Inge Bremnes – Mellomspill (Drabant Music)

Det begynner å nærme seg en uke med Mellomspill på platespilleren her nede i musikkrommet mitt, og det har vært en uvanlig reise i toner og lyrikk, må jeg si. Én ting er Inges stemme, og en annen ting er tonevalgene, diverse strukturer og alle de små detaljene.

Mellomspill er altså Inge Bremnes sitt debutalbum. Jeg hadde egentlig tenkt å omtale det allerede sist lørdag, men så viste det seg at albumet krevde langt mer enn forventet av meg, og når jeg i tillegg ble grepet av en kort men kontant skrivesperre óg musikksperre, måtte det bare bli sånn som det har blitt. Det har på mange måter vært en prosess der jeg har jobba litt med å knekke Inge Bremnes-koden, og det er egentlig litt rart med hensyn til at jeg likte skiva første gangen jeg hørte den.

Men nå etter at jeg har dykket litt skikkelig inn i musikken mannen fra den ekstremt musikalske familien Bremnes presenterer her, må jeg bare si at jeg er temmelig imponert av flere ting. Vi snakker gode låter, flotte stemninger, og en utrolig flott detaljflora, om det går an å kalle alle de små finurlighetene som er å finne her på Mellomspill for det. Inge har en fantastisk evne til å bruke stemmen sin i alle spektre, holdt jeg på å si. Jeg mener, han har en fantastisk evne, helt på høyde med far og sønn Buckley f.eks, til å legge inn små finurligheter som ved første lytt kanskje ikke er så alt for merkbare, men som etterhvert som musikken finner sin plass, utgjør en enormt fin faktor du (eller jeg) som lytter virkelig kan la deg imponere av. Små dype eller høye fraseringer, og uventede steder å legge inn trykket… det er sånne ting som har moret meg når jeg har lyttet til dette albumet. Selvsagt er låtene i seg selv jævla fine, men det er ikke til å komme bort fra at det er måten Inge bruker sin stemme på, hans valg av ord, og hvordan han ofte kan suge eller dra på konsonantene, istedenfor å på sedvanlig vis dra ut vokalene på den mer typiske måten. Han gjør selvsagt det óg. Mellomspill er i det hele tatt en jævla interessant plate, og unge Bremnes, en utrolig interessant og fin musiker óg komponist. Han har jo mange å slektes på, men alikevel må jeg bare si at han har minst like mye av sitt eget særpreg med, som eventueller påvirkninger fra alle de respekive slektingene. Hans far, Ola, har sikkert hatt sin innflytelse, men jeg er også temmelig sikker på at Inge har valgt det stikk motsatte i sin måte å tenke musikk på når han har utviklet sin stil, og det sikkert over mange år allerede.


Foto: Ivar Waage Johansen

Det går fint å lytte til sangene på dette konseptalbumet, isolert og helt løsrevet fra hverandre, men om jeg skal anbefale noe som helst her, er det at du får mer igjen av musikken om du legger deg ned med lukkede øyne, og bare lar hele skiva gjøre sine underverker med deg. Angripe den som en film.

Konseptet her er en slags hyllest til alle overgangene i livet, og ikke til de store hendelsene, om det går an å si det sånn. Inge tar med andre ord ikke tak i de store skjellsettende opplevelsene her, men fokuserer heller på alt det som er i mellom disse – og det er jo mellomspillene i livet som utgjøre det meste av det. Altså – av livet. Her er det selve reisen som står i fokus, og ikke hvor du var for 2-3 år siden, eller hvor du skal når “målet” er nådd. Jeg må rett og slett si som en smart jævel sa en gang i tiden: Det er når du kjeder deg, eller tror du gjøre det, at du tenker. Det er da du formes som menneske, og ikke når du kanskje har dine største opplevelser i livet.

Jeg føler at Inge lykkes meget godt med å underbygge dette konseptet med sine stemninger, og med selve musikken, og ikke minst gjennom instrumenteringen som til en hver tid utspiller seg. Også lyrisk sett, er han fint på hugget med sine lett filosofiske tekster, og sine sofistikerte små arrangementer. Mannen har rett og slett laget et album jeg tror han selv, sammen med oss andre som har oppdaget Mellomspill, vil komme til å se tilbake på med en følelse av tid, ja som en epoke det er mulig å besøke når som helst. For såvidt jeg kan bedømme, er dette som en liten film, eller kanskje en slags finurlig liten dagbok som beveger seg over et ganske stort tidsperspektiv, dog komprimert på et album som varer en drøy halvtime, å regne. Jeg velger å ikke trekke frem enkeltlåter her, selv om det hadde vært forsvarlig å gjøre det. Jeg mener uansett at albumet gjør seg aller best i sin fulle og hele lengde, UTEN avbrudd. Det har vi tid til i denne alt for travle verdenen som vi har skapt rundt oss. Sånn erre med den saken.

På gitar har Inge med seg Eirik Hansen, på tangenter har han Øystein Myrvoll, på bass Erlend Bredal Olsen, og på slagverk, Andreas Voie Juliebø. Et nydelig og perfekt orkester for oppgaven.

Kort oppsummert, er Mellomspill en utolig interessant og innbydende plate, og jeg anbefaler folk som liker å forsvinne litt inn i musikken, å skaffe seg den. Det er en nydelig skive full av små særegenheter, imponerede detaljrikdom, fint konsept og fine sanger. Jeg gleder meg til å følge denne artisten videre på hans musikalske sti. For det skal jeg.

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert