Knust Glass og Rusten Spiker der Fiolene Gror

waits nailsTom Waits er kanskje ingen fiol. I små blaff kan han fremstå som en, kanskje. En farge opp av det fargeløse, noe nytt opp fra det som var. Men han er en blomst. En sjelden, for ikke å si en enestående blomst som har kommet opp av jorda, gjennom grus, rusten spiker og knust glass. Og han står der alene i de mest grelle omgivelsene, omgitt av skrammel og glemte skatter som en gang var noens drøm, noens nye bil, eller en nå oppløst families stolte hus. Han står der, og hans stemme har raspet med seg rusten fra gammel spiker som en gang holdt noe helt eksistensielt sammen. Et skip over de sju hav som nå bare ligger der som rust og en svunnen gjenklang på bakken sammen med biter av knust glass, knuste drømmer og nesten glemte liv. Hans stemme har mange rifter etter glasskår blandet inn i jordsmonnet han er kommet opp av. Og ingen blør som Tom Waits. Han er markens vrede, markens grøde, og markens røst. Det er først når man bruker ordet jordnær i samme setning som “Tom Waits”, at man virkelig forstår betydningen av ordet. For meg er det sånn, selv om Tom fort kan befinne seg i et helt eget univers.

Tom Waits er mitt Stones. For jeg skal ærlig innrømme at det er gjennom Tom jeg har lært meg å like The Rolling Stones. Og det er ikke dårlig med tanke på at jeg alltid var The Beatles-mannen, eller gutten om du vil. Det er selvsagt ingen motsetninger her. Det går fint an å elske både Beatles og Stones. Tom Waits er egentlig også min Dylan, selv om jeg ikke får puste uten Bod Dylan og hans multieksepsjonelle poesi og prosa. Men Tom er likevel min egentlig Dylan. Det er han som skaper de litterære bildene i meg. Disse små filmene som Bob hele tiden regiserer gjennom sine sanger. Tom gjør det samme, bare med en enda sterkere appell til meg. Han treffer meg alltid midt i kjernen av hele min eksistens. Dylan gjør også det, men ikke så presist. Og jeg har alltid hatt et fint forhold til Stones. Bare for å ha det sagt.
Tom Waits er jo et barn av både Stones og Dylan i den forstand at han alltid var begges største fan som ung mann og videre ut hit vi står i dag, så mine følelser her er ikke helt på jordet. Og følelser er alltid mer å stole på en f.eks tanker. Tankene har en tendens til å vandre der følelsene ligger trygt forankret, og langt forbi – hinsides det vi kjenner som virkeligheta. Og det er faen så fint.

Jeg vet ikke om vi kan kalle de siste dagene i mitt liv for ordløse, for jeg har skrevet ganske mange omtaler og babbla mye bambus til min kjære og min hund, men jeg har uansett ikke vært i stand til å skrive så mange ord i et lite “prosjekt” jeg holder på med. Ordene har ligget under en skorpe av stille støy. Så det har ikke vært lett å skrive i dette tause rabalderet, eller trenge igjennom denne seige snerken. Kanskje litt på grunn av stive giktfingre, men også på grunn av en full musikalsk brønn. Men jeg vet jo hvordan jeg skal tømme den brønnen, og starte på nytt… Det gjør jeg ved å suge til meg saftige gloser og næringsrik filosofi fra vår mann. Drikke det melodiske og atonale drikkevannet fra helvete og lengere ned. Alt jeg trenger å gjøre, er å ta turen bort i Tom Waits-hjørnet. Der Tom Waits holder til, og der han til en hver tid stiller opp med åndelig næring som atter gjør meg sulten nok til å gå i gang med det jeg vil og må. Musikalske proteiner er hva mannen forer meg med.

Brønnen tømmes igjen, og kan sakte fylles opp med ny musikk, nye innfall og ny inspirasjon. Men jeg må holde meg i Tom Waits-land en stund først. Blant knust glass og rusten spiker der fiolene gror. Jeg liker fioler. De har evnen til å komme opp av jorda både gjennom asfalt og tettpakka grus. De er akkurat som Tom Waits. Fargerike skikkelser med en styrke få andre har. Styrken til å overraske, styrken til å forundre, og kraften som skal til for å gjøre et øde betonghelvete, eller grunnen i en sliten bakgård om til en øyeblikkelig oase. Både beskjeden og overveldende.

Ja. Jeg sitter her å lytter til Rain Dogs. Jeg elsker som kjent det albumet. Og det er en tekst der inne som jeg virkelig ELSKER. Vel, det er mange av dem. La oss si ALLE. Men “Diamonds & Gold” betyr noe ekstra for meg:

The broken glass
And the rusty nails
Where the violets grow
Say goodbye to the railroad
And the mad dogs of summer
And everything that I know

What some men will do here for diamonds
What some men will do here for gold
They’re wounded but they just keep on climbin’
And they sleep by the side of the road

There’s a hole in the ladder
A fence we can climb
Mad as a hatter
You’re thin as a dime
Go out to the meadow
The hills are agreen
Sing me a rainbow
Steal me a dream

Small time Napoleons
Shattered his knees
But he stays in the saddle for Rose
And all his disciples
They shave in the gutter
And gather what’s left of his clothes

What some men will do here for diamonds
What some men will do here for gold
They’re wounded but they just keep on climbin’
And they sleep by the side of the road

There’s a hole in the ladder
A fence we can climb
Mad as a hatter
You’re thin as a dime
Go out to the meadow
The hills are agreen
Sing me a rainbow
Steal me a dream

Ord blir sjelden vakrere sammen med musikk. Ord blir aldri bedre sammen med musikk. Ikke i min verden. Ikke i mitt TW-Hjørne.

Det er søndag, høsten er i ferd med å sluke omgivelsene. Alt løvet går i bakken. Barnåler svever gjennom lufta som små spyd kastet av mikroskopiske indianere når det kommer et vindkast, og bakken går kald fra fanden vet og oppover. Jeg elsker høsten. Det er moder jord som slår av strømmen og tar en pust i bakken. Jeg bare lader batteriene med Rain Dogs. Rain Dogs er en femte årstid i mitt lille univers.

Jeg er ikke sikker på hvor jeg skal med disse ordene, men de har kommet ut som de måtte. Og de har kommet ut over tid. Tom Waits Hjørnet er kanskje et fristed, eller en liten oase. Hvem vet. Det går i alle fall ikke å leve uten Toms musikk. Ikke for oss her i The Wilhelmsens.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert