Johnny Red & The Prayerhouse People – Nothing More Than Clay (Jrph records)

Johnny Red

Johnny Red & The Prayerhouse People er noe så sjeldent som et dødsstilig americanaband fra Jæren. Det er ikke det at dette er sjeldnere enn babyer med helskjegg, men det er heller ikke noe det florerer av. Men, her er en gjeng som virkelig har skjønt hva som skal til for å lage et helstøpt album som vekker de rette følelsene i denne skrotten. Ta en stk bandsjef som lager tekster med substans, kan synge med innlevelse og pasjon, samt vet hvordan man plukker kjekt på seks strenger. Det har de altså i John Gravdal, a.k.a. Johnny Red. Legg til en fyr som vet hvordan man trakterer tangenter, gjerne et Hammond-orgel, en som liker å skape ei sakral stemning når det behøves, men som kan legge begge armene over hele rekka når det trengs. Han er lagt til, og heter Kårstein Bø. Finn så en type som har en gitar som kan kobles til en forsterker og de boksene som behøves, og som er øm og forsiktig med stålstrengene, samtidig som han vet å være hardhendt om det må til. Typen som passer denne beskrivelsen heter Tore Brattgjerde, og er med i bandet. Og så, sist men ikke minst, må det et par stødige karer til, to som kan hamre ut ei takt som passer melodiene, som klarer å holde nøyaktig det tempoet som må til for at de øvrige bandmedlemmene skal klare å gjøre sin jobb så bra som mulig, og som gjerne krydrer jobben sin med å øke eller senke farta for at resultatet skal bli fint, stilfullt eller tøft. I The Prayerhouse People er det bassist Johannes Bjelland og trommeslager Rune Særheim som er disse stødige karene.

Så langt er det bare velstand, men musikkhistorien er full av flinke folk som lager musikk som er kjedeligere enn en kamp med Louis van Gaal sitt Manchester United, dyktige musikere som spiller flott og kjekt, men som spiller låter som de kunne ha spart seg. Det gjør såvisst ikke våre venner fra Jæren. De har valgt den motsatte strategien. De har funnet ut at det er mye kulere å spille interessante låter, låter som du ikke føler at du har hørt 2.378 ganger før, noe nytt og sprekt, og toppet det med å spille inn tolv varierte låter i nært slektskap med hverandre. På en fryktelig fin måte har de mikset vår egen stolte visesangtradisjon med det fineste som kom ut av sangene som først ble framført rundt leirbålene på prærien, i Det Ville Vesten, og som i dag kalles for country, folk eller americana. 

En aldri så liten link til Nord-Norge er det òg her. Gravdal har bodd i Hammerfest i to og et halvt år, og da han oppholdt seg her oppe besøkte han selvsagt Sørøya, denne perla av ei øy utenfor vårt nye Mekka, Melkøya. Her vandret han en gang nær fiskeværet Sørvær, og fant den helstøpte utgaven av rekved som han holder på coveret. En liten bit av Finnmark, og ei kul historie.

Johnny Red painting

“En-to-tre” ropes, kompet kommer inn i samme sekund som Bø legger nevene på orgelet, et snaisent fingerspill pynter på det hele, og så proklamerer Gravdal at “Adam Was A Sailor”. Det slår meg umiddelbart at dette må være karer som virkelig liker det de holder på med, at de trives i hverandres selskap, noe som spesielt kommer til uttrykk i koringen. Jeg tenker på The Band, som virkelig kunne synge harmonisk og deilig, og det er såvisst en bra tanke å få inn i skallen når man stifter et nytt musikalsk bekjentskap.

I gave up my innocence in return for this song
I know it’s been said that there’s a man up ahead
I’ve been searchin’ for Jesus all the days of my life

Vi befinner oss altså i Bibelbeltet, i det området i landet der bedehusene står tettest, og nærheten til Gud & sønn er mest påtakelig. At bandet heter The Prayerhouse People føles naturlig, og at Den Enbårne nevnes skulle da bare mangle. Det samme må kunne sies om Adam, her i seilerdrakt, som er på søken etter ei mening med livet, noe som fort kan være en vanskelig øvelse om man er forhåndsprogrammert til å tro at det er Jesus. 

Så legges stilen om noe med “Crazy Crow”, trekkspillet kommer med i lydbildet, stødig styrt av Bø, og jeg føler at jeg lytter til en hybrid-låt, noe Erik Bye og Billy Bragg kunne ha kokt ihop sammen i et lystig lag. Låten handler visstnok om en annen meget dyktig kar fra musikkmiljøet på Jæren, Børre Bratland, som i disse dager er ute med ei knakende stilig skive som gis ut under navnet Bård & Børre. Den skiva tar brodern for seg, og den skiva kan anbefales her og nå, sånn bare for å blande kortene skikkelig. Låten om Børre er fortreffelig, og av sorten som gir meg lyst til å fylle is i glasset, og fylle opp med edel drikke fra Skottland.

“Mary Blue” er en så steike festlig og solid låt at NRK burde A-liste den her og nå. Det burde ikke være noe å tenke på, spør dere meg, for dette er en skikkelig gladlåt som jeg vet at veldig mange arbeidsfolk ville ha elsket å høre en fredags ettermiddag på vei hjem fra jobb. Band Of Horses kunne hørt ut som dette om de hadde valgt å ta på seg boots og cowboyhatter. Refrenget er så fengende at det holder i massevis, Bjelland humper opp og ned halsen på bassen, Bø briljerer på piano, og Gravdal kjører på med en semi-hysterisk vokal.

Så roes det ned på nydelig vis med den sterke “Edgar’s Corner”, der kun en kassegitar følger Gravdals sterke stemme gjennom første vers, før koret kommer deilig inn i refrenget. Fra andre vers er hele bandet i sving, og dæven døtte som det funker. Her er en låt som jeg vet vil være med i julekalenderen min senere i år, når årets låter skal gjøres opp. Skivas absolutte vokalprestasjon, en nydelig melodi, og en gitarsolo som er akkurat så lekker, kort og presis som jeg liker dem. Hvorfor i alle dager skal jeg tråle USA etter de fine singer/songwritere når vi har en utsøkt fyr av sorten i John Gravdal. Herrefred, for en lekker låt, ass

Come and dance with me, my Josephine
In the light from all these people
Come and dance with me, my Josephine
There’s still light on Edgar’s Corner

Side A avsluttes med “Sleep Now My Daughter”, og vi skal ned på kaia for å høre en trist liten fortelling akkompagnert av trekkspill, akustisk gitar og piano. Igjen er det denne deilige miksen av ei norsk vise som kunne vært skrevet av Erik Bye, og en erke-amerikansk folk-melodi. Og, dette fungerer helt utmerket, såpass utmerket at jeg må lytte en ekstra gang til låten før vinylen vendes.

Piano og kassegitar åpner ballet som heter side B. Låten heter “Gravel And Dust”, og heller ikke nå er det spesielt lystige saker som formidles. En kar som bryter opp og mer eller mindre rømmer fra det kjente, noe han tydeligvis må fordi rastløsheten tar overhånd, er tema her. Og vi skjønner at det ikke er første gang for vår mann heller. Hvem har ikke møtt disse karene som ikke har “ro i ræva”, og som må være på farta hele tiden, på vei mot noe annet, noe mer? Melodien pyntes lekkert av gitarist Brattgjerd, som plukker forsiktig og elegant på el-gitaren sin, og får ut nøyaktig de lydene som trengs.

Tittelsporet er en liten mastodont av en låt. “Nothing More Than Clay” varer i hele 7:14, og er definitivt albumets høydepunkt, låten alle de andre låtene kretser rundt. Ikke fordi dette er den mest spennende eller den kuleste låten på skiva, men fordi denne stompen er så inderlig og intens at alt det andre føles som sekundære meninger og betraktninger.

So, Mama, it’s you and I
I’m six feet dirt from where you lie
Thinking where and how it all began
Time’s a teller, so I’m told
But here’s no word and I am cold
And dusk is a’covering this land

Gravdal har skrevet en kruttsterk låt om tankene som kretser rundt i toppen vår når noen nær oss dør, filosoferingen som ofte smeller inn i skallen når presten kjører på med sin begravelseslitturgi. Protagonisten vår står ved sin mors grav og forsøker å tenke tilbake, mane fram de gode minnene, men ender opp med å spørre seg hva greia med dette livet egentlig er? Vi er her på kula vår i kort tid, og da skal vi pinadø utnytte vår tilmålte tid. Jeg foreslår at det er greit å begynne med å være en grei kar som tar for seg av alle livets goder i moderate mengder, og nyter “crumbles from God’s table” hver dag. Jeg har aldri filosofert i den retningen Gravdal gjør her, som f.eks. om Gud angrer på at han skapte oss mennesker med fri vilje, eller om han smiler i skjegget over våre avgjørelser og handlinger, ene og alene fordi jeg er en selverklært ateist, men tankene er fine og fungerer utmerket som et bilde på det å forsøke å leve et anstendig og bra liv. Låter som får meg i det filosofiske hjørnet er god som snus her i gården, og det er definitivt “Nothing More Than Clay”.

Tematikken i “Joanna” er av det noe uvanlige slaget. Dama vår har akkurat drept en kar, og selv om hun hevder sin uskyld og at det var en handling i selvforsvar, så blir hun hengt. Låten er nok en lekker sak hvor Brattgjerd får briljere med sine seks strenger, og nok en anledning for Bø til å herje litt med orgelet sitt. 

In fields of gold I shall lay me down
In fields of gold I shall lay me down
Awaken safely from a lion’s roar
Of these fields of gold I shall dream no more

Albumet avrundes med “One Of These Days”, en helstøpt avslutningslåt som rett og slett konkluderer med at livet har en slutt, og at det blir en “trygg” affære. Et Hammond-orgel durer dystert i bakgrunnen, og skaper en sakral stemning, før en mollstemt gitar byr på fingerspill som fungerer som takta til den mørke melodien Gravdal skaper med sin sang. Trommis Særheim klasker til på stor-cymbalen sin nå og da, sånn for å understreke at dette er alt annet enn en gladsang. Igjen imponerer Brattgjerd med en gitarsolo som gir meg lyst til å snu vinylen og begynne på ‘an igjen. Da vet jeg at låten har fungert optimalt.

Spotify-utgaven av skiva inneholder tre ekstra låter, låter det ikke var plass til på vinylformatet, og de står ikke veldig tilbake for de ni sporene som er omtalt her. “Sail Away” får meg til å tenke på Luke Elliott, mye pga en anelse vibrato i Gravdals stemme, “So Long, Suzanne” er en nydelig liten pianodreven låt som av åpenbare grunner sender tankene i retning Randy Newman, mens “One Day Is Over” er skivas Simon & Garfunkel-øyeblikk, uten de tostemte harmoniene.

Av og til dukker det opp norske band og artister som blåser meg av barkrakken, som får hårene til å reise seg fra anklene til nakken, og da utelukkende av fine grunner, og som får meg til å glede meg til neste utgivelse før jeg har rukket å ta inn over meg albumet jeg sitter med i lankene. Johnny Red & The Prayerhouse People er et av disse sjeldne bandene, og de føyer seg inn i den ekstremt lille kategorien “Superband fra Rogaland”. Pr i dag består denne av dem og Helldorado.

Norsk musikk er i vinden som aldri før, og jeg elsker det. Nothing More Than Clay er et album du bør løpe til platesjappa di å kjøpe, om du er i nærheten av å like americana. Vi snakker nemlig om et album som allerede nå står stolt i platesamlinga mi sammen med sine blodsbrødre Heidersmenn, The Man Across The Fountain, Torgeir Waldemar og The Ballad Of Nora Lee.

Beste låter: Adam Was A Sailor, Edgar’s Corner, Nothing More Than Clay (om en time er det tre andre låter)

6

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert