John Hiatt – Bring the Family

 

John_Hiatt-_Bring_The_Family

Det kjennes som om John alltid har vært med meg selv om han ikke kom inn i livet mitt før i 1989. Det har sikkert noe med tidløsheten å gjøre.
John Hiatt`s musikk virker tidløs og evig, noe den i aller høyeste grad også er. Når jeg lytter til denne mannen, flasher det opp minner fra langt tilbake, samtidig som at nuet er kraftig representert i atmosfæren jeg momentant havner i.

La meg bare slå det fast med én eneste gang; jeg elsker John Hiatt.

Bring the Family har herren dessuten med seg tre eminente musikanter/artister som jeg også elsker. Vi snakker om Ry Cooder, Nick Lowe og Jim Keltner. Dette laget, denne kvartetten fungerer så godt i lag, og en musikkelsker bare kan drømme om en konstellasjon av disse dimensjoner. Gjengen er direkte overlegen hva låtformidling angår.
Dette er uten tvil en av tidenes aller fineste fusjoner, både når det kommer til musikalske kvaliteter og sykt fine personligheter.

John slapp dette mesterverket 2 år før jeg oppdaget han, altså i 1987. Det var dog først da jeg fikk klørne i Slow Turning at mitt musikkhjerte fikk seg en alvorlig støkk av det gode slaget, noe som umiddelbart førte til at f.eks Bring the Family ble kjøpt inn i en såkalt fei.
Det er vanskelig å si hvilken av Hiatt`s utgivelser jeg setter aller høyest, men om noen skulle tvinge meg inn i en sånn kinkig situasjon, ville jeg nok sagt at Slow Turning ligger et lite hakk foran Bring the Family, som jeg altså rangerer som hans nest beste.
Men nok om sånt sludder og vås. La meg heller prøve å si noe om dette albumet som har havnet i bagen over skiver som jeg MÅ ta med meg i graven når den dagen kommer. Satser på at det er rigget for musikk der nede, eller dit man etterhvert havner.

Selv om “Memphis in the Meantime” har vært en fast følgesvenn i årevis, blir jeg alltid blåst på ræv bortetter parketten når groovet og all den andre djævelskapen kommer stormende mot meg. Denne tilsynelatende stakato rakkeren flyter avsted som det mest velsmurte maskineriet i menneskehistorien, noe vi fort kan takke herrene Nicholas Drain og James Lee for. Det skader selvsagt ikke at Ryland Peter, er sinnsyk med sin fabelaktige øks. Det skader såvisst heller ikke John Robert selv er en sjef på rytmer og overjordisk flyt. Den mannen er vanvittig. Han bobler over. Hele tiden. Og det er fint. Det er nemlig ikke alltid slik at folk som bobler over hele tiden, havner i den fine kategorien. Heller tvert imot.
Det er sannelig ikke lett å finne et album i denne genren som åpner tøffere. Jeg vil påstå at det er kjempevanskelig.

Så seiler vi rett inn i mørket. Atmosfæren er dyp, mørk og lengselsfull når “Alone in the Dark” tar sin helt spesielle form. Ry seigpiner strengene sine, Nick buldrer med en swing av en annen verden, Jim er umulig (som vanlig) og John… Satan (pardon my french).
Denne låten åler seg inn langt faen inn innerst i sjelen. Lengere og dypere inn og ned enn det er mulig å forestille seg.

It`s a lonely picture
Of an empty glass
It`s a still life study
Of a drunken ass
And he howls at the moon
Hoping the sun don`t come up too fast

Disse ordene ringer i margen. De har gjort det lenge, og da særlig når jeg har vært på denne plassen selv. Jeg vet hva ordene kan bety.
Den hule nesten smertefulle atmosfæren kan fort bli en del av en mann som har styrt skipet fanden i vold opp i fjærstenene.
Jeg tar uansett av meg hatt og sokker, og jeg takker John for dette mesterstykket. Jeg takker hele dyret,  som også er -Little Village – for den. Jeg kunne dessverre ikkefinne et liveopptak med John, Ry, Nick og Jim, men jeg fant et med The Goners:

Når “Thing Called Love” kommer susende inn fra sidelinjen, er takten fortsatt i total Keltner, Cooder, Lowe og Hiatt modus. Pisket opp et par hakk, men uten at det av den grunn går så jævla fort.
Men muligheten for å føle den som fort, ligger der i hver jævla takt. Det er denne gjengens magi, det.
Mr. Hiatt behandler sine akustiske stålstrenger akkurat slik jeg mener de skal behandles når det er rock vi snakker om. Og det er det. Jeg blir varm av svette, og det er faen så deilig.

Så faller vi helt ned i solnedgangen… “Lipstick Sunset” er John Hiatt på sitt aller beste. Låtsmeden fra Indianapolis er en helt unik skaper av såkalte ballader, nesten som sakrale små salmer, selv om han er full av rock`n`roll.
Men når mannen legger ned takta, henter frem melodiene og det mest delikate i sin røst, er det få og ingen som kan måle seg. Mannen har en helt egen verden av rolige, flytende og deilige sanger på sin utmerkede samvittighet. De trenger seg inn, og de blir der. Hans stemme rasper, sliper og pusser seg helt inn i sjelen når den maler sine betraktninger klart og tydelig for alles fininnstilte høreapparater.

Kanskje best kjent av samtlige Hiattlåter er “Have a Little Faith in Me”.
Det er ikke rart. Denne perlen er en klassiker, og var det allerede mens fyren satt der å skreiv den, full av alt mulig. Den fyltes opp ved klassikerpumpa. 100 oktan. Blyfull og lite miljøvennlig.

You see time, time is our friend
Cause for us there is no end
And all you gotta do is have a little faith in me
I said i will hold you up, i will hold you up
Your love gives me strength enough
So have a little faith in me

Nå John synger disse ordene, løfter hele jævla gulvet seg, og før jeg vet ordet av det, sitter jeg der på et helt annet sted. Et sted grunnlagt av John Robert Hiatt.
Faen for et mesterverk.

Side 2 starter med en bunnsolid countryrocker. “Thank You Girl” er en kjærlighetserklæring, en takk og et  aldri så lite testamente til en kjær kvinde (og kanskje alle kjære der ute).

Cause in your arms i get the real love story
No fairy tale from somewhere back in time
In the dawn you`re like a morning glory
Opening up for my sweet light to shine

Jeg kan ikke annet enn å la meg bevege. Jeg føler at jeg kan og bør si det samme til min kvinne. For hun lar meg skinne med alle mine feil og mangler, óg alt jeg kanskje gjør rett…
Og det jævla groovet… Hahahaha!  Det briljante samspillet. Herregud mann! Herregud kvinne!

“Tip of My Tongue”. Vi er tilbake i en drømmeverden av ord og melodi, atmosfære og Hiattskhet. Jeg tror Hank Williams hadde sunget denne countryballaden like godt som John (og det hadde vært interessant om det hadde vært mulig), men dette er John, og bare han. 
De Cooderske tonene som slår følge hele veien, er essensielle for stemningen og drømmefølelsen. Når det blir så jævla vakkert som dette, klarer jeg meg best når jeg sitter trygt bak kaffekoppen. Hadde det vært lengst ute i festen, ville jeg nok vært fuktig i trynet (jeg har nok vært det her og, av og til).
Det er dessuten som sagt en uomtvistelig sannhet at denne mannen er en låtkunstner og sanger av rang. Det kan ikke sises for ofte.

Når jeg hører “Your Dad Did”, tenker jeg av alle skapninger på en viss Steinar Albrigtsen (fin fyr og musiker). For det var på en konsert/fest i 1991 at mannen enten entret scenen som gjest, eller så var det en gjest som entret scenen på tampen av en Albrightsen-konsert. Artig var det uansett, og Steinar spilte låten med den største pondus og med den største selvfølgelighet.
Det var uansett kveldens høydepunkt.
Det er en snedig låt. Full av små finurligheter og spark. Kanskje ikke min favoritt på skiva, men faen for en låt likevel. Og ingen gjør den bedre en John selv. La det være klinkende klart.

Gjengen tar oss ned igjen med “Stood Up”.
En fin og ganske fiffig ting for meg her, er at jeg også stod opp for første gang da jeg var elleve måneder (yeeehaw).
Det har min mor fortalt, og mødre skal man lytte til.
Men nok om det.
Dette er en sterk tekst full av selvransakelse og forlatelse. Dette er praktfulle saker, og en av Hiatt`s aller fineste låter.
Det ligger mye innrømmelse mellom linjene, og det oser av håp og en langt etterlengtet selvrespekt.
En ny mann trer frem etter mange år med fyll og fortapelse.

Så. Så kommer den. John Hiatt`s aller fineste, sterkeste, beste låt. Det er i alle fall en av mine største favoritter. “Learning How to Love You” er pur magi og ren kunst.

I’m 34 years old now
And I’ve come to you
Baby I don’t even know how
I got through

From the first kiss in the schoolyard
Til the last heart broke in two
I didn’t know it would be so hard
Learning how to love you
There was a life that I was living
In some cracked rearview
Where no future was given
To a heart untrue

Still I thought that I was so strong
That my will could force me through
I didn’t know it would be so long
Learning how to love you

I might have never realized
The courage in your kiss
And the sweet forgiveness in your eyes

Babe I know you’ve walked a mile
In someone else’s shoes
Maybe you’ve left some faces smiling
Walking off your blues

And I don’t pretend to know how
You ever saw it through
‘Cause I only got to where I am now
Learning how to love you

Jeg vet sannelig ikke hva jeg skal si om noe sånt som dette. Vi snakker atter om selvransakelse. Vi snakker om ydmykhet, og vi snakker først og fremst om stor genialitet. Denne låten burde vært hugget inn i sten for enhver tosk til å føle på. Lese med dyp innlevelse.
Det er en låt hvem som helst i verden ville vært stolt over å ha pennet. Det er en låt full av typiske akkorder lagt på en atypisk sti gjennom landskapet.
Jeg tar av meg hele sjaiten for John Hiatt. Klær, tøfler, boxer, votter og hatt.

Bring the Family er mannens beste plate når jeg hører den, men jevnt over ligger den som sagt det mikroskopiske lille hakket under Slow Turning, som har flere av de elementene jeg liker aller best med John Hiatt.
Albumet viser en låtskriver, åpen, sårbar, ærlig og ren. Det tar oss med inn i et kammer av perler og kjærleik til låtskriverkunsten óg kunsten det er å fremføre sånt.
Det er ikke laget mange plater i denne genren som når opp på siden av Bring the Family. Sånn er det med den saken.

For deg som leser dette nå og ikke har albumet… Skjerp deg. Sånn kan vi IKKE ha det. 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert