Kåres Unike Univers

Kåre Indrehus – Å Synge Med Hjertet I Halsen (Taktløs Musikk)

Herr Indrehus ommøblerer på, og utfordrer alle dine forestillinger om sang, eller vokal, om du vil. For det er ikke sikkert dette er sang engang. La oss kalle det et faktum. Med sitt unike uttrykk både på lyrikk og måten denne blir formidlet på, har Sunnmøringen skapt seg et helt eget univers der han kan boltre seg fritt. Siden singelen vi omtalte herpå i 2016, og nå gjennom to album som har kommet i løpet av en 10.måneders periode, har vi blitt kjent med låtskriveren og artisten Kåre Indrehus. Og la meg bare slå det fast med en eneste steiking. Dette er et bekjentskap jeg ikke ville vært foruten. For det er av slaget som ikke kommer for ofte, for å si det forsiktig.

Kåres univers er tett på livet. Jeg tror ikke det finnes et fenomen eller en situasjon denne mannen ikke kan skrive en vise om. Og når han gjør det vekker han opp til flere følelser samtidig hos lytteren som har vett nok til å sette seg ned med musikken hans. For la meg bare si det med det samme. Det krever sin mann å tre inn i universet Kåre Indrehus skaper gjennom sine låter. De er rett og slett ikke av det slaget som treffer deg på en behagelig og forutsigbare måte. Disse visene har en sjel og en fasong du neppe finner hos alt for mange andre. Komikken går ofte hånd i hånd med tragiske og meget følsomme opplevelser, og dette kan fort sies å være vår manns kjennemerke. Noe er bare morsomt, men som regel ligger det noe mer bak. en tristesse eller en lengsel. Følelsen av fortvilelse kan fint ligge mellom linjene, eller på, for den saks skyld. Men fortvilelsen er aldri langvarig. I alle fall ikke slik jeg oppfatter det. Kåre har en utmerket opservasjonsevne, og en fin sans for det finurlige. Dette setter han i stand til å skrive viser med et tog av forskjellig inntrykk i et og samme hjerteslag.

Med seg på dette albumet har Kåre med seg Erik Normann Sannes Aanonsen på kontrabass, og Tone Jordal Tollaas på  fiolin. Selv spiller han gitar, piano og munnspill. Han har produsert skiva selv.

Foto: Michaela Klouda

Det første som slår meg når “Vegansk Vise” tar form, er at lydbildet er mer oversiktlig enn sist. Det vil si – vokalen kommer tydeligere frem nå. Og det er veldig bra når Indrehus forteller om veganerane som kjem på besøk. Når huset må steriliserers, når kjøtt og flesk, egg og ost må stues vekk og ut av syne. Ja, til og med hunden må finne seg i å stå ute i regn og vind til gjestene har forlatt igjen. Det er umulig å ikke humre og le når Kåre formidler denne teksten på den måten han gjør det på. Hele opplegget er helt unikt, og jeg vil nesten påstå at det er smått genialt. Den beskjedene og meget kledelige instrumenteringen er bare med på å fremheve låtas sjel. Som nummer 2 kommer “Kosebamsen Din”, som slik jeg oppfatter det handler om en kvinnelig stalker som aldri vil få den kosebamsen hun er ute etter. Det er et jævla liv å være trubadur. Visa har en fin og herlig drakt som bare gjør det hele mer nærgående. Og dessuten: De koringene som Kåre gjør selv her, legger et heftig og uttrykksfullt preg på låta. Enkle midler. Av og til stemmer det bare at less is more.

“Husblues” skildrer en stakkars jævel som bare vil flykte ut av et fengslende forhold med en kvinne som vil noe helt annet enn denne er i stand til å levere. Dette er tema alle og enhver på et gitt tidspunkt i livet har opplevd. “Lykkepillen Mille” er tragikomikk på høyt nivå. Her er sår kjærlighet sett i et typisk Indrehus-lys. 

Jeg var din utvalgte mann til du møtte Johan

Det er så morsomt at jeg nesten driter meg ut her jeg sitter. Vår mann kommer med meldinger man må bevege seg mot folk som Tom Waits for å finne maken til. Så kommer “Liv I Lengsel”. Stødig kontrabass og nydelig fiolin er omgivelsene når Kåre synger om en gammel kompis som lengtet etter makt og innflytelse i sitt kjedelige liv. Jeg husker ikke om jeg har sagt det før, men av og til dukker det opp et ord eller en vending som får meg til å tenke på salige Lou Reed. Det er noe med stemmen og tonevalgene.

“Ålesund” grenser mot noe vi kan driste oss å kalle popmusikk på en god dag. Dette handler kanskje om et litt anstrengt kjærlighetsforhold til byen i vår manns hjerte. Byen som bare lot han forlate den. Snerten sak i Kåres unike univers. Så trer den utrolig vakre, instrumentale tittellåten frem… ord blir fattige. Det er bare vakkert.

Sist ut er den sterke og fine visen “Ei Fri Sjel (Til Agnes)”. Dette er rett og slett kjærlighet. Rørende vakkert, sårt og lengselsfullt.

Kåre Indrehus har nok en gang laget en plate det er godt å ta sin mentale flukt i. Mannens unike stemninger er gode å ha når verden blir for enkel eller for komplisert. Det er det beste kompimentet jeg kan gi en musikant. Nå er det bare på vente på neste plate i håp om at den kommer i samme hyppige takt som de to første. Denne fyren blir bare bedre og bedre.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert