Jeg Elsker Denne Plata

Knut Reiersrud Band – Heat (Jazzland Recordings)

Knut Reiersrud. Jeg blir litt småskjelven bare av å skrive ned navnet merker jeg. Ble jo så utrolig imponert, fascinert og trollbundet første gangen jeg hørte denne mannen behandle en sekstrenger. Dette var da han i 1990 dukket opp som gitarist på Steinar Albrigtsens – Alone Too Long. Jeg mener, på den tiden forbandt jeg bare sånt gitarspill med folk som Ry Cooder og Mississippideltabluesmesterne. Men, men… Ry Cooder og disse fantastiske bluesinnovatørene er én ting, det var om mulig noe mye mer i Knuts spill slik jeg opplevde det der og da. Noe totalt ujålete, presist og rått. Jeg opplevde det som at han temmet gitaren og gjorde den til noe som lystret han, og så bare gjorde som den fikk beskjed om – uten å stritte i mot, og heller bare levere litt ekstra. Dette var en utrolig inspirerende affære, og en sykt heftig erfaring for en fyr som hadde ambisjoner om å bli kjempegod til å spille akustisk gitar. Og på den tiden spilte jeg så snart jeg hadde muligheten. Nå vet jeg ikke helt hva som skjedde med meg underveis, men Knut er altså en fantastisk gitarist, komponist og kunstner, sånn helt generelt. Som en nasjonalskatt å regne.

Jeg hadde, viser det seg, hørt Knut spille såpass tidlig som i 1987 – på en Jon Eberson-plate, men på den tiden beit jeg meg dessverre aldri merke i navnet. Men det er tross alt ikke så nøye akkurat nå. Det som er utrolig nøye her og nå, er at Knut Reiersrud Band har laget ny plate. 1961 modellen som velfortjent har mottatt en hel rekke priser har samarbeidet med en helt ufattelig mengde musikere, både fra innland og utland, og han er slik jeg ser det en av våre (på verdensbasis) aller mest interessante og oppfinnsomme gitarister. En musiker av de sjeldne. Mannen bobler over av musikalitet, og hans følelse for musikken har en tendens til å røre meg helt ned i grunnvollene. Dette gjennom hans låter, hans gitar og ikke minst gjennom hans sangstemme. Den må da være blant tidenes mest undervurderte når gode vokalister skal trekkes frem. Dette tenker jeg.
Jeg stilte en meget hyggelig og velvillig Reiersrud noen spørsmål over chatten på Facebook her forleden – selvagt i forbindelse med denne plateomtalen som vil fortsette rett etter intervjuet:

Hei! Takk for at du tar deg tid til dette… Først må jeg få gratulere deg og bandet med en formidabel plate. Jeg blir rett og slett revet med fra første øyeblikk her. Så mye rytme og melodi, så jævla mye groove og vakker følelse, og ikke minst all den elleville spillegleden, som med en instrumentbehandling av en helt annen verden, tar et godt jafs av mitt eneste lille hjerte… Altså greier det er umulig å motstå for en musikkelsker som meg.
Så. Jeg får først lyst å spørre deg om hva som har vært inspirasjonen inn i mot óg gjennom denne plateinnspillingen, og kom du/dere dit du/dere ville?

Jeg synes alltid det er vanskelig å svare på hva som inspirerer meg, men det er jo mine låter. Jeg er ingen effektiv låtskriver. Ideer kommer litt sånn ”rekandes på ei fjøl” til meg, og det tar lang tid. Men, -og dette høres kanskje rart ut: man kan si mye negativt om Trump, men en ting skal han ha: Det ble plutselig mye lettere å skrive låter da han dukket opp. Alt dette totalt absurde som skjer – everything good is bad, everything bad is good, everything false is true – denne følelsen av vektløshet ga meg masse ideer. I studio hadde jeg som alltid full tillitt til at bandet mitt ville dra dette helt andre steder enn jeg opprinnelig hadde tenkt. Det skjedde også nå, og jeg digger det.

For et utrolig privilegie å ha et band det er mulig å ha full tillit til når det kommer til fremdrift i låtene, og herregud det er lett å skjønne hvorfor. Og til dette med vektløshet… Det er et treffende ord, og en aktuell følelse.
Hehe… Trump ja. Hvis vi skal takke han for noe, så må det jo dette være øverst på en jævilg kort liste. OK… Hvis noen spør deg i hvilket musikalsk landskap denne musikken befinner seg, hva svarer du?

Jeg ser at en anmelder i Irland allerede har kalt det 21-århundre blues med islett av progressiv rock. Jeg kan godt leve med det.

Jeg føler at denne iren treffer godt med sin beskrivelse etter at jeg har gått noen runder med Heat. Og apropos “heat”. Hva ligger i det ordet her og nå? Er det en spesiell grunn til at albumet fikk akkurat den tittelen?

Det har å gjøre med denne verdens-situasjonen da… Det kan kanskje virke litt pretensiøst – ideen om å tekstmessig bruke bluesens metaforer for å si noe om klodens tilstand. Men blues har nettopp dette motsetningsfyllte og paradoksale i seg – som jeg liker I god lyrikk.

Jeg ser den. Verdenssituasjonen er jo for tiden altoppslukende. Det minner med om tiden rundt 1980 da jeg og mange med meg gikk rundt og var livredde for atomkrig. I dag er jeg ikke livredd, men likevel meget bekymret for utviklingen. Livet virker så skjørt og utsatt med alt som foregår. Jeg føler også at bluesen er et godt sted for å uttrykke dette gjennom god lyrikk óg gjennom følelsen i denne kunstformen, generelt… Men du. Er låtene dine nøye komponerte og godt gjennomarbeidet på forhånd, eller har det vært “frie tøyler” for bandet, og fritt fram for improvisasjon i studio? Du har kanskje svart på det allerede, men likevel?

Jeg har en tanke om hvordan det KAN gjøres, men bandet har en utmerket evne til å overraske meg. Det er nok slik jeg liker musikken min framført – litt uforutsigbart. Bandet mitt har nettopp det soundet jeg elsker. Og de er jo nesten overkvalifisterte for å spille musikken min – hahaha. Dessuten synger de kjempefint hele gjengen, og bassisten min Nikolai har fire oktaver innabords.

Haha… Det går ikke den musikant på jorda som kan sies å være overkvalifisert for å spille med deg, men la gå… Vi snakker om et helt vanvittig band her. Faen som de (og du) leverer. Det er helt sjukt. Hva om jeg spør deg hvilke artister, hvilke kunstnere, eller bare personer, som har påvirket deg mest som musiker opp gjennom årene?

Har lyst til å svare litt generelt: For meg er det to tiårs-sekvenser som står ut som inspirasjon for meg i moderne musikk- og kunsthistorie: 1925-35 og 1965-75. Den første med jazz, blues, surrealismen, Paris, Berlin, psykologien… Endeløshet av inspirerende ting. Den andre med den svarte musikkens inntog i mainstream ungdomskultur, borgerrettighetskampen og frigjøringen fra fasttømrede kunstneriske konvensjoner.

Det generelle svaret er det meget lett å slå seg til en historisk ro med. Disse epokene har jo vært avgjørende for utviklingen av kunstformen vi elsker så høyt, og når jeg tenker meg om etter dette utmerkede svaret kan jeg både se og føle at dette har inspirert akkurat deg. Og til slutt vår lille greie rundt albumformatet og dets betyding blant oss som er litt over gjennomsnittlig opptatt av ymes utgivelser… Kan du nevne 5 album som har gjort uslettelige inntrykk på deg. Gjerne sett helt tilbake til da du først oppdaget musikken?

1. Tommy Johnson/Ishman Bracey – “The Famous 1928 Victor Sessions” 
2. Le Mystere Des Voix Bulgares
3. Donny Hatheway – “Donny Hathaway” 
4. King Curtis – “Live At Fillmore West” 
5. James Cleveland – “I Dont Feel Noways Tired”

Dæven! Her fikk jeg, og sikkert mange med meg, noe nytt gammelt å sjekke ut. Det er stas. Takker. Dette er i tillegg til vår alltid pågående nysgjerrighet, også et håp om å få utvidet horisonten gjennom kvalifiserte tips. Musikk som har betydd mye for store og litt mindre store musikanter gjennom tidene. Har selv bare hørt om de to siste du nevner, saksofonisten og sangeren, men kan dessverre ikke skryte på meg å ha hørt hva de holder på med, ikke sånn egentlig.
Så… Hm. Tiden er kommet dithen nå, at det er på sin plass å takke for praten, Knut. Nå seiler jeg videre inn i en aldri så liten omtale av ditt siste verk.

Foto: Per-Arne Ellefsen

Knut Reiersrud Band består av: Knut Reiersrud på sang, gitar, oud og piano – David Wallumrød, som er en trollmann på tangenter og som også synger litt – Bjørn Holm som spiller gitar og synger – Nikolai Hængsle som trakterer bassen og synger (hele 4 oktaver som vi hørte) – og godeste Andreas Bye som spiller trommer og synger. Disse musikantene, dette bandet venter ikke lenge før de peiser i gang et album jeg så godt som forelsket meg i fra første stund.

“Sacred Mama”, eller moder jord i dette tilfellet, kommer buldrende inn med orgel, gitar, bass og etterhvert trommer, før den legger seg i et melodiøs, groovy lende med all verdens sjel. Knut synger sed sin soulaktige bluesstemme:

Everything good is bad
Everything bad is good
Every heart goes cold
Every truth has been told

Det er bare så tøft, så vakkert og sjelfullt at det er til å dø litt av… Og når hele gjengen synger:

Go on fly
Old sacred mama
What a mess we made of you
What’s gonna become of big blue

…er det så vakkert og nydelig at hårene på hele kroppen reiser seg i ren nysprungen ærefrykt. Låta bare seiler avsted og minner i alle fall meg om hvor flott vår kjære umistelige moder jord tross alt er, og gjennom det, hvor dårlig vi egentlig har behandlet henne.

Så kommer låta “Wood” inn med sin sørgmodige og melankolske figur. Ensomme pianoakkorder og et komp så tung, så tung på foten. “Alt som er laget av ved var en gang et tre”… Den setning sier mye både bokstavelig og metaforisk. Denne vakre triste låte minner meg om vår sårbarhet som mennesker, og den understreker med hele sin musikalske struktur, at ingenting varer evig. Neste ut er “They Only Ask For Love”, som har et avsindig driv der en sinnsykt herlig bass danser på et helt fabelaktig rytmelandskap vår mann Andreas Bye skaper sammen med resten av gjengen. Om det gjelder barn på flukt eller hvem enn det måtte være – ute etter en liten anelse kjærlighet i livet, så sier setningen “Was it so hard – they only asked for love”, alt. I alle fall i mitt hjerte. Fantastisk låt.

“April March” er en instrumentallåt med et stort musikalsk hjerte der den snor seg elegant og vakkert rundt i et svært så melodiøst landskap. Det er klart at jeg som gammel Ry Cooder-fan hører mye jeg gjerne vil høre i denne låta, og som sagt – det Knut driver med her – ja det står bare fjellstøtt i hans eget gitarelle univers. Det er helt sikkert. En drøm av en låt. “The Heat” faller så inn som en nesten typisk soullåt fra midt på ’70-tallet. Men så har den altså sine litt eksperimentelle elementer som hele tiden krydrer den i andre retninger i nabolaget av alt som egentlig er opprinnelsen til både jazz, blues, soul, gospel og ganske mye annet. Og dette bandet… Forget about it. De låter så bra, og så er de så til de grader balanserte, at det nesten er til å bli mistenksom av. Altså – “WHAT? er det muuulig”-mistenksom.
Ja, neida… Bare guff opp volumet, len deg godt tilbake, og du skjønner hva jeg mener.

Tiden er inne for “Monstermaster”. Her har vi nok en helt umulig fet instrumentallåt. Hva er disse musikerene laget av..? Ja, jeg har hørt mye på klodens aller fineste musikanter i mange år, men likevel sitter jeg her fjetret og medtatt. Hvert eneste instrument, og hver minste lyd, ringer helt inn til margen her jeg sitter. Så er det på toppen av alt alle disse små variasjonene i låtstrukturen, de små geniale melodilinjene, Knuts gitar. Alt og alle. FOR en potens!
Dette bandet!!
Og nå vet jeg fanden flate (ja, han på marka f.eks) ikke  hva jeg skal si… Så jeg tror bare jeg sier at nest siste låt – “This Was Ment To Be A Sad Song”, står for døren.

Låta som var ment å være en trist sang, er en helt jævla nydelig låt jeg rett og slett ikke kan slutte å spille høyt og lytte til. Låta som stopper med et ssshhh… ved et par anledninger, er noe av det fineste jeg har hørt på lenge. Bare finn den tandre og likevel sterke melodien der inne, den vår mann gjør på sin gitar. Og hør på følsomheta i Knuts stemme, óg ikke minst… LYRIKKEN – plassert i alt dette:

Hello sundown, goodbye pain
Let the night begin
And sweet howers of rain.

Hello silence, goodbye buzz
Keep it quiet, so bring down the fuss
Let me ssshhh

Hello peace, goodbye blast
I just want to show you
A few harmonies at last

Hello comfort, goodbye strain
Keep it quiet down tranquility lane
Let me ssshhh

Hello peace goodbye blast
I just want to show you
A few harmonies at last

But i still want to talk
I still want to tell you

Hello sundown, goodbye pain
Let the night begin
And sweet howers of rain

Hello peace goodbye blast
I still want to show you
A few harmonies

Gitarsoloen fra midten og videre, haler opp mine dypeste tårer hver jævla gang. Det er dette som gjør meg så avhengig av enkelte elementer i kunstformen MUSIKK.
Albumet avrundes usedvanlig vakkert med den lille kanutten – “Cantata 147”. En kjapp og dyebar instrumentalsnutt som setter et perfekt punktum for denne helt utrolig flotte plata. Jeg elsker den virkelig. Med hele mitt alt.

Relaterte artikler

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert