Hoist That Rag

Hoist That Rag

Av og til så strekker ikke dagene til, og med full lærerjobb, volleyballtrener for jentene i bygda, og fast kokk her hjemme, så hender det at det ikke blir tid til å virkelig sjekke ut ny musikk. Når så ingen andre album enn Benny Borg sitt meget, meget vakre Den Siste Reisen, og knakende solide The Farmer Trilogy med Jack Stillwater, treffer meg voldsomt, så havner jeg her i TW-hjørnet.

Broderen skriver strøkent om Benny og hans skive, mens jeg tok for meg Jack Stillwater i den fin-fine bloggen Dust of Daylight, samt hadde en kjappis om trilogien her hos oss i går.

Nok om det. Jeg har igjen havnet på Tom Waits-kjøret. Og, jeg har igjen havnet på “Hoist That Rag”-kjøret. Det har jeg allerede skrevet noen ord om tidligere, men siden bare sytten personer så det, så blir de skriveriene dagens hvileskjær.

Well I learned the trade
From Piggy Knowles and
Sing Sing Tommy Shay Boys
god used me as hammer boys
To beat his weary drum today

Hoist that rag
Hoist that rag

The sun is up the world is flat
Damn good address for a rat
The smell of blood
The drone of flies
You know what to do if
The baby cries

Hoist that rag
Hoist that rag

Well we stick our fingers in
The ground, heave and
Turn the world around
Smoke is blacking out the sun
At night I pray and clean my gun
The cracked bell rings as
The ghost bird sings and the gods
Go begging here
So just open fire
As you hit the shore
All is fair in love
And war

Hoist that rag
Hoist that rag
Hoist that rag
Hoist that rag

Brodern holdt en elgsteikfest i forbindelse med utgivelsen av Real Gone i 2004, og det var der jeg hørte låten første gang, halvveis inne i skogen i Midt-Troms.. En tredje kar var med på “seansen”, som i tillegg til elg inneholdt øl og masse brændevin. Han tredjekaren var en anstendig trommis og en meget flink lærer, men hadde ikke mer enn et brukbart kjennskap til Far. Dette ble veldig mye bedre i løpet av kvelden, som bestod av fyll, brøling og noe som muligens kan omtales som dans..

Åpningssporet er tøft det, og det ble nikket en god del til Top of the Hill. Denne nikkingen gikk fort over til noe som uinnvidde ville sett på som headbanging, for fy faen Hoist That Rag slo inn umiddelbart! Fulle av sprit og høstens elg ble vi lamslåtte. Hvordan er det mulig å produsere en sånn intensitet? Hva gjør Far for å få til en så absurd bra synging? Og hvem er det som sprenger høytalerne i hvert eneste refreng?

Svaret på det siste spørsmålet er Les Claypool på bass, Marc Ribot på gitar, Brain på perkusjon, og sønnen Casey som serverer oss sprø lyder. De åpner skrudd, med hamring og en lett og luftig bassgang. Litt shaking dukker opp, Ribot begynner å plukke på gitaren, og så smeller det fra grunnen. Far kommer inn med en stemme jeg aldri har hørt maken til. Og jeg sier det med en gang; dette tror jeg må være den heftigste vokalprestasjonen ever!

Han jamrer seg, vrir seg, det høres ut som om han har vondt, gruer seg til noe, og av og til synes jeg det kan høres ut som om han er en ondskapsfull djevel. Og så refrenget, da. Hvordan kan en fyr som er såpass liten som Far ha en stemme som høres ut som om den tilhører et monster på 2,45? Det er et primalvræl hentet fra buken som kommer ut av Far her, og det er skummelt, fett, og herlig. Og det skremmer vettet av meg!

Og så er det gitarsoloen til Ribot! Oioioioi! Minste fire “oier” kreves her, for har han noengang gjort noe kulere? Nei, er svaret, hvis jeg skal svare ærlig, og det skal man jo. Det hele braker løs etter 1:45, og Ribot river, sliter, krafser og klorer i strengene helt til låten har vart i 3:10. En solo fra den kanten som varer i ett minutt og tjuefem sekunder er ikke akkurat hverdagskost fra verdensmesteren i soloer som tar 10-15 sekunder. Og hvert sekund er en nytelse, hvert sekund river i sjela mi, og hvert eneste sekund er livsviktig. Fy faen for en skitten solo, dæven døtte for en vill gitarist, og satan for et geni.

Far snakker altså om at dette er en politisk sang, eller en slags “Solidier’s Song” om dere vil. Dette er det ikke så enkelt å forstå sånn rent umiddelbart, men kanskje det “løsner” om vi tar teksten sakte og pent for oss, strofe for strofe?

Det hele åpner med at fortelleren vår sier til gutta at han lærte faget sitt av Peggy Knowles og Sing Sing Tommy Shay, og at selveste Gud i dag brukte ham som en hammer for å dunke løs på den søvndyssende tromma hans. Hvem i Guds navn er det så Far synger om her? Jo, Peggy Noles (Far driver med sine sedvanlige vrangbokstaveringer her) dukket opp i Herbert Asbury sin fine roman “The Gangs og New York”, forøvrig nydelig overført til lerretet av Martin Scorsese, og er i tillegg til å være en litterær skikkelse et vaskeekte menneske. Hun var en del av den såkalte The Hook Gang i New York, en gjeng som oppstod i midten av 1860-årene i etterkant av borgerkrigen. Peggy hadde spesialisert seg på piratvirksomhet, fortrinnsvis på Hudson River, og da spesielt med utgangspunkt i Manhattan’s lower east side. Hun gjorde mye rart i løpet av sin levetid, men hennes mest “beskattede” prestasjon var nok da hun stjal en robåt, malte den om, for så å selge den til båtens tidligere eier.

The Hook Gang var i utgangspunktet en gatebande bestående av rundt hundre notoriske kriminelle og annet pakk, men gikk mer og mer over til å drive med ren piratvirksomhet ute på elva. De hadde mange skumlinger og sterke ledere med seg, og en av de viktigste var altså Sing Sing Tommy Shay. Kallenavnet fikk han selvsagt etter opphold i New Yorks mest berømte fengsel, som ligger rett nord for byen, ved bredden av Hudson River. Hans største øyeblikk var nok da han sammen med en medsammensvoren shanghaiet en stor robåt som var bemannet med åtte personer, tvingte dem til å ro mot land, for så å kaste dem i elva da de var femti meter fra land. De kom seg unna fordi de hadde planlagt alt i detalj, hadde med seg et provisorisk seil, og andre kjeltringer stod og ventet på dem lengre opp i byen, med gjemmested og full pakke.

Nuvel, hvorfor synger så Far om disse kjeltringene? Hvorfor sier han at dette har vært vår manns læremestre? Og hva i Fanden har Gud med dette å gjøre? Jeg tror jeg har svarene på dette, men at det er noen fasit kan jeg ikke garantere. Amerikanske soldater ble i tiden rundt utgivelsen av Real Gone sendt til Afghanistan og Irak, USA hadde Al Quaida-fanger ved Guantanamo-basen, og soldatene i landet ble tutet ørene full om “Ondskapens Akse” og det som verre var. Utgangspunktet for de amerikanske ungguttene som skulle ut å “forsvare” landet sitt var altså i stor grad tuftet på Bush sine idèer om hvem som var skurkene, administrasjonens ønske om å “ta grep” om de urolige områdene, og offiserenes opplæring av sine rekrutter basert på dette grunnlaget. Far ser tydeligvis på hele denne gjengen som skurker som han glatt sidestiller med Peggy & Sing Sing, og vi vet vel alle her inne nok om USA og kristendommens påvirkning på samfunnet til å konkludere med at soldatene ofte satt igjen med et inntrykk av at det som ble “messet” var Guds vilje. Jeg tror aldri jeg har hørt en amerikansk president tale uten å nevne The Lord, og offiserene bruker ofte Faderen i motivasjonsarbeidet med soldatene sine, med Gud, Fedreland og hele regla.

Så fortsetter vår mann å beskrive en solfylt himmel og en flat jord, et sted som passer utmerket for en rotte. På dette stedet lukter det blod, han hører summingen av fluer, og han vet hva han skal gjøre om en baby begynner å gråte. Nå er det lettere å forstå hvor Far vil hen. Han beskriver for meg Irak her, med sine endeløse ørkener og sitt golde landskap. Det er sikkert et ok sted for rotter, men her er nok soldaten rotta, med dens egenskaper vi normale mennesker ikke vil vedkjenne oss. Rottene er kyniske, uten moral, og går over (og gjennom) lik for å komme til sitt bytte. De amerikanske soldatene opplevdes nok som rotter av store deler av den arabiske og kurdiske befolkningen i Irak, og en rekke uheldige episoder og hendelser er forklaring god nok på dette. Men dette skal jeg ikke utbrodere mer her og nå, annet enn å referere til den helt forjævlige antydningen Far kommer med i den siste linjen i andreverset: You know what to do if the baby cries. Hvilke forklaringer og løgner kan rettferdiggjøre slike handlinger? Hvilket press er det som skal til for å få en ung soldat til å gjøre noe slik?

Så putter soldatene fingrene i jorda, og vrir og vender litt på den. Røyk skygger for sola, og om kveldene ber han til Faderen og gjør rent geværet sitt. Den sprukne klokka ringer mens spøkelsesfuglene synger, gudene begynner å be, så det er bare å begynne å skyte når vi kommer fram (til bestemmelsesstedet). For alt er vakkert (eventuelt riktig/rettferdig) i krig og kjærlighet. Her er det åpenbart at Far beskriver en militær enhet som tilpasser kartet til terrenget, so to speak. Altså de finner forklaringer på egne handlinger uavhengig av hvor gale disse handlingene måtte være. Vi så alle røyken fra oljebrønnene som mørkla enorme områder, og vi vet like godt som Far at det nok kan lette litt på samvittigheten med en bønn og unnskyldning til høyere makter etter å ha skutt andre mennesker, så lenge de nærmeste offiserene ikke bryr seg. Eller den amerikanske presidenten og hans regjering.

De sprukne klokkene tror jeg skal beskrive moskéer som er sønderskutt og kaller til bønn, selv om det strengt tatt ikke er klokker som benyttes til dette normalt, men her er jeg “open for suggestions”, som det så fint heter. Uansett er nok spøkelsesfuglene i virkeligheten jagerfly, og syngingen er lyden av avfyrte maskingevær og raketter. The gods go begging er høyst sannsynlig noe Far har hentet fra den kritikerroste romanen med samme navn, skrevet av Alfredo Vea i 1999. Han var en Vietnam-veteran som skrev en bok som startet med at to uskyldige damer ble brutalt drept i San Francisco, to drap som egentlig begynte med morderens opplevelser og erfaringer fra Vietnamkrigen. Her er det lett å tenke seg at “vår mann” har drept uskyldige mennesker i Irak, og sliter tungt med dette. Men får du ordre om å skyte på alt som rører seg, så blir det uskyldige offer, og det er du som skytter som ender opp som en drapsmann med de traumer det måtte medføre. At alt er vakkert i krig og kjærlighet er selvsagt en lettere og ironisk omskriving av det mer kjente ordtaket dere alle kjenner til. Far har nok hentet dette ordspillet fra forfatteren Francis Edward Smedley og hans roman “Frank Fairleigh” fra 1850. Jeg vil anta at Tom Waits hadde en periode i forkant av Real Gone som var viet amerikanske 1800-tallsforfattere..

På toppen av disse skildringene så handler refrengene om å “heise filla”. Denne “filla” som skal heises må jo bare være det amerikanske flagget, og det at Far våger å gi Stars’n’Stripes dette kallenavnet er galskap. Pur galskap, når vi vet symboleffekten det amerikanske flagget har for sine borgere, og hva de tenker om dem som “besudler” det. Og Far nøyer seg ikke med å gi flagget et kallenavn; han brøler det ut i vrede!

Teksten er altså i aller høyeste grad politisk, og er på alle måter en “soldatvise”. Men uavhengig av hvor interessant og lærerik historien er, til tross for at dette er poetisk skrevet og med den heftige språklige finurligheten om å “heise filla”, så er dette for meg først og fremst en vanvittig og avsindig sterk melodi, framført så sterkt og genialt at jeg egentlig ikke er i nærheten av å kunne beskrive det med ord. Det blir bare puslete skriverier sammenlignet med følelsene Hoist That Rag gir meg.

Hoist That Rag!

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert