Howlin’ of the Wolf – Please Don’t Listen/The Caretaker (Dead Cool Records)

dsc05435

Howlin’ of the Wolf er tilbake med mer obskur og deilig undergrunnsblues. Denne gangen med helt nye voodoovibber fra den mørkeblå kjelleren, og der ulvene fortsatt hyler utenfor i form av en theremin som svinger i en frekvens mellom outer space og New Orleans, eller kanskje mellom himmel og helvete for alt jeg vet.

Så jeg sier det bare med en gang. Man suges rett inn i en atmosfære av stemmer og gitarer – Esben messer og Jan Raymond skaper rom, og denne gangen stiller de også med bass – det gjøre seg, theremin og trommer.
Sist, på albumet Backfire Madness, var det bare vokal og gitar, noe som funket overraskende bra, men nå, altså med litt bass, litt forsiktig men kledelig trommebruk, og en utsvevende theremin styrt av vokalist Esben Roos Svendsen, funker dette om mulig enda bedre.
Disse to låtene, altså side A og B på deres nye singel, har funnet en fast plass i undertegnedes sjel allerede. Akkurat som langspilleren gjorde det. Og ja, jeg er svak for denne genren, som jeg vil påstå er en smal en. Det vil nok heller sikkert si, at det er Howlin’ of the Wolf, jeg er svak for.

For folk som er litt usikre på hva det litt obskure instrumentet theremin er, så er det altså en russisk oppfinnelse. Dette instrumentet er kjent for å være det første elektroniske instrumentet det faktisk gikk an å spille på, og det ser ut som en gammel, litt snodig radio, med antenne montert rett på chassiet. Folk har sikkert sett både Jimmy Page og Wayne Coyne bruke en sånn på scena.
Det er ofte hendene til musikanten som påvirker frekvensene når han eller hun beveger de rundt denne “antenna”, og denne gangen er det altså Esben i Howlin’ of the Wolf som gjør dette – helt dødsfett, må vite.  Det er en festlig og virkningsfull psykedelia-affære dette, spør dere meg. Stemningen er satt.

Begge disse låtene er kreditert hele bandet, så jeg regner med at musikken jammes fram der nede i det mørkeblå dypet. På denne 7-tommeren er det fire mann i aksjon. Vi snakker om nevnte Esben Roos Svendsen på vokal og theremin, vi preiker om Jan Raymond Svendsen på gitar, vi babler om Ole Sørensen på bass, og vi jabber om Ken-Arve Nilsen på trommer.
Jeg ser ingen hensikt med å favorisere den ene av disse to låtene foran den andre, men jeg liker “The Caretaker”, litt bedre enn “Please Don’t Listen” (hahaha – ja, jeg vet jeg er morsom). Men. Jeg liker altså begge disse låtene som på mange måter hører sammen.

Bandet planlegger en ny langspiller i 2017, og denne vil ikke ha med noen av disse to låtene. Disse kommer altså bare i form av denne brillefine singelen. Vi i TW gleder oss stort til neste langspiller, så det blir nok aldri nok mørkeblå voodoo-undergrunnsblues her på bruket.

Vurdering: Diggbar space’a undergrunnsblues fra folk som har funnet en egen form. Howlin’ of the Wolf er en helt egen greie, med en helt egen stemning. Ferdig snakka! Dette lover bra for LP-en som kommer rundt neste sving.

 

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert