Kim Olve Breistrand – Kalde Kyss (Brygga Records)

cover-digital

Brygga Records er med Kim Olve Breistrands nye EP medansvarlig for nok en god utgivelse dette året. Ja. Jeg sier det bare med en gang. Jeg fikk direkte vondt, på den deilige måten, i kjærlighetsystemet da jeg hørte denne skiva for første gang i går. 

Trondheimsbaserte Kim Olve Breistrand låste seg rett og slett inne på hytta med tung kjærlighetssorg for å skrive sangene til denne meget nære og såre EP-en. Og la meg bare si det med en eneste steikeing. Om det går an å være ekspert på kjærlighetssorg, så er jeg det. Har nok svart belte i den kjipe kunsten. Så disse sangene traff meg momentant på en sånn Tom Waits fylleangstaktig måte, der det selvsagt og kanskje til og med dessverre og heldigvis, ligger et tungt grunnlag i bunnen med egne erfaringer, både med Waits som fast følgesvenn når verden faller sammen, og med de samme tankene vår mann har kvernet fram der inne i sin hytte.

Når jeg nå har nevnt min Gud, min Far (kanskje Gudfar), Tom Waits, så må jeg i neste omgang understreke at det ikke er så mye som minner om han her, om vi skal sammenligne uttrykksform (Ja, jeg vet. Hva minner vel om Far der). Stemmemessig er det mange mil mellom Breistrand og Waits, men likevel er det mye som kan sende tankene i retning Toms tidlige ensom fyllik persona, med angst, anger, melankoli, håpløshet og sorg. Om man legger godviljen til, går det kanskje å trekke noen få paralleller med hensyn til det musikalske terrenget her på Kalde Kyss, og på enkelte ting Tom gjorde når han først kom på banen i hine hårde dager. Men nok om Tom Waits og strevsomme sammenligninger. Dette handler om Kim og hans meget åpne og ærlige debut-EP der han regelrett vrenger sin sjel på Bon Iversk vis gjennom isolasjon på hytta med blytunge tanker, savn og en tilsynelatende evig overhengende fylleangst.

img_8390-bw

Mannen som påstår at han skriver best i bakrus, er lett å tro på. Det er bare å slippe inn poesien sammen med melodiene, stemmen og hele mannens vesen, så skjønner vi at fyren snakker direkte og rett fra hjertet. Og det heter seg at når en Selbygg blir singel, er det lettere å felle trær enn tårer. Så mannen fra Selbu dro til sin hjemgård i skogen for å skrive ut sin sorg, og for å finne nye spirer blant alle de gamle trærne han felte. Når Herr Breistrand er følsom for både høye lyder, dype følelser og alle andre inntrengede omstendigheter, skriver han altså best.
Det ble mye fyll og fest etter bruddet med den tidligere samboeren, og han sa sågar opp sin jobb for å dra til skogs, plante sine trær og samle sine tankene. Umiddelbart tror jeg dette var en helvetes god idé. Og Kim Olve Breistrand plantet og skreiv, alene med sine tanker og sin hjertesorg. Og hans skapte sin kunst.

Undertegnede er enig med vår plateaktuelle mann i at det er bedre å konfrontere de tunge tankene, leve gjennom dem og føle på dem, enn det er å flykte fra dem ved å overlesse seg med jobb og arbeid. Sånt er direkte usunt, og biter deg hardt i ræva en dag når du minst venter det. Selv om det kan være farlig å la seg synke dypt i sitt private lille helvete, er det noe man kan lære der i denne tilstanden. Blant annet å bli et mye bedre menneske, ikke minst når du ser deg selv i speilet, eller atter skal elske. Det tar tid, men dette er hva vi har nettopp tiden til. Den er der for å leves i, ikke for å flyktes fra. Hehe… Jeg kjenner at min egen patetiske melankoli kommer ut av treverket her, og sånn får det bare være. Vi kan takke vår mann Kim, for det.

Men så var det disse 6 sangene som fyller Kalde Kyss. Jeg har lyttet tungt å lenge på denne skiva. Først i går kveld, så gjennom hele morgenen og nå mens jeg skriver dette. Kun avbrutt av en fin tur dypt til skogs i relativt dyp snø (30 cm) med min kjære hund. Sånt som alle bare MÅ elske.

EP-en åpner med “Sjå På De No”. Den beveger seg i et fint akustisk terreng der en jævla smakfull elgitar forsiktig og lett rufsete pløyer veien inn i Kims univers. Melodien og stemmen er fullpakka av følelser, og jeg kan nesten se for meg denne mannen der han henger over en kaffe kopp som kun blir kald foran han på kjøkkenbordet, og der flaska kanskje blir fisket fram fra skyggene, istedenfor.

E hadd virkele håpa, håpa på at du sku bli
Høre alle sammen mase om at det blir likar med litt tid
Og e vet at du tenkt de om godt nok te å sjå
At du lurt de sjøl å lata som; de virka bere å bære gå
Men e kanj itj sjå på de no
Når det itj e ås to
E kanj itj sjå på de no
Ha rydda bort det som mi hadd, pakka tinga vore ned
Rydda bort det livet mi aldri fikk te
Og bilda som hang rundt omkring, dem som en gång gjor de glad
Dem va det du som gikk å plokka ned; e ha itj sett dem sea da
Og du sett der på en plass som e vet så lite om
Der e har itjnå e sku ha sagt; det e bære du i alle rom

Det hjelper fint lite hva velmenende kamerater sier når mørket har senket seg og veggene rundt deg kollapser. Det finnes bare den skyggen der fortiden og alt den var, holder til, i ditt liv nå. En nødvendig avgrunn for fremtiden. Noen trenger mange slike, andre klarer seg med bare én sånn erfaring. Jeg synes Kim treffer godt med sine formuleringer her. Selvsagt gjør han det. De er jo hans egne tanker, hans egen uttrykksform, og jeg kjenner meg igjen i dette lite fruktbare, men høyst nødvendige tankemønsteret der kjærligheten du har mistet styrer hele jævla tilværelsen.

Neste låt ut er “Skyggeplett”. En låt som handler litt om håpet som henger der i et syltynt snøre. Et håp som aldri vil bli til virkelighet. Det er ettertanke og selvransakelse, kjærlighetssorg og elendighet. Låta er litt mer uptempo, og jeg synes den svinger fint. Blir nesten i godt humør av den fine produksjonen og den fete instrumenteringa. 

Tittelsporet er bare helt nydelig, det også, holdt jeg på å si. Med en uimotståelig fin lapsteelgitar traktert av Kristin Wensel Ellingsen, og en fet gitar manøvrert av Thomas Andersen.
Så har vi en helvetes fin bassgang som bare er med på å understreke hele universet der alt beveger seg i alle retninger på følelsesfronten. Denne bassen er det Jan Tore Megård som spiller så jævla flott.
På dette tittelsporet, altså “Kalde Kyss”, kommer på mange måter ALLE følelsene til Breistrand frem i form av lange fine drag som strekker seg til neste lille håp, og som forsvinner ut i et tomrom som ennå ikke kan fylles med annet enn savn og fortvilelse. En helvetes bra låt.

Så er det bare å tusle seg bort for å snu denne meget fine gatefold EP-en der tekster og bilder er fint dandert rundt for oss som liker å drømme oss litt bort når vi lever oss inn i musikken. Bildene og det skrevne ordet er bare med på å forsterke opplevelsen, selv om musikken klarer dette fint helt alene. Det er kombinasjonene, og valget til å gjøre som du selv lyster, som for min del taler for å trykke tekstene på coveret. Sånt vinner alltid her i kneipa.

Side 2 åpner med “Kirkegata 7”. Låta er så full av sorg, minner og sarte pust fra vår fine fyr, at det er lett å ende opp med en god gammeldags tåre i armkroken her. Det høres ut som det er såvidt vår mann klarer å synge sin egen tekst. Det er så helvetes vakkert. Og ikke minst jævelig fint.

E kjem på da du bodd i Kirkegata 7
Da ingen tå ås visst at e sku sitti her, men ikke du

Akkurat den setninga er for meg det som trengs for å oppsummere et brudd og sorgen det medfører. Tror jaggu jeg skal gå ut å ta en røyk før jeg fortsetter… Livet, ass.

Det eneste som hjelper når disse følelsene herjer i kroppen, er isolasjon og mer enn nok brennevin. Nok til å forsvinne ned i dypet med sine tunge tanker. Prøve å finne en slags fornuft i tngenes tilstand, selv om den aldri dukker opp og ut av skyggene. Så er det opp igjen for å tømme nok et glass, og gjenta “suksessen”, eller sukessen, til du til slutt står der å danser alene med flaska, veivende rundt mens du spiller favorittplata di… Helt på luggeføre. Jeg vet ikke, men jeg vet dessverre, og heldigvis.

Så tar “Jakkinj Dinj” form. Skrifta ser nesten Islandsk ut, men dialekten stammer fra Selbu, og ordene som strømmer ut, kommer fra dypet i en knust mann. En midlertidig ødelagt sjel som prøver å gjøre opp en slags status i et litt bittert lys (kanskje uten å være det – bitter, altså). Det er en sterk låt, synes jeg, og den danser rundt med et håp som dør før det dukker opp, akkurat som jakken blir hektet ned fra knaggen, nesten like fort som den ble hengt der.

Denne nære og direkte EP-en avrundes med låta, “Late Som”. Sangen er smått sakral, og den er tander i all sin sønderknuste fremtoning. Men mest av alt er den vakkert. Nydelig. Kjærlighetssorg er som skapt for å lage musikk og kunst av, dette vet vi som har fulgt med i timen.

Du vet for my om kess alt va
Te at mi aldri kjem dit, der mi va da
Mi tok ås tid te å drøm om alt som kunj bli

Hjertebank, fylleangst og savnet tå de ha ødelagt me
Men heller det enj å aldri ha fått trefft de

Men e kanj late som at du bry de om
Alt e prøve å si
Late som du fortsatt e mi

Det er ingen tvil om at dette neppe er en lørdagsplate, med mindre du er en som liker å falle ned i kjelleren på den dagen da alle skal vise sin vellykkethet og glede. Nei dette er nok mer en plate du setter på når søndagen får overtaket, og den gamle festen har lagt seg tungt over tilværelsen som minner om alt det som ikke er fest. Der livet også skal trives.
Jeg liker virkelig denne EP-en. Den er så helvetes ekte og så forbandet menneskelig. Det musikalske landskapet der Håkon Andre Øyen spiller trommer, og der Lars Erik Brustad Melhus (folk som også må nevnes, selvsagt) befingrer tangentene, befinner seg ikke så langt unna folk som Jackson Brown (til tider), og helt totalt nakne menn som Ryan Adams. Det er rett og slett en slags poprockviseamericana fra Selbu dette.
Produksjonen, som er gjort av Kim selv sammen med hans band, Hausten, og Trond Morset, er som sagt helt genial, og alt fungerer perfekt. Det ER helt strøkent håndverk dette. Uten tvil.

Vurdering: Sterk debut fra en jeg forventer meg mye av ved neste korsvei og videre. Meget rørende, svært personlig og jævla vakkert fra Kim Olve Breistrand. Vi har fått vår egen Ryan Adams.

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert