Jack Oblivian and the Sheiks – The Lone Ranger of Love

Jack Oblivian

Jack Oblivian er ute med nytt album, og da blir det alltid en festdag i huset. Vinylen ble bestilt fra USA, og kom i hus tidligere i uka, akkurat tidsnok til at jeg kunne kjøre de fire-fem obligatoriske rundene på tallerkenen og komme med en omtale i tide til andre utgave av The Wilhelmsens. Jack Oblivian heter egentlig Jack Yarber, er et år eldre enn undertegnede (f.1967), og i dag bosatt i Memphis, Tennessee. Han er opprinnelig fra Corinth, Mississippi, der han startet sitt første band, Johnny Vomit & the Dry Heaves, sammen med high school-lompis Jimbo Mathus, en kar som virkelig er verdt å sjekke ut, både solomaterialet han har gjort, og utgivelsene med Squirrel Nut Zippers.

Compulsive GamblersI 1987 flyttet han til Memphis for å starte band med fetteren sin, og med bandet The End platedebuterte Jack da de slapp singelen “You Never Called/People Talk”. B-siden er senere covret av Nashville-bandet Cheap Time, og de gjør en skikkelig stilig versjon av låten. The End var historie i 1989, men da hadde Jack allerede møtt Greg Cartwright, og The Compulsive Gamblers så dagens lys. De skjønte straks at de var musikalske åndsfrender, og selv om de mislyktes med sitt første prosjekt, så kjørte de på med sin beintøffe garasjerock. Etter å ha sluppet noen singler og gjort en rekke opptak som de sendte til ymse selskap, skjønte de at de måtte gjøre noen grep. Grepet de gjorde var å kontakte Eric Friedl, som på den tiden jobbet for Shangri-Las Record, men var ivrig opptatt med å starte opp sitt eget Goner Records. 

De turnerte litt sammen som band sommeren ’93, og de skrev og spilte inn nok materiale til et album allerede første helga de var sammen, og resultatet av dette har i senere tid blitt til albumet “On the Go”. Jack hadde i løpet av sommeren bestemt seg for at han ville flytte etter kompisene fra Compulsive Gamblers, som dro til New Orleans da bandet ble oppløst, fordi han hadde stor tro på at de fortsatt kunne få noe til. Men, etter en tid i tenkeboksen innså han at det var The Oblivians som hadde en framtid, og takk Gud for det. Etter noen opptredener som PP (initialene til Pontius Pilatius) og Gentlemen of Leisure, kom de opp med den briljante idèen at de ville ta en Ramones. Alle tok etternavnet Oblivian, og tre av de tøffeste garasjerockerne i historien var født, eller gjenfødt, om du vil.

The Oblivians slapp sitt første album i 1995, det brutale Soul Food på Crypt Records, ei skive som kun kan kategoriseres som garasjepunk, med låttitler som “And Then I Fucked Her”, “I’m Not a Sicko, There’s a Plate In My Head” og “Nigger Rich”. Live var de de tøffeste i byen, og etterhvert i hele den voksende undergrunnsscena i USA, og ble først og fremst kjent for råskapen sin, at de fjernet basstromma i settet, og kun kjørte på med to gitarer. I tillegg til at de skiftet på instrumenter og vokaljobben etter stort sett hver eneste låt, både i studio og på konserter. Soul Food er noe av det mest energiske og festlige jeg kan høre på. Deretter kom den langt mer strukturerte Popular Favorites (1996 – Crypt Records), som for meg er et av 90-tallets virkelige høydepunkt. Her finner vi en av bandets sterkeste låter, “Christina”, der Jack høres ut som en Elvis Presley med punkeattityde. Dessuten, “Bad Man” som både Jack og Greg har spilt ofte i sine andre prosjektet, er i sin originale versjon her. I det hele tatt så består skiva av en rekke fete riff, kronisk energisk tromming, og tre vokalister som overgår hverandre i råskap. 

The ObliviansSenere i ’96 slapp de en slags samler på Sympathy For The Record Industry, som de klokelig kalte Sympathy Sessions, en artig skive med andre og tidligere versjoner av låtene fra sine to første album. Her er rockabillyen lett å høre, selv om de kjører på med masse fuzz på begge gitarene. Året etter kommer de så ut med sin siste studioskive, i første omgang, den snodige men veldig tøffe  Play9 Songs With Mr. Quintron. Dette var et samarbeid med den semi-mystiske Mr. Quintron, en nattklubb-pianist fra New Orleans. Skiva betydde slutten for The Oblivians, først og fremst fordi Greg syntes at de tre medlemmene i bandet hadde bevegd seg i forskjellige retninger, noe man i ettertid selvsagt kan skrive under på. 

Jack og Greg fortsatte ganske kjapt med The Compulsive Gamblers, og ga ut to studioalbum på Sympathy For The Record Industry, Bluff City (1999) og Crystal Gazing Luck Amazing (2000), der de bl.a. har med originalversjonen av “Stop and Think It Over”, en låt Reigning Sound fortsatt spiller på konsertene sine. Før det hadde Jack sluppet den absurd coole So Low (1998 – året før ga han ut EP’en American Slang) på samme selskap, et album som for meg er beviset på at det bor mest punker i Jack av Oblivian-karene. Yarber øser ut høyoktanrock i bøtter og spann, og synger som Elvis og Iggy sitt uekte avkom. Versjonen han gjør av New York Dolls sin “Trash” er virkelig snaisen, og når de to låtene som er før er noe av det tøffeste Jack har gjort, “Midnight Queen” og “Shake It Off”, så skjønner alle garasjerockelskere at dette er et album man bør ha i samlingen.

Siden solodebuten har Jack gitt ut en rekke album med andre artister, som Andre Williams og Tav Falco, samt gitt ut album under eget navn sammen med en eller annen konstellasjon av tøffe musikere. Jeg kommer fram til at The Lone Ranger of Love er den åttende skiva, denne gangen med et band som kaller seg The Sheiks. De ga ut et livealbum i 2014, som de kreativt nok kalte Live!, så årets album er resultatet av et par års jobbing med det nye materialet. Og bare for å ha konstatert det med en gang; Jack Yarber kan skrive låter på strak arm som andre musikere ville gitt levra for, så når han nå har brukt tid i studio og gir ut skiva på sitt eget Mony Record, så er forventningene store.

Jack-O står for mestparten av syngingen, og for brorparten av gitarrytmene. Med seg har han altså the Sheiks, som består av Keith Cooper på gitar, bassist Frank McLallen, trommis Graham Winchester og Wurlitzer-sjef Adam Woodward. Bandet har egne utgivelser på samvittigheten, og regnes som et av Memphis’ fineste psykedeliske rock’n’roll-band. Og som vanlig når Jack gir ut album, så har han noen fintfolk på gjestelista si. Billy Gibson fra ZZ Top blåser vilt i munnspillet på “Home In My Hand”, Amy Ulmer hyler intenst og skummelt på “Hey Killer”, lap steel-plukkeren Mitch Palmer tryller litt på “Stick To Me”, John Paul Keith (sjekk ut hans skiver) gjør underverker med gitaren sin på “Runnin’ From the Law”, en låt der John Stubblefield også bidrar med kontrabass.

Lone Ranger of Love åpner  med den mer enn spreke “Boy In a Bubble”, med fete Ramones-riff, vokal som vrenges, og full fart på resten av gjengen. En stilig gitarsolo på 5 sekunder finner de òg plass til i løpet av de 1:36 låten er unnagjort på. En åpning som setter meg i nøyaktig den stemningen jeg skal være i med et flunke nytt Jack Oblivian-album. Så følger “Hey Killer”, og vi er over i et kjent Jack-O-landskap, med intense skrik fra nevnte Amy, skrik tilpasset rytmene bandet strør ut, og passe doser gitar-øs. Trommisen må jobbe for føden her, mens hovedpersonen slentrer seg gjennom fortellinga i låten, noe som gir en passe sprø effekt med tanke på temaet og det Amy driver med. En skikkelig stilig låt, og jeg aner allerede nå at jeg holder et album i hendene som vil bli en sentral del av soundtracket for 2016.

Fast friends, baby I’ve got ’em
Fast friends, can’t do without ’em
Fast friends, need ’em forever
Fast friends, check out the weather
I really wanna know you

“Fast Friends” følger så, et kinderegg av en rytmefest, som nesten må kunne sies å være en slags alternativ country-låt, ikke fryktelig langt unna det Supersuckers driver på med for tiden. Jeg aner kubjeller her, samt noe som minner om sporadisk klapping langt i bakgrunnen, og sammen med det svært så taktfaste kompet så ser jeg ikke bort ifra at dette er en låt de danseglade bare må ta noen dansetrinn til. Så tutes det i et tog, det slås et par slag på skarptromma, og vi utsettes for rockabilly, type-Jack Oblivian, i “Home In My Hand”. Billy Gibson herjer med munnspillet gjennom de nesten tre minuttene låten varer, og jeg som lytter får ikke et sekund fred, som om jeg skulle ønske det, men blir sittende ytterst på stolen hele veien og vente på godsakene. Og de kommer “an mass”. 

Jack-OJack-O har for meg alltid vært en slags garasjerockens Iggy Pop, og på “Downtown” er han nettopp det. Her synges det så coolt som det skal synges, de rocker hardere enn de fleste, og vi er altså framme ved et av skivas virkelige høydepunkt. Et seigt riff, et tungt komp, og som sagt en intens vokal. The Sheiks trives definitivt best når de legger seg tett opp mot 70-tallsutgaven av The Stooges, og det blir aldri feil i mi bok. Side A avsluttes med “Blind Love”, en tittel som i utgangspunktet er okkupert av Tom Waits, med hans briljante låt fra Rain Dogs. Men, heretter blir det å skurre litt når jeg hører om blind kjærlighet, for dette er en så solid låt at den blir å blande seg inn i moroa når de elektriske signalene kodet “Blind Love” begynner å surre rundt i en allerede småskrotete hjerne. Det roes ned et par hakk, McLallen herjer litt på et orgel i tillegg til å tromme, og dette er funky som faen, selv med de dritstilige break’ene som fylles med heftige støybolker servert av alle i bandet etter tur. Igjen en låt alle danseløver bare må elske.

I’m hungry
for the taste of your sweet perfume

If only
you let me sleep inside your little room

“Stick To Me” åpner side B, og som ventet fortsetter gjengen ufortrødent med strøken rock’n’roll. Mitch Palmers tidligere annonserte lap steel-job preger denne swamprockaktige låten, og det svinger heftig i kåken her jeg sitter. To gitarer, en med fuzz og en klokkeklar, kappes om oppmerksomheten min, mens Woodward putter inn den lekre melodilinja nøyaktig på de stedene den funker best. Jack-O synger igjen coolere enn coolt, nå på James Brown-vis. Er det rart man elsker rock’n’roll? Er det rart man digger alt mannen tar i? 

Tittelsporet starter opp med et riff som minner stygt, eller pent om du vil, om “You Really Got Me”, og ligger som et bakteppe gjennom hele låten på deiligste vis, mens Keith Cooper koser seg med noen feite gitarlinjer. Nok en gang er det funky som fy, og nå tar Jack på seg Lux Interior-stemmen etter å ha startet ut hest og herlig. Låter som dette er avhengighetsdannende og skummel, og jeg tar meg i å løfte stiften tilbake til starten av sporet så mange ganger at jeg kommer ut av tellinga. Sitter jeg med det mest gjennomførte albumet mannen har lagd? Jeg begynner å lure, så jeg må rett og slett spille gjennom So Low og Rat City. Jeg blir ikke klokere av det, så vi snakker definitivt om en instant classic her.

Så overlater Oblivian vokalansvaret til trommis Winchester på låten “La Charra (Part I)”, og den mannen har helt klart hørt sine doser Tom Waits og Captain Beefheart. Er det mulig å gi så fryktelig mye bedre skussmål enn det? Nix, og det kler låten absurd bra, der han roper ut ymse spanske meldinger som jeg ikke fatter noe av, passe frenetisk og med masse innlevelse. Innimellom flirer noen småhysterisk, noe jeg tenker gjøres av Jack selv, og det blir innihelvetes mye liv og fart i låten. Jeg føler at jeg er på en veldig sprek grillfest i Mexico, med det feteste bandet landet i Mellom-Amerika har å by på, og jeg storkoser meg. “La Charra (Part II)” tar festen videre, og de makter kunststykket å holde festen ved like så det synger etter. Eller, det synges ikke nå, for vi snakker om en instrumental over samme meloditema, nå med noen ville soloer av Woodward på tangenter og Cooper på gitar. Herlighet for en energibombe av en låt! Vi er ihvertfall ikke i nærheten av noe nachspiel her.

Jeg ble en gang fortalt at Dave Cloud er garasjerockens svar på Tom Waits, og det er han på mange vis. Men pga dårlig form de siste årene så utroper jeg Jack-O til hans arvtaker. Ihvertfall om “Ride Like the Wind” legges til grunn for vurderingen, for her har vi en låt som gir meg tunge “Way Down In the Hole”-assosiasjoner. Ikke bare synger Jack i sitt laveste stemmeleie, han hveser ut meldingene, og det mens pianoet, traktert av trommis Winchester, går amok i bakgrunnen, og Cooper høres ut som Marc Ribot. Som om ikke det er nok så virker det som om de har funnet noe ukonvensjonelt å hamre løs på. En deilig pakke av en låt.

Only three people knowin’
Right where I’m goin’
I’m running from the law

Siste låt på The Lone Ranger Of Love er “Running From the Law”. Låten bryter med alle tidligere spor, og vi er nå over i countryen med begge beina. Vi snakker om ørkenrock med steelgitar, om Jack-O som ikke blir Johnny Vomit men Johnny Cash, og om en lovløs som må komme seg unna alt, og det understrekes på snaisent vis av gitarkrydderet til John Paul Keith. Det humper av gårde, styrt mesterlig av kontrabassen til gjesteartist Stubblefield, og om ikke dette er country for rockeelskere så vet ikke jeg. Et fin-fint punktum på et album som kommer til å gro fast på platespilleren min.

Jack Oblivian & the Sjeiks har gitt ut et vanvittig sterkt album, og det er lite som gleder meg mer enn når gamle helter virkelig leverer varene. Jack har definitivt blitt voksen, men det bor fortsatt en djevel i ham. Måtte den aldri forsvinne helt, for jeg er temmelig sikker på at det er denne djevelen som bringer ut det beste i mannen. Samtidig er albumet akkurat så variert som jeg liker dem, uten at det går på bekostning av helhetsfølelsen jeg sitter igjen med. For dette er virkelig et album, fra A til B. Eller fra “Boy In a Bubble” til “Running From the Law”, om du vil.

6

Albumet er dessverre ikke å finne på Spotify, men skal du ha en varm anbefaling fra meg så er det å investere i vinylen. Du vil ikke angre.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert