Joy Division

 

joy anton

I Joy Divisions samtid, var de bare et ekko av angst med sporadiske drypp av interessante elementer for undertegnede som var mer opptatt av andre musikkformer. Joy Division, og ikke minst, New Order, var der, men de var nok for meget å ta inn for en fjortis som ikke hadde kjent så alt for godt på de mørke sidene av livet. Og det er jo jævla fint det når jeg tenker meg om. Når jeg sier dette, snakker jeg først og fremst om Joy Division og deres nervøse frontmann, Ian Curtis. New Order var det jo nesten umulig å unnslippe, i og med at discotekene ofte utover på ’80-tallet var preget av deres nærvær – i alle fall musikken. Men nå snakker vi om Joy Division. Bandet som bare rakk å levere to album, og det siste, Closer, etter at Ian hadde hengt seg, 18. Mai i 1980, to dager før de skulle ut på turné. Den ekstremt komplekse gutten ble bare 23 år gammel (rip).

Når jeg tenker på, eller lytter til Joy Division, er det ofte bassen som dukker opp i mitt sinn, eller som setter sitt preg på, og om du vil, fargelegger lydbildet. Peter Hooks bass er på mange måter selve grunnpilaren i “støyen” som backer Ian Curtis. Den har minst like mye “skyld” i dysterheten som skapes og uttrykkes, som den Ian og hans lyrikk har, og den er på alle måter med på å skape det intense, pulserende uttrykket som kjennetegner Manchester-bandet. Den er en viktig del av monumentaliteten i musikken.
Når det er sagt, så er selvsagt hvert eneste element her viktig for den særegne stilen og helheten.

Joy Division som ble dannet i 1976 (eller var det i 1977) besto av de fire herrene, Ian Curtis – vokal og gitar, Bernard Sumner – gitar og keyboard, Peter Hook – bass og kor, og Stephen Morris – trommer. Dette skjedde visstnok etter at Sumner og Hook hadde vært på Sex Pistols’s første konsert i Manchester.
Samme kveld, rett etter konserten, bestemte gutta seg for å starte et eget band på grunnlag av at de også – kunne få til – det Sex Pistols nettopp hadde gjennomført. De tenkte i alle fall det.
De hadde en god del trommiser i begynnelsen, men endte heldigvis opp med Morris til slutt (bare hør hvordan han f.eks åpner Closer).

Etter bandets første konsert som Stiff Kittens, skiftet de navn til Warsaw (som jeg innbiller meg var inspirert av David Bowies låt, “Warzawa”).
På tampen av 1977 slapp de sin første EP, An Ideal for Living, og året etter, i 1978, tok de det endelige navnet, Joy Division.
Navnet, det hentet de fra en bok skrevet av en kar (går jeg ut i fra) som kalte seg, Ka-Tzetnik 135633, som også var fangenummeret hans i Auschwitz. I boka er det en jødisk jente som forteller om Joy Division, konsentrasjonsleiravdelingen bestående av nazisvin (mine ord) som utnyttet fangene seksuelt. Navnet vakte selvsagt en god del oppstyr, noe også New Order gjorde. Beskyldningene gikk ut på at også det navnet hadde noe nazistisk, eller nasjonalsosialistisk over seg. Gutta likte selvsagt ikke disse påstandene, men så vidt jeg vet, ga de en real beng i å respondere på idiotiet.

Mitt personlige og etterhvert temmelig sterke forhold til Joy Division kom sent i livet. Det var da jeg tilfeldigvis ble sittende å lytte til Closer via You Tube en tidlig vårdag i 2007, at jeg fikk en slags halleluja-opplevelse. Før dette var de bare et litt sånn snålt og depressivt angst-orkester fra mine tidlige tenår, og som jeg kunne like helt sporadisk og elementmessig.
Men da jeg i den tilstanden jeg var i 2007, som ikke var av det spesielt lystige og harmoniske slaget, ble sittende der for meg selv å oppleve både uttrykk, tekster og atmosfære, var det som om jeg ble sugd rett inn i noe jeg velger å kalle et slags uimotståelig vakkert betonghelvete der enhver bys industrielle og ensomme nakenhet kommer til overflaten som en isrose bedekket av grått gatestøv.
Ians stemme trengte seg rett gjennom huden og inn i de innerste aller mørkeste kamrene, og jeg ble sittende der med en halv bøtte tårer på fanget før jeg skjønte at jeg var nødt til å skaffe meg de to utgivelsene bandet slapp i henholdsvis ’79 og ’80. Opplevelsen var så sterk at jeg knapt klarte å bevege meg etter et par runder med Closer, og da jeg noen dager senere fikk de meget forseggjorte CD-utgavene av Unknown Pleasures, Closer og Still (sistnevnte ga jeg til min bror før jeg fikk hørt den) i posten, skjedde det samme igjen.
Jeg hadde rett og slett blitt en Joy Division-fan. Det hadde jeg aldri trodd tidlig på ’80-tallet og videre utover, men en mann forandrer seg med årene, og det er såvidt jeg kan begripe virkelig noe å prise seg lykkelig for.
Var det ikke en smarting som sa; “et individ som ikke vet mer i dag enn hva, han eller hun, gjorde i går, er en idiot”? Jo, jeg tror det. Og om dette ikke er tilfelle, så har i alle tilfeller jeg sagt det nå.

Men Ian Curtis, altså. Den epileptiske, plagede sjelen. Den følsomme, intelligente poeten. Den bipolare fyren som satt på puben sammen med gutta og fjaset og lo så hjertelig, og som i neste øyeblikk var oppløst i tårer og håpløs smerte. Mannen som elsket William S. Burroughs, og som fant ut at han skulle be forfatteren og kunstneren om en gratis (siden han fra før av hadde kjøpt alle) bok, da forfatteren var i Manchester for en boksignering etter ett eller annet leseshow, og som Mr. Burroughs bare svarte med et; “fuck off, you punk”…
…og alle som var med Ian dit… Og som fikk fullstendig latteranfall av episoden, forståelig nok.
Mannen som hadde giftet seg bare 19 år gammel, og som hadde en datter i livet sitt. Mannen som også hadde en kjæreste samtidig som han hadde sin egen lille familie. Den plagede mannen. Den plagede gutten som virket så hypnotiserende på alle sine tilhørere når han stod på scenen, og som eide hele konsertlokalet så snart han havnet i sin musikalske transe. Ian Curtis, altså. Ian Curtis.

Når jeg lytter til disse to skivene det her er snakk om, nå idag, er det ikke mye tårer å finne. Jeg vet ikke om det kommer av at jeg er der jeg er i livet for tiden, og at jeg er en forholdsvis lykkelig fyr, men når Joy Divisions musikk fyller mitt liv med sine låter, kjenner jeg på en ganske så fremtredende glede som nesten får meg til å skratte av velvære. Det finnes ikke spor av bad feelings i min sjel når dette bandet som jeg elsker kommer stormende ut gjennom høytalerne. Bare musikalsk, ekstatisk glede. Med tanke på mørket i musikken, er det egentlig ganske snodig.


 

Unknown Pleasures (1979)

unknownpleasures

Det er den dype, melodiøse og dystre bassen. Det er den helt eksepjonelle trommelyden, og rytmestilen. Og gitaren. Den hamrende gitaren som hugger små hakk i det betongaktige lydbildet. Bass og trommer er fremhevet foran gitaren i Martin Hannetts eminente produksjon. Dette gjør den allerede tunge, seige og mørke strukturen, enda tyngere, mye seigere og langt mørkere. Og dette er før Ian Curtis og hans dødsalvorlige og svarte lyrikk legger seg over hele lydbildet gjennom stemmen som ikke akkurat hadde passet inn i et svensktopporkester, for å si det forsiktig. I utgangspunktet skulle man ikke tro at det lot seg gjøre å sette seg ned å lytte til sånt, frivillig. Men faen. Jeg er her for å fortelle deg at det nesten ikke finnes noe bedre å lytte til. Den angstfylte, svarte djevelskapen, gjør meg lett til sinns, og den ender av og til opp med å gi meg lysten til å danse. Nå holder jeg selvsagt ikke på med sånt fjålleri, men lysten kan altså melde seg.
Når Ian messer i “Day of the Lord” – “Hvor skal dette ende”, igjen og igjen, vet vi at han mener alvor med å stille dette “spørsmålet”. Det er med andre ord ikke noe forsøk på å være spåmann med store eksistensielle spørsmål i sin kule, den unge sangeren bedriver. Og det er jo bare rett og slett heftig. Alle låtene her hører sammen som en sammensmeltet helhet av mørke og dysterhet, og skiva fremstår som et monument over det mange følte og opplevde i de fattige delene av Manchester på denne tiden. M-hm?
Om noen skulle finne på å spørre meg om fem favoritter fra denne skiva, ville svaret i dag kanskje blitt: Disorder, Day of the Lords, New Dawn Fades, She’s Lost Control og Shadowplay. I morgen ville svaret muligens vært et annet.
Unknown Pleasures er et komplett album. Både tittelen på albumet, óg selve omslaget. Alt er intet mindre en uimotståelig. Man bare MÅ kjøpe det når det dukker opp foran øynene.

Den fantastiske “Love Will Tear Us Apart” er ikke med på noen av studioalbumene. Men faen for en låt det er. Den smått Shakespearske teksten, og den direkte vanedannende melodien (hvis vi kan kalle den det) er helt genial. Skremmende bra låt.

6

Closer (1980)

closer (1)

Introen, selve opptakten til dette helt perverst nydelige albumet, lokker alltid frem i lite smil på mitt alvorlige ansikt. Det er jo helt sykt å komme på en så kokt rytme. Hahaha… Jeg kjenner bare at jeg må le av ren nytelse. Herregud, ass…

Closer kommer altså ut i Juli 1980, et par måneder etter at Ian Curtis fant livet for vanskelig å leve, på tross av bandet lovende og lyse fremtid. I brevet han etterlot seg, sto sånn cirka disse ordene: “I akkurat dette øyeblikket ønsker jeg at jeg var død. Jeg klare ikke mer”.

For en tragedie. Så jævla bortkasta. Men det er min mening her jeg sitter så forbandet eplekjekk. Det var Ians avgjørelse å ta, og hans alene. Mange vil nok bestride dette, men til hvilken nytte?
Hannetts produksjon er enda mer intens og streng nå, og det kler låtene som er både forstyrrende og grusomme i sin fremtoning. Det er nesten ubehagelig å lytte til dette albumet, men samtidig er det umulig å la være. For det er også så helvetes vakkert. Så utrolig helvetes vakkert fra hele gjengen med den meget plagede Herr Curtis i spiss.
Jeg elsker dette albumet enda mer enn jeg elsker Unknown Pleasures.
Noen har sagt om Closer, at det er Edvard Munchs verste og mørkeste bilde – tonesatt, eller noe sånt, og det er det jævla lett å være enig i. Det er selvsagt også et mesterverk i både produksjon, låtinnhold, uttrykk og visuelt materiale. Hele skiva oser av gjennomført kvalitet fra første til siste sekund.
Jeg føler ikke at jeg klarer å si så jævla mye om noen av disse to albumene, for de taler rett og slett for seg selv. Av og til blir nesten ordene meningsløse når de skal beskrive et så gjennomført kunstverk. Og det gjelder altså begge skivene, selv om jeg har denne ene som en knepen favoritt. Man må bare sette i gang musikken å la den gjøre det den skal gjøre. Det er alt som skal til.
Og igjen. Om noen tvinger meg til å plukke fem favoritter fra dette komplette mesterverket, vil jeg i dag kanskje velge: Atrocity Exhibition, Isolation, Heart and Soul, Twenty Four Hours og Decades. Og igjen. Spør du meg i morgen, vil den lista se annerledes ut. Det er jeg nesten sikker på. Her er det med andre ord egentlig bare å sette bind for øynene, og velge i fleng.
For et par fantastiske album dette er, og Closer er altså etter min menig det mest fantastiske med en aldri så liten nanomargin. Jeg sier ikke mer.

6

2 Kommentarer

  1. Eivind Rødahl Kvam

    Bra saker, OM. Personlig, levende og hudløst nakent om musikken, slik du jo kan best.

    Hadde min heftigste periode med disse (og forsåvidt NO også) når jeg var rundt 20 og svartkledd, men kjøpte den eminente samlingen Heart and Soul for noen år siden og hører fremdeles på den i korte, men heftige blaff. Mange av de største favorittene er sanger som ikke finnes på noen av studioplatene, men det er umulig å krangle på valget av noe av det som er å finne der.

    Nå skal jeg jaggu meg spille JD.

    Svar

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert