komp, og Vagle har Elvis-røsten på lur. Jeg tar meg i å bli søkkimponert over stemmen til denne mannen for n’te gang. Sammen med Paal Flaata har vi altså to av de dyktigste Elvis-tolkerne på denne planeten. Herlighet for et avslutningsnummer!

Vurdering: Jeg er såpass stor fan av Helldorado at jeg vel egentlig er diskvalifisert for å mene noe om dette som har blitt en av årets lekreste vinylutgivelser. LP’en består av begge EP’ene, og den er fortsatt å få kjøpt. Ukas tusentips til våre lesere er å gå til innkjøp av den. Får du ikke tak i den så finnes både Volume I & II på separate cd’er. I og med at karene i Helldorado har en utsøkt musikksmak er dette definitivt coveralbumet du bør skaffe deg i 2016. Og siden de er de noe av det tøffeste, skarpeste og cooleste som finnes her i landet så er det ikke noe å tenke på. Sjekk ut skivene under her, og ta deg gjerne tid til å teste dem ut mot originalene, som er puttet inn i egen spilleliste. Det er bortimot livsviktig, om du liker rock’n’roll..

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert