Kåre Indrehus – Farlig Fantasi (Taktløs Musikk)

farlig-fantasi-cover

Det har blitt en ganske stor flokk av uker og måneder siden Kåre Indrehus først dukket opp på The Wilhelmsens radaren. Denne høyst uvanlige sang og tekstformidleren som har noe ved seg så godt som ingen andre jeg kan komme på har, er mildt sagt unik. Den totalt nakne og høyst sårbare stemmen som snakkesynger et ørlite hakk off det forventede sporet, og som opererer i et nesten banalt lyrisk univers der humor og undergang er flettet sammen til en helhet som vekker både empati og nysgjerrighet, latter og undring.

Noe av det meste interessante med Kåres musikk, er at jeg hele tiden blir sittende å vente på noe jeg vet ikke vil komme, men likevel så venter jeg med store forventninger. På den måten blir jeg hele tiden holdt litt i skinnet, noe som igjen gjør at fokuset på låta blir ekstra heftig og sterkt.
Kåre Indrehus er som en liten skoghytte du skal være heldig om du finner inne blant trær og kratt. Den står der i en liten lysning i inviterer deg inn med en advarsel om at den vil komme til å rase sammen hvert øyeblikk, eller bare gå i oppløsning… fordampe. Men du stiger selvsagt inn, akkurat som narkomanen når han prøver å motstå sprøyta som ligger der klar på et sølvfat ikke har en sjanse til å vende ryggen til, å gå.
Kåre Indrehus er et lite telt slått opp på byens torg. Gjennom den tynne teltduken kan du skimte et lys du bare inn for å føle, ja det er et sånt lys, og i det øyeblikket du er inne, blir både du og teltet sendt til himmels i et vindpust som ellers ikke ville flyttet på en duefjær.
Kåre Indrehus er mannen som ber sine foreldre, og sin Gud om hjelp når timen er som svartest, og som gjennom sin humor samtidig ikke er i nærheten av å trenge noen form for hjelp.

Stemmen hans klager uten å sutre. Mannen ler uten å smile, han faller fritt uten fare for å noensinne lande for hardt og brutalt. Lyrikken er så tung og vektløs, så sart og full av styrke, når den kombineres med fiolin og vakre musikalske landskap.
Når jeg setter meg ned for å lytte til denne singelen, Farlig Fantasi, er det med stor fare for å bli hypnotisert. Alle motsetningene haler meg rett inn i materien. I det ene øyeblikket høres det ut som om mannen er i et sort håpløst hull, helt hjelpeløs og alene. I det neste forteller han en bekymringsløst om sine pussige opplevelser og ligger i grenselandet mellom hallusinasjon og stram virkelighet.

E lå på gata, skrubbsår på haka
Og drømte om en kvinne, vakker og naka
Når e våkna opp midt på byens torg
Heile kroppen fylt av hjertesorg
For e prøvde å vinne ei magisk lita kvinne
Men så havna e i kamp med en hissig liten finne
Som stakk meg ned med en jungelkniv
Og Det såret skal svi – Til evig tid

Selv om det bare høres ut som at Kåre i fylla har vært å forelska seg i en finnjævels vakre mø, høres det samtidig ut som som en psykose spunnet ut av tunge depresjoner og stor fortvilelse. Det er hele tiden denne kunstneriske balansegangen som gir meg valget mellom å tro på noe jeg aldri vil komme til å få taket på, eller å bare sette meg tilbake med fjernkontroll og popcorn.

Denne låta tar oss visstnok med tilbake til en fuktig midtsommerskveld ved årtusenskiftet. Det har Kåre fortalt. Jeg finner mye mer enn en ren skildring her, og det har sikkert litt sammenheng med hvordan ordene er plassert, og hvordan historien blir fortalt.
Indrehus spiller piano og synger, Erik Normann Sannes Aanonsen (Monograf, Moddi, Siv Jakobsen) spiller kontrabass og Tone Jordal Tollaas (Skare) spiller fiolin. Sangen er produsert av Kåre selv, og mikset og mastret i samspill med Even Bekkedal.

Låta er å finne både på Spotify og Tidal.

Vurdering: Jeg vil høre på denne sangen. Om og om igjen. Jeg vil inn i den hytta som snart faller sammen, og jeg er jævla glad for at Kåre Indrehus kommer med en hel LP rundt omkring februar, neste år. Herr Indrehus er en sjelden fugl, og sånne blir det aldri nok av, spør dere meg.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert