Hilma Nikolaisen – Puzzler (Fysisk Format)

fy100

’82-modell Hilma Nikolaisen er en erfaren debutant. Hun har vært en aktør på den norske pop- og rock himmelen i mange år allerede, og hun kommer som de fleste vet fra en meget begavet musikalsk famile. Hun er kanskje mest kjent som bassisten i Serena Maneesh, men har også vært vokalist og bassist i trioen Umbrella, og dessuten var hun medlem i popbandet Loch Ness Mouse. Hun har såvidt jeg vet en sønn sammen med tidligere Mayhem-vokalist, Sven Erik Kristiansen, uten at dette har så djevelsk mye med saken å gjøre.

Det som derimot har så mye med saken å gjøre, er at denne høyreiste, litt (men bare litt) Bowie-androgyne kvinnen, altså nå i disse adventstider, er ute med sin solodebut. Av forskjellige grunner, som f.eks forhåndsomtale og egne erfaringer, har jeg hatt en viss porsjon forventning til dette albumet, så det finnes en viss fallhøyde her. Men bare slapp helt av. Disse innfris ganske umiddelbart. Egentlig så snart nåla finner de første rillene og et herlig lydbilde møter meg med luftig kontant bass og et nydelig krydra musikalsk terreng der en leken gitar/gitarer danner forgrunnen óg forsåvidt, bakteppet, for en melodiøs og vakker/spenstig sang plassert i et interessant rytmisk terreng. Det slår meg fort at vår kvinne har noen snertne og jævla spreke melodier på lur her. Det slår meg også at det jaggu var på tide at hun slapp disse på oss som tar imot sånt med åpne armer, dog med et litt kritisk øre (noe annet skulle tatt seg ut).

Albumet åpner med en temmelig lang, men jævla deilig låt. “Hermitage” er kanskje en utradisjonell albumstarter, men det føles utvilsomt bare helt riktig at showet starter her. Det er rett og slett en invitasjon inn i Hilmas musikalske univers. Når skiva så fortsetter med låter som “Two Three Four Five” og On and On and On”, er det liksom ingen tvil om at Nikolaisen opererer i et eget univers jeg ikke er i tvil om at hun har gått rundt å ruga på temmelig lenge. Det er noen befriende og meget innbydende over musikken og låtene som møter meg, og jeg kjenner bare at jeg vil være i denne stemningen, mye mye lengere. Og det kan jeg heldigvis.

Atmosfæren jeg befinner meg i, kan i små drypp minne om den jeg kjenner på når jeg lytter til band som fantastiske Velvet Underground, f.eks. Selv om Hilma har klart å skape sin egen musikalske atmosfære av litt eksperimentell rock drevet ut av nydelige, og noe jeg føler på som svært personlige popmelodier, er det lett å finne sine referansepunkter i dens særegenheter. Men det er likevel ikke hva det kan minne om som er essensen her, for det er nettopp særegenhetene som bør trekkes frem i Nikolaisens musikk. Sånn som det litt rufsette lydbildet i de nesten kliniske musikalske landskapene. Gitarene, stemmen – hele tiden stemmen, lufta som har fått så god plass, og alle de små detaljene som hele tiden krydrer lytteropplevelen og de musikalske kvalitetene. Det er dette som gjør Puzzler til det albumet det har blitt. Et lite mesterstykke.

foto-julia-naglestad

Foto: Julia Naglestad

Så fortsetter vi inn i låta “Word”. Denne blir nesten som en hybrid mellom New Wave, sofistikert pop og en slags cool clubjazz å regne. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men bassen og gitarene, klangene, perkusjonsstrukturen, og akkordene. Det er så delikat og stilig at det nesten er til å dø litt av. Så avsluttes side 1 med låta som kanskje er min favoritt for øyeblikket. I “Dubious Dobious” har Nikolaisen fanget en melodi som både er sart, sterk, tidløs og frisk som dugget i morgensola, og pakket den inn så vakkert at man nesten ikke vil åpne den. Slik jeg ser det, er det rett og slett ingen tvil om at denne dama har det som skal til for å kunne brodere ut en hel flokk med album under sitt navn i årene som kommer. Jeg håper i alle fall at det blir sånn.

Før jeg slipper ned stiften på side 2, føler jeg at det er på sin plass å nevne de eminente musikantene Hilma Nikolaisen har med seg her. Egil Arntzen gjør en helt nydelig jobb på gitar og kor, Andreas Frøland basser som en Gud, Kristofer Staxrud og Eirik Kirkemyr er begge på hver sitt vis intelligente og helt riktige bak trommene og Mads Johansen er som safran på perkusjon. Eksotisk, nyansert og dyrebar. Alle de andre musikantene som er med her, er også helt uunnværlige for helheta, og den er der på alle måter. Dette føles helstøpt, og er strålende produsert av dama selv.

“Cloud Nine Rewind” åpner ballet på side 2. Låta fremstår som smakfullt kjølig på en innbydene og jævla vakker måte. Igjen er topografi, altså de musikalske omgivelsene som oppstår underveis, helt utrolig verdifulle. Her dukker de soniske bildene opp. Det er utvilsomt et eget univers her, og en egen atmosfære. Det finnes en lengsel i all vokalen som ligger som et mønster tegnet på himmelen.
Tittelsporet, “Puzzler”, er drømmende og meget bevegende, på mer enn én måte. Av en eller annen grunn får jeg en Beck-følelse her, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hvorfor. The er også noe Beatlesk over det hele, as in helt på slutten av både Beatles og denne låta. Så overtar “Home Straight Sorries”, som er et nydelig eksempel på at dette er deilig pop i en rocka og godt komponert drakt. Elsker den litt distanserte og frie gitaren her dessuten.

Så havner vi på den gode gammeldagse lekeplassen med husker og sånne små karusseler du selv sparker rundt. Jeg vet ikke men “Swings and Roundabouts” er litt leken og svimmel på en måte. Den før meg av ulike grunner til å tenke på barndommen. Det må ligge i selve tittelen, tenker jeg…
Albumet avsluttes, eller skal vi si – avrundes, med “Brighter Soon”. Dette er den perfekte låta å legge sist på dette helt utrolig interessante og meget flotte albumet. Det er en litt sånn “the show is over” feeling her. Vakre harmonier, en viss tristesse og en verdig slutt der det er god plass for å la tankene vandre fritt. Men det er jo ikke slutt på noen som helst måte, for det er jo bare å snu skiva igjen. Begynne på nytt. Gudene skal vite at jeg har gjort det noen ganger den siste tiden når jeg har satt meg ned for å skrive denne omtalen, får så å måtte innse at formen og helsa ikke har tillatt det. Men nå er vi der, og jeg er rett og slett hekta på Puzzler.

Vurdering: Lekent, intelligent, sofistikert, kreativt, musikalsk, delikat, vakkert, tøft og jævla godt balansert. Hilma Nikolaisen imponerer stort med sin solodebut. Dette er en perfekt julegave, spør dere meg. Norsk rock, norsk pop – har fått en ny diamant i rekker. Uslepen og vakker. A diamond in the rough.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert